Jeg velger meg lidenskapen.
Hva er et menneske, om det ikke kjenner til den?
Spørsmålet er sørgelig aktuelt. Lidenskaper har blitt farlige, for de innebærer konsekvens.
Men lidenskap, det er også glede inn i avsinnet. Dager og
uker som forgylles av en underlig drøm, et smil, en flyktig berøring. Det
er selvutslettelse i lykkerus, der er ønsket om å dø i en omfavnelse. Det
er våkenetter med en hviskende gud i sitt indre.
Det er å klatre opp et fjell, for slik å kunne speide i den retningen
der noen finnes. Lidenskap er å ha som det eneste og dirrende mål; å synke
til bunns i to øyne.
Tidens alminneliggjøring synes meg å være et fattigslig
bytte. Med kjølig sunnhetsfokus, klinisk kunnskap, steril
selvbekreftelse, kroppsidealets idioti. Med rettighet og plikt.
Verden blir ikke noe bedre sted om vi vender oss vekk fra
mysteriene. Derimot kan vi så lett skusle bort vår menneskelighet slik.
Mange i vår tid er forferdelig redde for lidenskap. Noen vil
for en hver pris unngå å miste kontroll. Over seg selv, eller over andre.
Det trekkes i tråder, og vi blunder så lett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar