Så mange fascinerende tildragelser og forunderlige jærtegn kan man legge merke til i det vi kaller naturen. For eksempel når vinteren nærmer seg, aldri ser man husfluene så avsindige som i disse tider. Man hører en tiltagende summing, og aner en vinglete flukt gjennom rommet. Som regel ender den på en vindusrute å stange mot. Man forstår jo at de har sett Lyset, men tydeligvis er de i fundamental uvitenhet om at deres ønskede miljøforandring er både kald og dødelig. Slik støyer de mer og mer, innbitt og nidkjært surrende i stadig minkende sirkler om et valgt punkt på ruten. Om litt faller de likevel. Liggende på rygg i vinduskarmen går lyden over til høyfrekvente pip. Til slutt blir det stille.
Også slik vet man at det store altet gjør klart for nødvendig fornyelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar