Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

tirsdag 14. januar 2014

Tanker om menneskenes glemte storhet

(Essay)

”Da sa Gud: La oss skape mennesket i vårt bilde som et avbilde av oss!  Det skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr, og alt krypet som rører seg på jorden.”

Velkommen, venn! Dagen har grånet nå, og det går mot natt. Kanskje er det godt om du setter deg ned et øyeblikk. Ja, egentlig er du jo helt alene her. Jeg er bare et pust i furukronene, en sakte rasling i løvet, en klukking av krusninger mot stranden. Snart er jeg borte. Likevel er det et og annet jeg gjerne vil dele med deg først. Forresten er det ikke bare ringe ting heller.

Etter hvert har det blitt vanskelig å skimte stien foran deg. Lyset viker for dette store ingenting som likevel er noe. Sanser du dette ”noe” som et trykk, som en forunderlig vilje?  Kanskje er det en lenke av ukjente hendelser som snører seg om deg. Litt urolig merker du noen ekstra slag fra hjertet ditt. Slik hakker det stykker av veien mot sitt mål, oppfyllelsen av dette tallet som skremmer deg, den sluttsummen som du aldri får vite.

Men hør, det er slett ikke min mening å gjøre deg fryktsom. Du eksisterer jo her og nå, og i sannhet er du mer enn ingenting.  Se, skulle ikke også det være noe!  Livet alene kunne vanskelig skylde deg noe annet.

Ennå er ikke det nok, tenker du visst. Da får jeg ruske litt ekstra i trekronene, så kanskje du retter blikket oppover. Noen stjerner har stukket seg fram der over grantoppene. Jeg kunne saktens fortelle deg at disse er små vinduer inn til et større lys. Selv mener du sikkert å vite bedre. ”Eksploderende gasser som blir holdt sammen av gravitasjon”, sier du. ”Bare tyngdekraft” sier du videre, og i tankene kaster du en stein opp i luften. Vet du hva dine menneskebrødre sa om dette for noen små årtusener siden? ”Steinens ånd søker gjenforening med jorden”, sa de. Og nå hvisker jeg til deg, at kanskje er det likevel ikke du som kan dømme om hvem av dere som har forstått mest. 

Ja stjernene! Hvor ofte har du ikke brukt nettopp disse som et mål, men da på din egen litenhet? Sett fra selv den nærmeste av dem er jorden som et støvfnugg å regne, sier du, og forskjellen på deg og det minste lille kryp ville være utvisket derfra.

Det er riktig. Likevel sitter du her, akkurat nå, i et rom så stort at tanken ikke kan gripe det. Men husk at du er i stand til å vite om din undring!  Du er bevisst din egen eksistens i altet. Ser du da ikke at nettopp dette er enda mer ufattelig enn universet selv?

Tror du at en slik bevissthet kan la seg stenge inne i deg, innenfor lukkede skall?  Alt i universet kan fragmenteres, men se om det ikke også søker forening igjen. Tyngdekraft! - sa du. Slik kan også dine tanker strømmer tilbake dit de en gang kom fra. Det er himmelhvelvet og stjernene som nærer drømmene dine, langt mer enn du vet om.

- Jeg er jo i stand til å tenke selv, sier du.  Men like gjerne kunne du si at det tenker i deg. Om du forestiller deg at det finnes bare en eneste bevissthet i altet; ja som er altet, da kan du også se på alle levende vesener som mottagere av ørsmå fragmenter fra den.

Du flytter litt urolig på deg. Kanskje er du noe beklemt over dette, at tankene kanskje ikke bare er dine egne. La så være. Jeg er bare et vinddrag i skumringen, men også jeg har et tomrom å fylle et sted. På veien dit har jeg tenkt å gi deg enda mer å grunne over

Du har bestandig ment så sikkert at det er tankene dine som gjør deg stor i egne og andres øyne. Likevel velger du ofte å nevne deg selv som liten og ubetydelig når du synes det passer seg slik. ”Naturen er så mye større enn mennesket”, sier du, som snakker du om en fryktet guddom. Da hvisker jeg, at storhet eller litenhet er ikke for deg å velge! Du kommer ikke fra ingenting, og du har ikke skapt deg selv. Å, du skulle aldri trøste deg til litenhet!  Også hos deg finnes en glød, en gnist fra de første stjerner som tentes. 

Du og dine samtidige har fjernet dere langt fra Jorden og kreftene som nærer dere. Nå tilber dere noe dere kaller økologisk balanse, hvor slikt som er uberørt av mennesker har blitt et ideal og et gode i seg selv.  Da blir også en hver forandring i naturen til en uopprettelig ulykke, en synd mot deres strenge og uberegnelige guddom.

Hørte du det skarpe skriket nå nettopp? Det var et dyr der ute i natten som døde, og det skjedde i stor pine.  Det ble drept av et annet dyr.  Akkurat i dette øyeblikk er det utallige skapninger som lider samme skjebne. Ja, for slik er også den ideelle balansen du så gjerne vil opprettholde. Den betyr også frykt, smerte, sykdom og sult. Den betyr at det alltid litt for lite til alle, med all den kamp og lidelse som dette fører med seg.  

Du er så inderlig beredt til å ofre for naturkreftene, slik som menneskene gjennom alle tider har søkt å blidgjøre dem. Likevel er det ikke dette det store altet krever av deg. Altet har gitt deg evnen til å erfare, lære og velge. Griper du inn i naturen, om du tar bort eller legger til noe, så gjenoppstår det øyeblikkelig en annen balanse. Dette er en lov, og denne loven er som en arv du har del i.

Menneskene kan velge å rette sine evner mot endringer, mot tidløse og konstruktive mål.  Tenk deg at et slikt mål kan være å begrense sult og lidelse hos flest mulig individer som er seg smerte bevisst, både mennesker og dyr. Fra slekt til slekt kan dere etablere nye og mer hensiktsmessige balanser i naturen.  Ja, for makt til å bestemme over liv og død hører også med til din arv. Så stort et ansvar er også du eslet til. 

Med slike mål for øye, da kan en heller ikke snu og gjemme seg med en gang noe går galt. Feil vil alltid bli gjort, men også de vil gi menneskene større innsikt. Med de evner som dere har, ja med deres bevissthet, da må dere aldri la deres ideal være en vegetativ eksistens i en urørt balanse. 

Det er alltid ynkelig å flykte inn i litenhet. Ynkelig på samme måten som å si at galt må være rett, fordi det rette er vanskelig å få til. Den som aldri gir opp å forsøke, mister heller ikke arveretten.  Alt er deres, men like viktig er dette; bare om dere tjener altet!  Da ser du at ansvaret aldri kan være forenelig med grådighet eller profitt for noen få, med makten til de kalde hjerter.  Bare kjærligheten er konstruktiv i sitt vesen.

Med dette i minne, hvem kan da spørre etter en mening med tilværelsen?  

Men hør, nå har jeg snart sust og hvisket fra meg. Kanskje blir du likevel sittende en stund, her hvor himmelen syntes deg å komme litt nærmere nå i kveld. Aner du en forunderlig tone et steds fra, som en musikk, en klang fra universet?   Dette er sangen til dette store altet, denne bevisstheten med dens vilje, for all tid på søken i seg selv. Og du, ja nettopp du fikk lov til å være en av dens sanser.

Nå sier jeg deg farvel, venn.  Og når jeg nå blir borte, kan du få del i et annet stort gode.

Du kan få eie også stillheten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar