Frekvenser og fremmedgjøring

(Essay) 

For en tid siden kom jeg til å kjøpe en presang til meg selv. Et radioapparat, av alle ting.  Innfallet kan delvis forklares ut fra det faktum at jeg i mange år var en pasjonert lytter til dette mediet. Ja nå snakker jeg rimeligvis om den tiden da radio ofte dreide seg om gode fellesopplevelser. Sannsynligvis er dette en av årsakene til at jeg ganske tidlig i livet utviklet en fascinasjon for selve apparatene og teknologien også. Svakstrømskomponenter, kobbertråd og strekkantenner fylte en betydelig del av tilværelsen i unge år.

Nå må jeg imidlertid ile til og nevne at min nyanskaffelse slett ikke er en moderne DAB - mottager.  Noen slik kommer ikke i huset mer, definitivt ikke, heller ikke når de skrur av FM - båndet om noen år.  Imidlertid var jeg blant de første som kjøpte en slik da de kom på markedet, dette var av ren teknologisk nysgjerrighet, men apparatet ble raskt videreformidlet til et loppemarked. Jeg fikk en sterk mistanke om at dette formatets største potensial var å ødelegge hele konseptet med radio.

Nettopp dette ser det forresten ut til å bli gjort en innsats for på flere felt. Nå snakker jeg om hva som kringkastes i mediet. Faktisk har jeg ikke orket å lytte til norsk radio på lang tid, det er også stadig færre kanaler annen steds fra jeg står ut med. For å komplettere en tennerskjærende bekjennelse først som sist: Jeg har rett og slett fått alt vrøvlet som kringkastes ettertrykkelig i vrangstrupen;  Det virker som om tenåringers verdensbilder med tilhørende trass har blitt matrisen for alt. Ord og begreper endres og utvannes, det er sunnhestshysteri, kroppsfiksering og ungdomsdyrkelse blandet med tidens seksuelle frustrasjoner, messing av relativistiske evangelier, hyllest og knefall for styrke - i det minste så lenge styrken er relatert til kvinner. Det er presentasjon av alskens "nyere forskning", tendensiøst visvas som minst av alt har med vitenskap å gjøre. Alt dette er behørig sauset sammen til tidens korrektheter som også gjerne serveres i dagligdagse bisetninger, de pinlig lett gjennomskuelige pedagogiske vinklinger, drypp, drypp, drypp ... som over tid skal få lytteren til å akseptere det uakseptable. Det forventes toleranse for slikt som ingen med et snev av anstendighet i behold skulle våge å nevne en gang. Slik er det.

Men tilbake til apparatet jeg kjøpte meg.  Hva i all verden skal jeg med noe slikt, når jeg har fått et såpass anstrengt forhold til radio i det hele tatt?  Vel, her snakker vi om en mottager med kortbølge, såkalt verdensmottager, direkte analog radio fra hele kloden. Dessuten har den de såkalte marine frekvenser, eller det som i Norge ble kalt fiskeribølgen.  Dette var kommunikasjonskanaler som gikk ut av bruk for mange år siden.Og ja, jeg skal lytte her også, selv om det bare er sus og kanskje noe statisk skurring.  Uansett er det bedre enn alternativet.  Og apropos, jeg kan fortelle at på FM- båndet er bruset mellom stasjonene intet mindre enn lyden av "The big bang", det er rett og slett ekkoet av universets tilblivelse som finner veien inn i øregangene!  Det skader slett ikke å la dette faktum få slippe til i bevisstheten.

Og i forhold til de forlatte frekvenser, skulle jeg likevel snappe opp en menneskelig stemme der en dag, så vet jeg at den i hvert fall ville formidle noe som det kan være interessant å lytte til.  Også dette ville være som et slags ekko, et minne fra en verden der det ennå var aksept for konsekvens, da talte ord hadde betydninger som folk i det hele tatt kunne enes om.