Om tidenes politiske slagord skulle samles mellom permer, er det sikkert ikke mange som ville forvente at en ”visdommens bok” skulle bli resultatet. Her skal vi da også bare dvele litt ved et av de senere bidragene til sjangeren, nemlig det gjallende imperativet: ”Alle skal med!”.
Rundt i landet sitter en og annen som kjenner angsten kvesse klørne når de hører dette, selv om de innerst inne vet at det dreier seg om tomt snakk og ingenting annet. Sterkest reagerer sikkert de som aktivt søker ensomheten, de som aldri finner seg til rette i noe fellesskap. Det vil for øvrig alltid gjelde en viss andel i en hver befolkning, selvfølgelig med visse variasjoner.
Det må presiseres at jeg ikke i første rekke snakker om frustrerte og ideologisk programmerte individer, potensielle terrorister eller kriminelle på flukt fra loven. Derimot er det en type sosiale flyktninger som aldri vil utgjøre noen trussel for andre, verken mot liv, helse eller eiendom. De ønsker bare å finne nisjer i tilværelsen der de kan overleve, egenkonstruerte asyl der det er mulig å finne fred. I bytte mot en slik frihet er de villige til å gi avkall på den tryggheten som samfunnets velferdsgoder representerer.
Sett over tid er det likevel ikke så få mennesker som uten synlig forvarsel rett og slett bare forlater sitt arbeid, sine hjem, familier eller venner, for så å starte en tilværelse på nytt. For en del år siden pleide jeg å la meg fascinere av et bestemt radioprogram fra BBC, det var en serie som ble produsert i samarbeid med Frelsesarmeen. Det hele gikk ut på å spore opp mennesker som var forsvunnet, og overbringe beskjeder fra nærstående hvis de ble funnet i live. I noen tilfeller ble det også formidlet beskjeder tilbake.
I de sistnevnte tilfeller var ordlyden som regel omtrent den samme: ”Jeg har det godt nå, jeg vil bare ha fred.”
Frelsesarmeen har alltid vært taktfulle og utvist godt skjønn i slike saker. Om de finner fram til noen som er meldt forsvunnet, formidler de ikke informasjon om vedkommende videre, hvis ikke vedkommende selv uttrykkelig ytrer ønske om det.
Dessverre later det ikke til at maktmennesker klarer å møte problematikken med samme grunnleggende forståelse av menneskenaturen. Kanskje har politisk programmerte individer i liten grad evner å leve med vissheten om at noen faktisk lever og dør utenfor det offentliges kontroll.
I disse tider da det har blitt allment kjent i hvilken grad overvåkning av enkeltmennesker finner sted, er det verdt å minne om at i Norge har myndighetenes lenge hatt ganske omfattende oversikt over folks gjøren og laden. For eksempel ble personnumre tidlig tatt i bruk her, med alle de muligheter det gir for innsikt over de enkeltes livsløp. Dette er ennå ikke innført i alle vestlige land, så i dag bør det derfor være betimelig å stille spørsmålet om hvilke fordeler det egentlig har ført til. Har det blitt mindre kriminalitet? Flere oppklarte forbrytelser? Mindre byråkrati? Behov for færre offentlig ansatte? Om en skal gi relevans til nevnte kriterier, kan en fort komme i tvil om det finnes tungtveiende grunner til å opprettholde et slik system i det hele tatt.
Uansett er det klart at denne ordningen gjør det vanskelig å leve i skjul, selv om det fremdeles ikke er helt umulig. Skjønt den omfattende digitaliseringen de siste årtier, ikke minst når det gjelder ferdsel, betalingsløsninger, banktjenester og handel har ført til at de fleste som søker ensomhet har funnet bedre muligheter andre steder i verden.
Det vil alltid være en viss andel mennesker som ikke kan innordne seg vedtatte normer eller leve opp til krav som blir stilt. Før i tiden fantes det imidlertid flere slags sikkerhetsventiler som disse menneskene kunne benytte seg av. Noen kunne dra til sjøs, eller verve seg som soldater. Andre kunne få tilfredsstilt sine behov for ensomhet ved å leve av jakt og fangst på øde steder. Noen dro ”på loffen”, med vandringsstav og tiggerskål. En løsning som var mulig i Norge inntil ganske nylig, var å bosette seg i fraflyttede hus eller småbruk som ligger langt fra allfarvei.
I og med at det snevres inn på mulige alternativer, vil dessverre flere velge en annen og langt tristere løsning. Jo vanskeligere det i praksis blir å etablere en tilværelse ved siden av storsamfunnet, blir det noen som ikke øyner andre muligheten enn rett og slett å gjøre ende på seg selv.
En annen tidløs menneskelig reaksjon bør en absolutt huske i dagens situasjon med frykt og mistenkeliggjøring. Selv de aller fredeligste individer kan reagere voldelig hvis de blir trengt opp i et hjørne. I så måte kan en tenke på de som kanskje får oppleve at deres møysommelig etablerte tilfluktssteder blir truet. Det er ikke så vanskelig å forstå at noen kan gå til ytterligheter, hvis de er redde for å bli tvunget tilbake til en tilværelse som de har ofret absolutt alt for å komme vekk fra.
En kan vanskelig tro at tenkende mennesker i maktposisjoner IKKE er oppmerksomme på denne problemstillingen. Men hvis en går ut fra at de vet hvor stor frykt de er i stand til å skape, for eksempel ved slagord som nevnt innledningsvis, leder dette tankene til et annet betenkelig forhold. Det vil si at de vurderer eventuelle fortvilte reaksjoner fra skremte mennesker som en pris som er verdt å betale. Men for hva?
Det er kanskje på denne måten at stemmer kan sankes i tider da mennesker er spesielt redde for hverandre. Og i etterkant av hvert tilfelle med angstbiterske handlinger fra noen ulykkelig som er skremt ut fra sitt tilfluktssted, vil politikere høste fornyet støtte med argumentasjonen om det de kaller ”et inkluderende samfunn”. Slik kan de bli sittende i makelig ignoranse om hva historien viser om nettopp dette.
Proporsjonalt med hvor mange som marsjerer taktfast i samme retning, øker også antallet individer som blir trampet ned og etterlatt i veikanten. Alltid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar