Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

tirsdag 14. januar 2014

St. Joseph in memoriam

”Men julenatt var den farligste av alle netter i året.  Selv nede i tykke kirkebygdene ferdedes folk ikke ute, medmindre de fôr på kirkevei, hver mann verget dørene sine med kors og vigsel …
… alt ilt fôr utenfor i mørket og raste, for Marias sønn var født i Betlehem og deres gamle overvelde brutt”

(Fra novellen ”Julefred” av Sigrid Undset)


Det faller stille snø i natt
på sti fra hvite grender.
Jeg bærer korn som jeg har jeg tatt
på borg, hos rike frender.
Men hør! – nå ringes høytid inn.
En prins blir født i stjerneskinn
med håp i sine hender.

Jeg strever langs mitt fotefar,
skal hjem til mine kjære.
Så ber jeg nå, til en som bar,
om hjelp til bør å bære.
Sankt Josef! – se til meg i natt,
for du tok større byrder fatt,
i pakt med manndoms ære.

Men også skammen bar du med,
som din Maria glemte.
Du trygget hennes kår til fred,
slik engelen bestemte.
Her på min ferd i fattig – kår,
så tror jeg, venn, at du forstår
den vanæren jeg kjente.

Hør, berghunden er bak meg nå!
Den hyler for de sjeler
som i sin kulde må forgå,
lik nedsnødde juvéler.
Du bror, som verget mor og barn
tør fri meg unna vetters garn,
og glefs bak mine hæler.

Her ser jeg ikke stien mer,
men om jeg frykter snarer,
jeg tror for visst at du er nær
så lenge natten varer. 
Da barnet kom fra himmelhall,
du ryddet plassen i en stall
som vern mot alle farer.

Nå vet jeg ikke hvor jeg er,
for skyene har lettet,
men allting synes fremmed her,
og sporet mitt er slettet.
Da styrk meg bror, som du var sterk
den natten store underverk
for hyrder ble berettet.

Men nå jeg ser med gledesgys,
to blink der i det fjerne.
Det ene er min stues lys,
det andre er en stjerne.
Og du var her, min bror og venn,
du fulgte meg til døren hen,
til de som jeg skal verne.

I dette skinn jeg minnes hvem,
hvis allmakt gjør en svimmel.
En kongeport står der på klem
i stjernenattens vrimmel.
Si takk fra meg, og alle dem
som her i heimen strir seg frem
- fra hver og en som lengter hjem –
til stue. Eller himmel.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar