Et requiem over litteraturen og det norske åndsliv.
(Skråblikk på samtidens forståelse av Knut Hamsun, samt en presentasjon av "Himmelbrev til Byron", det omdiskuterte eposet til dikteren)
I dag har teknologien gjort at det ofte er enkelt å finne fram til tidligere tiders lyriske perler. For en tid siden søkte jeg på nett etter et bestemt dikt av Knut Hamsun, nemlig det provoserende og omdiskuterte ”Himmelbrev til Byron”. Imidlertid lot det rett og slett til at det ikke var lagt ut noe sted. En kan saktens undres på hvorfor, når en tenker på hvor stor betydning nettopp dette diktet har blitt tillagt. Nå tenker jeg ikke umiddelbart å forfekte noen høytflyvende teorier om hva årsaken kan være, men i det minste bestemte jeg meg for selv å skrive av og presentere dette eposet på nettet. Det er vel egentlig ikke mer enn rimelig at alle som ønsker det, får mulighet til å lese nettopp dette som mange mennesker opp gjennom tidene har hatt så sterke meninger om.
I dag har teknologien gjort at det ofte er enkelt å finne fram til tidligere tiders lyriske perler. For en tid siden søkte jeg på nett etter et bestemt dikt av Knut Hamsun, nemlig det provoserende og omdiskuterte ”Himmelbrev til Byron”. Imidlertid lot det rett og slett til at det ikke var lagt ut noe sted. En kan saktens undres på hvorfor, når en tenker på hvor stor betydning nettopp dette diktet har blitt tillagt. Nå tenker jeg ikke umiddelbart å forfekte noen høytflyvende teorier om hva årsaken kan være, men i det minste bestemte jeg meg for selv å skrive av og presentere dette eposet på nettet. Det er vel egentlig ikke mer enn rimelig at alle som ønsker det, får mulighet til å lese nettopp dette som mange mennesker opp gjennom tidene har hatt så sterke meninger om.
(Diktet kan leses i sin helhet på slutten av denne teksten)
Temaet er i diktet i hovedsak relatert til datidens generelle samfunnsforhold, med hyppige henvisninger til litteratur og dikting. Nå har det imidlertid blitt nettopp dette skriftstykke som oftest hentes fram som ”bevis” for at Hamsun skulle være nazist. Ser man nøyere på argumentasjonen, kan en imidlertid få inntrykk av at Hamsun blir lest med både forutinntatthet og en forhåndssementert konklusjon. I mye av oppstyret som dette diktet har forårsaket, later det til at kritikerne ikke kan ha sett på mer enn de aller første linjene. Disse oppleves imidlertid som fullstendig uspiselige, og dermed blir de også utslagsgivende på vektskålen. Det som har falt den toneangivende intelligentsia så tungt for brystet, er at Hamsun her lar ordene ”arbeiderkrapyl” rime med ”kvinnesakshyl”.
Visst så, arbeiderorganisasjoner og kvinnesaksgrupperinger var Hamsun ofte og grundig i klammeri med. For øvrig er det verdt å huske at diktet var skrevet rundt forrige århundreskifte. Det ble utgitt i 1904, flere tiår før nazismen var påtenkt som ideologisk system. Nettopp dette er kanskje ikke av all verdens viktighet. Vil man imidlertid vite hva Hamsun oppriktig mente om arbeiderklassen, bør man heller gå til hans dyptpløyende og etter min mening utmerkede analyser i romanen ”Konene ved vannposten”. Her pekte han først og fremst på historieforvrengningen som lå til grunn for å kunne snakke om ”arbeiderne” som en egen samfunnsklasse overhode. Fenomenet var, hevdet han, utelukkende et produkt av den industrielle revolusjonen i den vestlige verden. Hamsun kritiserte elles det han oppfattet som smålighet, misunnelse, kravmentalitet, sutring og selvforherligelse innen den organiserte arbeiderbevegelsen.
På den annen side var det også slik at han ringeaktet kapitalismen med dens teknologidyrkelse, maskinkultur og profittjag. Den enkelte arbeider, og arbeidet som sådan, hadde han kanskje større respekt for enn kulturpersonligheter flest hadde på den tiden. Kanskje det vakreste dikt som noensinne er skrevet om en arbeiderkvinne her i landet, er et som kommer fra hans hånd. Det ble publisert i ”På gjengrodde Stier”, og er uten tittel. Jeg tar bare med siste verset her:
Jeg så deg i ditt virke forgylde dine år
da du blev både mor og egen amme.
Du bøtte og du bygde og trygget dine kår,
velsignet blandt kvinder og Guds fred der du går!
Du har så brede hænder, så vakkert grånet hår,
og smilet er den dag i dag en flamme.
Alt dette jeg hittil har nevnt, kunne til nød være forenelig også med nazistisk tankegods. Imidlertid er det på ingen måte er definerende elementer. Likevel vil jeg peke på et annet forhold, noe som bestemt gjør det problematisk å knytte Hamsun til den nevnte ideologien.
Sentralt i nazismen stod storsamfunnets rett til å ta under behandling de enkeltindivider som ikke kunne eller ikke ville innordne seg det som av myndighetene ble ansett som det beste for fellesskapet. ”Behandlingen” kunne også omfatte straff, tortur eller utslettelse.
Knut Hamsun sa om seg selv at han hadde et lyst sinn, og i sine skrifter viste han alltid en lun romslighet og forståelse nettopp ovenfor individer som av en eller annen grunn falt utenfor. Han hadde stor innsikt i menneskesinnets irrganger, og han hadde alltid plausible forklaringer på hvorfor avvikere hadde blitt som de var.
I den siste romanen han skrev før krigen, ”Ringen sluttet”, er hovedpersonen Abel Brodesen nettopp et slikt menneske som overhode ikke evner å leve opp til omgivelsenes forventninger. Er Hamsuns vinkling fordømmende til dette? Tvert i mot, vi opplever heller at han tar hovedpersonens parti. Neppe har noen taper blitt beskrevet med større forståelse i norsk litteratur. Ikke har noe ”utskudd” fått en mer innsiktsfull oppreisning, på sine egne premisser.
Min påstand er at denne boken kunne aldri blitt skrevet av en troende nazist. Aldri!
Kritikerne later så ofte til å glemme eller ignorere at Hamsun var en stor humorist - ja for også det var han! Begynnelsen på ”Himmelbrevet” skaper en befriende åpning, slik sett. Fortellerstemmen i diktet må løsrive seg fra sin samtids idealer, for videre å kunne kommunisere med en for lengst avdød rabulist og poet – nemlig Lord Byron. Hvorfor er det ingen som heller trekker konklusjoner ut fra avslutningen av diktet? Der peker Hamsun nemlig på en bestemt person, det eneste kjente menneske han vet om som innehar akkurat slike egenskaper og kvaliteter han ettelyser. Hvem det er? Jo, ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson. Og Bjørnson, med alt som han stod for, ham elsker vi jo – fremdeles?
Ofte er det bemerkelsesverdig lite kritikerne forstår, eller vil forstå, av Hamsuns holdninger. Det verste med dette er kanskje at de også kludrer til forståelsen av nazismen, like mye som av dikteren.
Det gjengse bildet av Hamsun bunner trolig nettopp i de politske strømningene som har vært dominerende i etterkrigstiden. Disse kreftene må ha hatt god nytte av at den store forfatteren i landssvikoppgjøret ble stemplet med betegnelsen ”varig svekkede sjelsevner”. Hvorfor? Jo, hvis vi går tilbake til hans analyser i ”Konene ved vannposten”, er det ikke vanskelig å se en sammenheng her. Som nevnt satte han søkelyset nettopp på enkelte skyggesider av sosialismen som helst forties. Videre utbredelse av denne forståelsen ville stått i veien for det samfunnet som Arbeiderpartiet ville bygge opp. Om Hamsuns verdensbilde ikke kunne knyttes direkte til nazistiske løsningsmodeller, passet det kanskje like grei å få dikterens tanker knyttet opp mot en diagnose fra psykiatrien.
Uansett er det ganske deprimerende å lytte til mange dagens kritikere, når de som skråsikre bedrevitere tar mål av seg til å dømme i retrospekt. En kan vanskelig forestille seg at dette gir noen rettferdig beskrivelse av enkeltindivider som i sin tid måtte leve sine liv framlengs, og dermed måtte gjøre sine valg etter sin beste overbevisning og dømmekraft.
Mennesker har imidlertid alltid hatt en tendens til å holde dom over hverandre, også på tvers av generasjoner. Slik må vi sannsynligvis alle regne med at noen i framtiden skal dømme oss også. Sett i det perspektivet, kunne man godt spørre alle de som trygt beveger seg innenfor tidens konformitet, om de med hånden på hjertet tør hevde at de ikke selv har oversett noen negative eller destruktive elementer ved de idealene som de selv har valgt som sine.
Temaet er i diktet i hovedsak relatert til datidens generelle samfunnsforhold, med hyppige henvisninger til litteratur og dikting. Nå har det imidlertid blitt nettopp dette skriftstykke som oftest hentes fram som ”bevis” for at Hamsun skulle være nazist. Ser man nøyere på argumentasjonen, kan en imidlertid få inntrykk av at Hamsun blir lest med både forutinntatthet og en forhåndssementert konklusjon. I mye av oppstyret som dette diktet har forårsaket, later det til at kritikerne ikke kan ha sett på mer enn de aller første linjene. Disse oppleves imidlertid som fullstendig uspiselige, og dermed blir de også utslagsgivende på vektskålen. Det som har falt den toneangivende intelligentsia så tungt for brystet, er at Hamsun her lar ordene ”arbeiderkrapyl” rime med ”kvinnesakshyl”.
Visst så, arbeiderorganisasjoner og kvinnesaksgrupperinger var Hamsun ofte og grundig i klammeri med. For øvrig er det verdt å huske at diktet var skrevet rundt forrige århundreskifte. Det ble utgitt i 1904, flere tiår før nazismen var påtenkt som ideologisk system. Nettopp dette er kanskje ikke av all verdens viktighet. Vil man imidlertid vite hva Hamsun oppriktig mente om arbeiderklassen, bør man heller gå til hans dyptpløyende og etter min mening utmerkede analyser i romanen ”Konene ved vannposten”. Her pekte han først og fremst på historieforvrengningen som lå til grunn for å kunne snakke om ”arbeiderne” som en egen samfunnsklasse overhode. Fenomenet var, hevdet han, utelukkende et produkt av den industrielle revolusjonen i den vestlige verden. Hamsun kritiserte elles det han oppfattet som smålighet, misunnelse, kravmentalitet, sutring og selvforherligelse innen den organiserte arbeiderbevegelsen.
På den annen side var det også slik at han ringeaktet kapitalismen med dens teknologidyrkelse, maskinkultur og profittjag. Den enkelte arbeider, og arbeidet som sådan, hadde han kanskje større respekt for enn kulturpersonligheter flest hadde på den tiden. Kanskje det vakreste dikt som noensinne er skrevet om en arbeiderkvinne her i landet, er et som kommer fra hans hånd. Det ble publisert i ”På gjengrodde Stier”, og er uten tittel. Jeg tar bare med siste verset her:
Jeg så deg i ditt virke forgylde dine år
da du blev både mor og egen amme.
Du bøtte og du bygde og trygget dine kår,
velsignet blandt kvinder og Guds fred der du går!
Du har så brede hænder, så vakkert grånet hår,
og smilet er den dag i dag en flamme.
Alt dette jeg hittil har nevnt, kunne til nød være forenelig også med nazistisk tankegods. Imidlertid er det på ingen måte er definerende elementer. Likevel vil jeg peke på et annet forhold, noe som bestemt gjør det problematisk å knytte Hamsun til den nevnte ideologien.
Sentralt i nazismen stod storsamfunnets rett til å ta under behandling de enkeltindivider som ikke kunne eller ikke ville innordne seg det som av myndighetene ble ansett som det beste for fellesskapet. ”Behandlingen” kunne også omfatte straff, tortur eller utslettelse.
Knut Hamsun sa om seg selv at han hadde et lyst sinn, og i sine skrifter viste han alltid en lun romslighet og forståelse nettopp ovenfor individer som av en eller annen grunn falt utenfor. Han hadde stor innsikt i menneskesinnets irrganger, og han hadde alltid plausible forklaringer på hvorfor avvikere hadde blitt som de var.
I den siste romanen han skrev før krigen, ”Ringen sluttet”, er hovedpersonen Abel Brodesen nettopp et slikt menneske som overhode ikke evner å leve opp til omgivelsenes forventninger. Er Hamsuns vinkling fordømmende til dette? Tvert i mot, vi opplever heller at han tar hovedpersonens parti. Neppe har noen taper blitt beskrevet med større forståelse i norsk litteratur. Ikke har noe ”utskudd” fått en mer innsiktsfull oppreisning, på sine egne premisser.
Min påstand er at denne boken kunne aldri blitt skrevet av en troende nazist. Aldri!
Kritikerne later så ofte til å glemme eller ignorere at Hamsun var en stor humorist - ja for også det var han! Begynnelsen på ”Himmelbrevet” skaper en befriende åpning, slik sett. Fortellerstemmen i diktet må løsrive seg fra sin samtids idealer, for videre å kunne kommunisere med en for lengst avdød rabulist og poet – nemlig Lord Byron. Hvorfor er det ingen som heller trekker konklusjoner ut fra avslutningen av diktet? Der peker Hamsun nemlig på en bestemt person, det eneste kjente menneske han vet om som innehar akkurat slike egenskaper og kvaliteter han ettelyser. Hvem det er? Jo, ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson. Og Bjørnson, med alt som han stod for, ham elsker vi jo – fremdeles?
Ofte er det bemerkelsesverdig lite kritikerne forstår, eller vil forstå, av Hamsuns holdninger. Det verste med dette er kanskje at de også kludrer til forståelsen av nazismen, like mye som av dikteren.
Det gjengse bildet av Hamsun bunner trolig nettopp i de politske strømningene som har vært dominerende i etterkrigstiden. Disse kreftene må ha hatt god nytte av at den store forfatteren i landssvikoppgjøret ble stemplet med betegnelsen ”varig svekkede sjelsevner”. Hvorfor? Jo, hvis vi går tilbake til hans analyser i ”Konene ved vannposten”, er det ikke vanskelig å se en sammenheng her. Som nevnt satte han søkelyset nettopp på enkelte skyggesider av sosialismen som helst forties. Videre utbredelse av denne forståelsen ville stått i veien for det samfunnet som Arbeiderpartiet ville bygge opp. Om Hamsuns verdensbilde ikke kunne knyttes direkte til nazistiske løsningsmodeller, passet det kanskje like grei å få dikterens tanker knyttet opp mot en diagnose fra psykiatrien.
Uansett er det ganske deprimerende å lytte til mange dagens kritikere, når de som skråsikre bedrevitere tar mål av seg til å dømme i retrospekt. En kan vanskelig forestille seg at dette gir noen rettferdig beskrivelse av enkeltindivider som i sin tid måtte leve sine liv framlengs, og dermed måtte gjøre sine valg etter sin beste overbevisning og dømmekraft.
Mennesker har imidlertid alltid hatt en tendens til å holde dom over hverandre, også på tvers av generasjoner. Slik må vi sannsynligvis alle regne med at noen i framtiden skal dømme oss også. Sett i det perspektivet, kunne man godt spørre alle de som trygt beveger seg innenfor tidens konformitet, om de med hånden på hjertet tør hevde at de ikke selv har oversett noen negative eller destruktive elementer ved de idealene som de selv har valgt som sine.
Noe annet er at hvis man forklarer eller fordømmer noen menneskers tanker og adferd bare ved å klistre merkelappen ”umenneskelig” på det, vil man aldri evne å forstå noe. Ikke seg selv heller.
Nok om det, nå til diktet! De fleste som har litt kjennskap til hva som markedsføres og opphausses av dagens litteratur, må vel nødvendigvis trekke litt på smilebåndet når de leser Hamsuns betraktninger her. I så henseende treffer han med sleiven så aldeles midt i grautfatet til samtidens diktere. Ja kanskje klasker det enda hardere i dag enn det gjorde den gang.
Slik sett vil på ingen måte være underlig om noen skulle ønske at Hamsuns stemme ble kneblet for godt. Det klarer de ikke. Her er diktet, kanskje like aktuelt i dag som for hundre år siden. Les det og le - eller gråt! Her sang en mester.
(En grundigere analyse av Knut Hamsun verdensanskuelse er å lese i essayet "Tanker om Knut Hamsun og hans politiske holdninger")
HIMMELBREV TIL BYRON
Nu, ridder, er tid for en jordisk klage!
Vort liv føres ned av arbeiderkrapyl,
av fredspratets plage,
av kvindesakshyl.
Vor jord ble en menneskehetens asyl.
(Se, klagen er uten sirater og pynt
og uten begyndelse bent frem begyndt.)
Hvem nævnes i dag som den høieste ævne?
Jo, slvernes fører og polfarerhelten,
Nå, filatelisten er også i vælten, -
I hadde en kongenes keiser at nævne.
Hvem fører for tiden det myndige ord?
Jo, diktere, skalder av passende ælde,-
du selv, blev du Byron ved alderens vælde
og aktiebrever til duk på ditt bord?
Der stod du i løftningen på din galei
og viste med sværdet til slagmarken vei.
En dikter med sværd, og med sværdet blankt,
en dikter med mot, og med motet rankt,
en herre, en fører,
en mand blant aktører.
Nu vandrer så varlig den dikter frem
og steller seg venlig med folk og teater,
og himlen velsigner de tjente dukater
så børnene engang får nytte av dem.
I frisind og fremskridt er ingen som han,
at sie så langt det med lempe går an;
han skriver og taler, han flammer og gløder
mot tyrken imellem Armeniens jøder.
Med årene får han Vorherre i sind,
Og våger man Gud for Jehova å stave
da retter han strængelig navnet til Jahve
og griper vidunderlig frisinnet ind.
Hver jul får han ferdig sin gode roman,
så passelig dyr og så passelig modig;
man undres, - den mand er da merkelig frodig
som helt ind i støvet kan tappe sin kran!
Og nævn mig den broder som gjævere er?
Jo han som slår alle Nordens rekorder,
som endog omsider fikk svenskene kjær
og viste sin praktiske sans også her,
som samler og signer og overantvorder
os jordkloden avholdt, ja rent populær …
Slik går da den dikter og dikter og regner
og regner og dikter til dagen han segner.
Og præsten bedømmer den døde ved kisten
at her har vi mistet en skikkelig kar;
det var i sin ungdom han stormfuld var,
men her var han endt som en tæmmet kristen.
Hvad bedre kan sies om tidens geni
når hele hans lysende liv er forbi?
Han brukte sin kraft i alt godtfolks tjeneste
og hevdet bestandig det bedste og peneste.
Hvad bedre kan sies om tidens poet?
Han skrev som en træl, som om boden var kornløs,men levet og døde i stabilitet.
Slik sett vil på ingen måte være underlig om noen skulle ønske at Hamsuns stemme ble kneblet for godt. Det klarer de ikke. Her er diktet, kanskje like aktuelt i dag som for hundre år siden. Les det og le - eller gråt! Her sang en mester.
(En grundigere analyse av Knut Hamsun verdensanskuelse er å lese i essayet "Tanker om Knut Hamsun og hans politiske holdninger")
HIMMELBREV TIL BYRON
Nu, ridder, er tid for en jordisk klage!
Vort liv føres ned av arbeiderkrapyl,
av fredspratets plage,
av kvindesakshyl.
Vor jord ble en menneskehetens asyl.
(Se, klagen er uten sirater og pynt
og uten begyndelse bent frem begyndt.)
Hvem nævnes i dag som den høieste ævne?
Jo, slvernes fører og polfarerhelten,
Nå, filatelisten er også i vælten, -
I hadde en kongenes keiser at nævne.
Hvem fører for tiden det myndige ord?
Jo, diktere, skalder av passende ælde,-
du selv, blev du Byron ved alderens vælde
og aktiebrever til duk på ditt bord?
Der stod du i løftningen på din galei
og viste med sværdet til slagmarken vei.
En dikter med sværd, og med sværdet blankt,
en dikter med mot, og med motet rankt,
en herre, en fører,
en mand blant aktører.
Nu vandrer så varlig den dikter frem
og steller seg venlig med folk og teater,
og himlen velsigner de tjente dukater
så børnene engang får nytte av dem.
I frisind og fremskridt er ingen som han,
at sie så langt det med lempe går an;
han skriver og taler, han flammer og gløder
mot tyrken imellem Armeniens jøder.
Med årene får han Vorherre i sind,
Og våger man Gud for Jehova å stave
da retter han strængelig navnet til Jahve
og griper vidunderlig frisinnet ind.
Hver jul får han ferdig sin gode roman,
så passelig dyr og så passelig modig;
man undres, - den mand er da merkelig frodig
som helt ind i støvet kan tappe sin kran!
Og nævn mig den broder som gjævere er?
Jo han som slår alle Nordens rekorder,
som endog omsider fikk svenskene kjær
og viste sin praktiske sans også her,
som samler og signer og overantvorder
os jordkloden avholdt, ja rent populær …
Slik går da den dikter og dikter og regner
og regner og dikter til dagen han segner.
Og præsten bedømmer den døde ved kisten
at her har vi mistet en skikkelig kar;
det var i sin ungdom han stormfuld var,
men her var han endt som en tæmmet kristen.
Hvad bedre kan sies om tidens geni
når hele hans lysende liv er forbi?
Han brukte sin kraft i alt godtfolks tjeneste
og hevdet bestandig det bedste og peneste.
Hvad bedre kan sies om tidens poet?
Han skrev som en træl, som om boden var kornløs,men levet og døde i stabilitet.
Og konen? Selv hun var av den bonitet
at Gudskjelov manden begravedes hornløs.
Så far da, du landest høilovede hen …
Nu, dikter, er tiden at komme igjen!
Det skrider en engel
med sænkede vinger
som hele din elskovs
tungsindighet ser.
Til piken fra Malory,
piken fra Malory
går dine tanker
og er det du ber.
O piken fra Malory
Lille-Bels moder,
hører ei mer.
Hva hun gjorde er gjort;
hun var kold, hun gikk bort.
Så taug hun for verden og lukket sig inde.
Kom nu, skal du høre en nutidens kvinde!
Hun skjuler sig ei som din Malory-pike
og tier ei bly for sin egen skam,
hun heller bekjender med brask og bram
og gjør sig berømt over land og rike.
Hun stiller sig offentlig ut som en gold,
Så far da, du landest høilovede hen …
Nu, dikter, er tiden at komme igjen!
Det skrider en engel
med sænkede vinger
som hele din elskovs
tungsindighet ser.
Til piken fra Malory,
piken fra Malory
går dine tanker
og er det du ber.
O piken fra Malory
Lille-Bels moder,
hører ei mer.
Hva hun gjorde er gjort;
hun var kold, hun gikk bort.
Så taug hun for verden og lukket sig inde.
Kom nu, skal du høre en nutidens kvinde!
Hun skjuler sig ei som din Malory-pike
og tier ei bly for sin egen skam,
hun heller bekjender med brask og bram
og gjør sig berømt over land og rike.
Hun stiller sig offentlig ut som en gold,
den rene, den kolde som ingen kan klandre,
hun tvert imot kneiser og håner de andre
som endnu har hele sit kjøn i behold.
Hun skriver og taler, hun flammer og gløder:
Her ser I en ægte og tidsmessig mø;
jeg skjøtter budgetter for land og for sjø,
I andre forelsker jær, giftes og føder –
jærs type forsvinder, om litt vil den dø!
I kjævl og debatter ser ingen maken,
hun kjæler sig øm som en ælskovsfuld kat
ved spørsmål om landets og byens skat,
ved sportslige stævner og stemmerettssaken –
her griper hun fyrrig og kvindelig fat.
Men alltide så tar hun sin hårdeste tørn
i saker om ægteskap, elskov og børn,
som har hun alverdens erfaring på baken.
Slik går hun da om gjennem landet og byen
og holder sit liv for en gylden reform.
Og ingen tør mene at hun er abnorm;
ti stikker hun freidig sin næse mot skyen
og spotter hver storm.
Men sangen – sangen den drager av lande
og hylet det høres i gate og dal:
arbeiderbevægelse, damp, kapital,
ja hyl over alle hvilende vande,
Men sangen drager av lande.
Det hørtes en tone fra dine øer
om piker og helter og livets musik
om morilden i det forelskede blik –
den lyder ei mer om nutidens møer.
Ti sangen drager av lande.
Når kommer du atter, du store kjætter?
Her lever nu én som din tone tar,
den deiligste stemme på jorden var,
din grånende broder på Danmarks sletter
- den siste sanger i lande.
Nazist ... eller anarkist? Tanker omkring Knut Hamsun og hans politiske holdninger
Hensikten med følgende essay er i hovedsak er å gi uttrykk for egne tanker og funderinger, og er ikke ment som eksakt informasjonsformidling. Likevel tror jeg at lesere som har satt seg godt inn i stoffet, vil kjenne igjen en god del fra diverse biografier. Noen få detaljer fikk jeg en gang høre fra en av Hamsuns slektninger.
Knut Hamsun. Trolig mer enn noe annet norsk forfatternavn evner dette å framkalle sterke reaksjoner, nesten bemerkelseverdige i sin inderlighet. Ansiktsdragene hos enkelte stivner i steil uforsonlighet, kanskje de også roper opp om forbrytelser og svik. Andre igjen reagerer som Johan Borgen så fortreffelig beskrev det; de nevner hans navn og smiler forelsket.
Som alle andre mennesker måtte også Knut Hamsun leve livet sitt framlengs, og ta sine valg underveis. Hans politiske holdninger har imidlertid blitt vurdert med interesse, også fra nye generasjoner. Hans ideer har framkalt høylydte fordømmelser fra mange, og kanskje mer lavmælt forståelse fra noen få. Men hva trodde han på ... egentlig?
Knut Hamsun fikk et langt liv, fra 1859 til 1952. Det var store brytningstider han fikk være med på. Ikke bare de to verdenskrigene, men også spennet mellom selvbergingstilværelsen som var normen på bygdene i hans ungdom, til de teknologiske framskritt og sosiale omveltninger som skjedde før og etter siste krig.
Livsløpet hans startet langt nord i Gudbrandsdalen, trolig i Lom eller Vågå. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. Foreldrene var fattige, og ni år gammel ble han sendt bort for å bo hos morbroren. Der hadde han vonde år, i følge ham selv, med lite mat og mye arbeid. Her måtte han holde ut helt til han var femten.
Et av hans aller tidligste barndomsminner er likevel svært vakkert, og så interessant at det bør nevnes. Han hadde en onkel, kjent for å være kunnskapsrik, men følsom – en ustadig frifant som ble ansett som et slags utskudd i slekten. En kveld de to var ute alene sammen, pekte onkelen på himmelen og sa:
- Slike mennesker som deg og meg, Knut, vi kommer fra stjernene!
Livet ute på bygdene på den tiden var ikke så isolert fra omverdenen som vi kanskje har lett for å tenke i dag. Nyheter fra Europa nådde fram, om det enn tok tid. Den norske naturen, fjellheimen og fjordene lokket velstående turister og oppdagelsesreisende utenfra.
Noe av årsaken til Hamsuns engelskfiendtlighet senere i livet, kan da også spores tilbake til erfaringer med briter i tidlige år. Disse fant veien over Nordsjøen til Norge på den tiden, her var det helst jakt og fiske som lokket dem. Etter hvert ble også tindebestiging populært.
De ”innfødte” behandlet de her til lands som de gjorde ellers i verden, som i koloniene. De utviste en arroganse som kanskje kan forklares ut fra uvitenhet og overbevisning om sin egen kulturs overlegenhet, men uansett vil slik adferd alltid føles sårende og nedverdigende for de mennesker som blir utsatt for den.
Lokale folk kunne bli utkommandert for å bære ryggsekker, vise vei, lage mat og servere den, kort sagt, å være tilgjengelige og lystre alle ordre, helt uten forståelse for at de hadde sine daglige gjøremål å se til. Språket stod i veien for verbal kommunikasjon, men skriking, høylydte forbannelser og knyttede never var jo i grunnen ikke til å misforstå.
Hamsun har i flere romaner beskrevet hva han oppfattet som absurditeter og galskap i engelsk ”sportmanship”. For eksempel å reise over mange hav, bare for å innlemme en bestemt fjelltopp i sin ”samling”. Den skulle da bestiges etter en bestemt timeplan, detaljert ned til minutter og sekunder, og det ble forventet at stedets folk skulle legge alt til rette og etterkomme alle slags krav.
Apropos reising, i unge år var han flere turer over til Amerika. Der jobbet han på flere farmer, som ekspeditør, som kontorist, som trikkekonduktør og også som foredragsholder.
Fra denne tiden skrev han en fornøyelig liten sak som heter ”Fra det moderne Amerikas åndsliv”. Her tok han mange samtidsfenomener på kornet på en måte som vil fryde USA – skeptikere selv i dag. Han viftet imidlertid denne boken vekk som et ”uferdig ungdomsarbeide” senere i livet.
Han var desillusjonert over det politiske systemet, i hovedtrekk var det kapitalismen han ikke kunne akseptere. Etter hvert fant han fram til anarkistiske miljøer. Der fant han gjenklang for sine egne ideer.
I forbindelse med den såkalte Haymarket – prosessen i Chicago i 1886, ble fire anarkister hengt etter et attentat (dette viste seg senere å være justismord). Imidlertid, etter henrettelsen gikk Knut Hamsun med sørgebånd i lengre tid. Trolig kjente han noen av disse personlig.
Et lite sitat er på sin plass her:
”Nævn i Amerika Ordet Anarkisme ─ og en mand med almindelig amerikansk Gennemsnits dannelse vil øjeblikkelig korse sig. Ved Anarkisme forstaar han simpelthen Dynamit, og ikke noget andet end Dynamit. At Anarkismen er en videnskabelig Teori, en Lære, som endog næsten forstandige Folk bekender sig til, begriber han ikke; han taaler overhovedet ikke at høre Tale herom; Anarkisme er Dynamit, Anarkister skal hænges! Her er et gabende Hul i den amerikanske Frihed, et Hul, som netop holdes aabent af det tykke Demokrati, der i Amerika hersker saa absolutistisk over Friheden.”
Mye tyder vel også på at han mente det oppriktig, da han hevdet at anarkismen var en lære for de” intelligenteste Idéførere”.
Han reiste mye i Kaukasus og i Orienten. Her trivdes han, og han har skrevet noen absolutt leseverdige reiseskildringer fra slike himmelstrøk. Det er verdt å merke seg, at i Persia (Iran) mente han å kjenne igjen en særegen harmonisk ro som han husket fra før. Her fant han igjen holdningene og livsanskuelsene til de gamle sambygdingene fra sin barndom.
Nettopp et samfunn som ville framdyrke menneskers harmoni med seg selv, og naturen de levde i og av, tror jeg må ha vært noen av Hamsuns mest varige idealer. Dette går igjen i så mye av det han skrev, ikke minst i ”Markens Grøde”.
Allerede i de tidlige reiseskildringene raljerte han over samtidens tro på at menneskenes lykke kunne finnes i jernbanebygging og andre teknologiske framskritt.
Ellers tror jeg han egentlig så på seg selv som et upolitisk menneske. Av andre, spesielt bokanmeldere tidlig i hans forfatterskap, ble han ansett for å være venstremann. Om seg selv sa han at han var ”en mann som veken høyre eller venstre kunne få”.
Higet han mot et Utopia? Var Hamsun en fantast? Han var jordnær og praktisk anlagt, med et godt håndlag. I godt voksen alder arbeidet han selv opp en gård, Nørholm utenfor Grimstad, denne gjorde han til et mønsterbruk. I sine skrifter kunne han, bedre enn de fleste andre forfattere, beskrive menneskenes adferd slik som den faktisk kommer til uttrykk. Det var aldri forenklede og skjematiske ”typemodeller” han skapte.
Nettopp på grunn av dette tror jeg at han var fullstendig klar over menneskenaturens begrensninger, i en slik grad at han neppe forestilte seg muligheten av noe ”perfekt” system .
Det er ikke lett å vite i hvilken grad han identifiserte seg med anarkismen senere i livet. I det minste må han ha vært opptatt av frihet og åndens ekspanderende kraft. Det kan kanskje også forklare noe av hans anstrengte forhold til kommunismen, slik den etter hvert framstod. Han fryktet trolig det han oppfattet som ensretting og undertrykking av den frie tanken.
Han mente at arbeiderbevegelsen var tuftet på uholdbare og historieløse ideer. Han så begrepet ”arbeideren” som en nyskaping, med utspring i mekanikk og masseproduksjon. ”Til gagn og glede for hvem? For fabrikanten, for arbeidsherren og ingen annen”, som han skrev i ”Konene ved vannposten”.
Han var derfor ikke uenig i kampen mot kapitalismen, han mente tvert imot at det nettopp var den som lokket unge folk bort fra deres naturlige plass i livet, og unyttet deres krefter til egen økonomiske fordel.
Han var skremt av revolusjonen i Russland, men det russiske folk bevarte han sine varme følelser for gjennom hele livet. På samme måte som med tyskerne, så han på russerne som et kulturfolk han beundret.
Men hva så med nazismen?
Ofte snakkes det fra politiske plattformer når Hamsun skal ”merkes og katalogiseres”. Dette har satt sitt tydelige preg på ettermælet hans. Det er overveldende mye vrøvl som har blitt presentert som ”forskning”. Ellers oppegående mennesker har tydeligvis hatt ”landsforræder” og ”nazist” som utgangspunkt, og har bare lett etter indisier for å underbygge dette.
Dermed er det en tanke som slår meg: Kanskje det tvert i mot er de mennesker som anser seg selv for å være upolitiske, som evner å se dypest inn i gåten Knut Hamsun?
At han hadde enkelte sympatier for nazismen, må vel være hevet over tvil. Derfor kan vi først se litt på noen av hans ideer som sammenfaller med de nasjonalsosialistiske.
Hamsun hadde nok et godt øye til ”den sterke mann”, han som kunne heve seg over det smålige og ta seg til rette, til egen eller andres fordel. Mange slike personligheter har han beskrevet, blant andre Mack på Sirilund. Likevel aldri med uforbeholden hyllest, det må legges til. Feil og svakheter ble også tydelig tegnet hos slike figurer.
Han så imidlertid aldri seg selv i noen storhetsrolle, han pleide alltid å si om seg selv at han tilhørte ”mugen”.
Også Bjørnstjerne Bjørnson så Hamsun som en sterk mann som han beundret, blant annet for hans rakryggethet i unionssaken. Her var Hamsun helt på linje med majoriteten i folket, agiterende for løsrivelse fra Sverige.
Dyrking av ungdom og fysisk helse var også tanker som ofte er å finne igjen hos Hamsun. Når han skulle trekke fram negative perspektiver ved noen i sitt persongalleri, hadde de ikke sjelden en eller annen fysisk skavank. Likevel, man kan jo også se dette som et litterært virkemiddel mer enn som personlig tegn på avsky.
I nazismen fant han nok også igjen noe av sin økende skepsis for kapitalmakten og det dekadente, amerikaniserte liv. På annen side framstod jo nazismen som antikommunistisk i sitt vesen, og dette må på sett og vis også ha tiltalt ham.
Angående raseteorier var nok ikke Hamsun mer opptatt av dette enn folk flest. Det hørte med blant tankegodset som lå i tiden, og ble drøftet blant mange, både blant intelligentsiaen og andre. Det var ikke mange som så noe galt i dette i mellomkrigstiden. Rasehygiene ble oppfattet som en aktverdig vitenskap, på linje med annet som hørte til datidens framskritt.
Det var sikkert en mange som ble ledet inn i nazismen av slike holdninger som nevnt ovenfor.
Nå er det også sider ved Hamsun som gjør at det er vanskelig å plassere ham innenfor denne rammen. Blant annet foraktet han ikke svake mennesker. Tvert i mot skrev han med ganske unik innlevelse og forståelse for slike som falt utenfor sosialt, nettopp på grunn av deres manglende styrke.
Den siste romanen han skrev før krigen, ”Ringen sluttet”, er kanskje et godt eksempel på det. Han beskriver oppvekst og voksen alder til Abel Brodesen, en av de som ”aldri blir til noget”. Med en god innlevelse beskriver han blant annet hvordan Abel trivdes best i en tilværelse der han levde fra hånd til munn, som han kunne gjøre blant ”negre i Kentucky”.
En av personene i boken gir likevel Abel kreditt som et langt større menneske enn de mange andre, de som bare ”ble til det vesle de var blitt”.
De fleste som har lest denne romanen som kom ut i 1936, må vel ha spurt seg selv om en nazist noen gang kunne skrevet noe slikt.
Han hadde omtanke for alle som hadde det vanskelig. Han forsøkte alltid å hjelpe hvis han fikk høre om noen som hadde problemer. Nesten alltid gjorde han det anonymt. Konen Marie har fortalt om hvordan han pleide å sende konvolutter med penger til mennesker som var kommet i knipe. Hun beskriver levende hvordan han koste seg med tanken på hvorledes de ville reagere, når de plutselig fant penger nok til å komme seg over en eller annen kneik.
Men også dette har blitt brukt mot ham i ettertid, som bevis på hans ”infantilitet”.
Under krigen er det hevet over en hver tvil om at han reddet livet til mange dødsdømte nordmenn. Venner og slektninger av de arresterte kom gjerne til ham om natten og ba tynt om hjelp. I dagslys ville de jo ikke vise at de besøkte noen nazisympatisør. Men Hamsun jobbet utrettelig for disse, og tok kontakt så høyt som han kom. Gjerne da med den fryktede rikskommisær Terboven , som han etter hvert gjorde seg mektig upopulær hos.
Noe tall på hvor mange han reddet slik, finnes ikke. Det er trolig ganske høyt.
Men hvordan kan det ha seg at han havnet i denne situasjonen, at han valgte side så tydelig fra første stund under okkupasjonen?
Englandshatet var ikke glemt. Tidene var urolige, og det lå i luften at også Norge kunne bli trukket inn i krigen.
Som mange andre var også Hamsun kritisk til nedprioriteringen av det norske forsvaret i de senere år. Som en kuriositet kan nevnes at han skrev et brev der han tilbød forsvaret å overta bilen hans i en krisesituasjon. ”Men kjerringen følger ikke med som sjåfør”, skrev han. Det var den langt yngre konen som kjørte da de to var ute. Gubben selv satt bak og ropte alltid: ”Kjør dobbelt, Marie!” Han likte seg best når det gikk fort.
Så ble det også engelskmennene som først krenket norsk territorium, da deres jagere fikk det tyske skipet ”Altmark” til å søke tilflukt inne i Jøssingfjorden.
Dette skjedde i februar 1940, og det er vel grunn til å tro at det gjorde Hamsun glødende av raseri. Han fryktet vel også for at engelskmennene for alvor skulle komme og ta seg til rette her i landet.
Var dette en ubegrunnet frykt? Det var ikke det. Graderte dokumenter som ble offentliggjort i England 50 år etter, viste at det forelå klare og konkrete planer for en engelsk invasjon i Norge. Tyskerne rakk imidlertid å slå til før det ble aktuelt å sette disse ut i livet.
Som tidligere nevnt, Hamsun var vennlig stemt ovenfor tyskerne, det var han også under første verdenskrig. De, på sin side, hadde også utviklet et svært godt forhold til ham som forfatter. Det kan også nevnes at boken ”Markens Grøde” falt godt inn i den såkalte ”lebensraum – diktingen” som hadde sin storhetstid i Tyskland i mellomkrigstiden.
Var det slik at Hamsun anså en tysk okkupasjon som det beste av to onder? I hvert fall trodde han på noen av de løfter som tyskerne ga til nordmenn. Etter krigen skulle Norge få en høy og framtredende plass i det storgermanske verdenssamfunn. Hamsun sa senere at den tanken hadde begeistret ham.
Likevel, han har også sagt at han kom sterkt i tvil etter hvert, men den holdt han stort sett for seg selv. Han hadde blitt gammel og døv, og heller ikke hans nærmeste tok seg bryet med å fortelle ham noe særlig om det som skjedde ute i verden. Han leste Aftenposten og Fritt folk, i førstnevnte var han selv aktiv som skribent. Til å begynne skrev han oppfordringer til norsk ungdom om å ”kaste børsa og gå hjem”. Han mente det var absurd og bortkastede liv å stå opp mot trolig verdens sterkeste militære makt nesten uten våpen eller utrusting.
Likevel var han i tvil, særlig etter at kongen og regjeringen flyktet – til hans forhatte England. Han sa at dette rev grunnen unna føttene på ham. Senere så han da også at denne regjeringen satt i utlendighet og forfattet lover for Norge, lover som også skulle få tilbakevirkende kraft. Stikk i mot grunnloven og alle hittil tenkelige rettsprinsipper.
Ellers visste han nok ikke så mye om hva som foregikk. Han så at ”huset var fullt av tyske offiserer”, men det var få som snakket med ham. Heller ikke kunne han høre radio. Det kan ikke være tvil om at han var svært isolert på denne tiden. Til tross for dette, rettet han seg opp og ville stå ved sine valg. Det lå til hans natur, hans innerste overbevisning, å stå for sine handlinger. Han gjorde da også nettopp dette til en slik grad at han slett ikke ville forsvare seg da saken hans kom opp etter krigen. Han observerte imidlertid hvordan flere landsmenn nå fikk det travelt med å bortforklare og vri seg unna.
”Jeg gjør avkall på å være flink, her og nu”, sa han tidlig i rettsforhandlingene. Og når alt kom til alt, det var bare de tekster og opprop han hadde skrevet under okkupasjonen som utgjorde tiltalen. Alt dette ville han stå fast ved, uten forbehold.
Trolig snakket han sant, da han fortalte at han ikke ante noen ting om at han var innmeldt i Nasjonal samling. Men han sa også at det var mulig at han hadde kommet til å tale i NS' ånd, da han ikke visste hva NS' ånd var for noe.
Mot slutten av sin tale i retten, sa han følgende:
”Jeg holder det alminnelige omdømme nokså høyt. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høyere, men jeg holder det ikke så høyt som min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.”
Han skrev også en beryktet hyllest til Adolf Hitler ved dennes død, rett før tyskernes kapitulasjon. Mange har undret seg over dette, men det er vel egentlig et ganske typisk trekk ved ham. Å stå opp for sin sak, og eventuelt gå ned med flagget til topps.
”En gest til en stor mann”, var alt han ville si om det i ettertid.
Men hva tenkte han egentlig om Hitler?
De to treftes, og det er et møte som vi vet litt om. Det var en tolk til stede.
Hitler hadde startet med å rose Hamsuns bøker, men Hamsun hadde brutt ham av umiddelbart.
”Terboven er en ulykke for Norge”, innledet han.
Ja, for dette var hensikten hans med møtet, å forsøke å få Teboven avsatt. Han hadde arbeidet lenge og målbevisst for å få en samtale med Hitler.
Da ble det regelrett krangel mellom de to, og Hitler skal ha fått et av sine beryktede raserianfall. Men Hamsun ville ikke gi seg! Han sto hardt på sitt, prøvde på alle måter å snakke Norges sak. Uten nytte. Hitler og Hamsun skiltes ikke i vennskap.
Det meste av slik som kunne talt til Hamsuns fordel, kom aldri fram i rettsaken. Han selv hevet seg høyt over å nevne det.
Til tross for den beryktede hyllingsartikkelen, skal Hamsun likevel ha mumlet til en venn angående Hitler:
”Han var mindre enn jeg trodde”.
En annen uttalelse er også kjent, og viktig å ta med. Også det var en kommentar om Hitler:
”Han kunne latt det være, det der med jødene.”
Ja, nettopp. Han ble jo også beskyldt for å være jødefiendtlig. Han utfordret da alle til å se gjennom hans samlede skrifter om noen kunne finne et eneste utfall mot jødene. Han var sikkert ærlig også i det, da han sa at han hadde alt for mange gode venner blant jødene til å si noe ufordelaktig om dem.
Som nevnt, hans skrifter er ikke helt frie for det som i dag kan tokes som rasehets. Blant annet kan en finne krenkende omtale av samer. Men igjen, slikt lå i tiden, og mange av datidens forfattere var langt mer ytterliggående i så henseende enn Hamsun.
Imidlertid er det noe helt annet som kanskje også kan være med på å belyse hans stillingtagen under okkupasjonen.
Som nevnt, ”Ringen sluttet” ble den siste romanen hans. Det var ment som første bok av flere. Han forsøkte å komme videre, men heretter buttet det helt imot med skrivingen. Han gjorde flere forsøk, uten å lykkes. Dette gikk sterkt inn på ham.
Han var nå en anerkjent og feiret forfatter over hele verden. Hjemmet hans på gården Nørholm ble i stigende grad invadert av nysgjerrig besøkende og journalister. Han var så etablert som noen forfatter kan bli.
Dette likte han ekstremt dårlig, etter egne utsagn. Men han så ingen vei bort fra det, unntatt å regelrett rømme hjemmefra noen ganger. Men han følte kanskje at det var rollen som yndling som hemmet skrivingen hans.
Hva kunne han gjøre med dette?
I mange av bøkene hans kan man se eksempler på sosialt mistilpassede individer. Allerede i hans andre roman, ”Mysterier”, finner hovedpersonen Nagel en løsning i ”å trå en djevel på halen”.
Ja? Eller som han også skrev: ”Å gjøre det så herlig umulig for seg selv” Muligvis ligger det også en nøkkel til forståelse også her.
Etter at han var arrestert, men før innleggelsen på Gaustad, la venner og bekjente merke til at det skjedde en brå og radikal forandring med ham. Han kom i strålende humør, og spøkte og lo med alle som kom på besøk. Kort og godt, han var seg selv igjen fra 15 år tidligere. Hva var det som hadde skjedd akkurat nå?
Vi vet hva det var. Selv om livet hans ellers raknet på alle kanter, hadde han oppdaget noe som for ham var et mirakel og den største gave. Han var i stand til å skrive ”som seg selv” igjen, skrivetørken var over etter nesten ti år. På ny var han en ”underdog”, som i tiden før ”Sult”, Nok en gang reiste åndsgiganten i ham seg.
På sett og vis kjente han seg kanskje helt fri nå, omsluttet som han var av omverdenens fordømmelse. Nå var han i gang med det som skulle bli kanskje den varmeste og mest glitrende lille boken av alle: ”På gjengrodde stier”.
Så kom tiden da han ble lagt inn til mental observasjon, oldingen på 87 år ble sperret inne og gjennomgikk det som for ham stod som den reneste tortur. ”Behandlingen” tok da også nesten livet av ham. Han var bare en rest av seg selv da han etter lang tid kom ut igjen, med konklusjonen ”mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner” stemplet på seg.
Rettsaken mot ham ble stadig utsatt, tydelig stod det krefter bak som trakk i trådene. Noen håpet sannsynligvis at han ville dø før saken kom opp. De visste vel at om Hamsun ville, kunne han stilt det pågående landssvikoppgjøret i svært ufordelaktig lys, og med internasjonal oppmerksomhet. Jens Bjørneboe hadde en god del rett i noe han en gang skrev, at ”ikke under Quisling – men etter krigen, kom den fascistiske periode i norsk historie” . Han pekte også på at hele rettsystemet vårt led under ettervirkningene, årtier senere.
Spørsmålet om hans innerste overbevisninger vil neppe noen gang få fullstendige svar. I årene etter krigen er det skrevet og talt uendelig mye om ham. Ennå ser man eksempler på at noen tar løsrevne sitater som ”bevis” i en eller annen retning. På den måten tror jeg aldri man kommer fram til gode svar. Materialet er så variert at Hamsun egentlig kan plasseres hvor som helst.
Noen har kalt ham for en politisk analfabet. Til det sier jeg: Slike argumenter er for aktører som selv er tilnærmet analfabeter, i forhold til menneskekunnskap.
Den frie tanken vil trolig alltid bli stående utenfor rammene til politiske manifester.
Lettere er det kanskje å enes om at han var en stor dikter. Han var et menneske, på godt og vondt. Mye til menneske, kan kanskje være et dekkende uttrykk.
Til slutt tar jeg med noe en gang stod å lese i Aftenposten.
Han pleide ofte å skrive små leserinnlegg, av og til også små litterære skisser. I en slik liten stubb er ”jeg – et ” i fortellingen bare en betrakter. Denne ser en mann på spasertur i parken, tydeligvis i dype tanker. Med ett kommer en ung kvinne bort til denne mannen, og begynner å skjelle ham ut. Fortelleren hører at hun forferdes over noe vedkommende har skrevet. Det dreier seg om et litterært angrep på gamle mennesker, med grotesk omtale av deres skrøpelighet og begrensninger.
Slik står de lenge, og den unge kvinnen fortsetter å overøse mannen med beskyldninger om hans arrogante holdninger. Omsider tier hun, og etter hvert tar da også mannen til orde. Han bøyer hodet, og sier stille:
”Omforlatelse, frøken. Men det var da heller ikke slik ment.”
Forståelse av hjem og hjemland
Tanker omkring et utdrag fra Knut Hamsuns ”Paa gjengrodde Stier” Teksten er tatt med mot slutten av dette essayet.
”Det er mindre slitsomt å kjenne seg som utlending når man er i utlandet”. Denne aforismen vedkjenner jeg meg selv å ha utgrunnet, skjønt jeg innser at slikt verbalt kjekkaseri klinger egentlig ganske hult. Mangel på tilhørighet er ikke noe en utbasunerer med lett hjerte, og burde vel heller ikke være til å kokettere med for noen.
Likevel opplever kanskje stadig flere at det blir vanskeligere å knytte identiteten sin opp mot noen nasjonalfølelse, ja hvis en med det mener et sett med normer, verdier eller idealer som man skal kunne dele med de fleste andre i det landet en er født.
hun tvert imot kneiser og håner de andre
som endnu har hele sit kjøn i behold.
Hun skriver og taler, hun flammer og gløder:
Her ser I en ægte og tidsmessig mø;
jeg skjøtter budgetter for land og for sjø,
I andre forelsker jær, giftes og føder –
jærs type forsvinder, om litt vil den dø!
I kjævl og debatter ser ingen maken,
hun kjæler sig øm som en ælskovsfuld kat
ved spørsmål om landets og byens skat,
ved sportslige stævner og stemmerettssaken –
her griper hun fyrrig og kvindelig fat.
Men alltide så tar hun sin hårdeste tørn
i saker om ægteskap, elskov og børn,
som har hun alverdens erfaring på baken.
Slik går hun da om gjennem landet og byen
og holder sit liv for en gylden reform.
Og ingen tør mene at hun er abnorm;
ti stikker hun freidig sin næse mot skyen
og spotter hver storm.
Men sangen – sangen den drager av lande
og hylet det høres i gate og dal:
arbeiderbevægelse, damp, kapital,
ja hyl over alle hvilende vande,
Men sangen drager av lande.
Det hørtes en tone fra dine øer
om piker og helter og livets musik
om morilden i det forelskede blik –
den lyder ei mer om nutidens møer.
Ti sangen drager av lande.
Når kommer du atter, du store kjætter?
Her lever nu én som din tone tar,
den deiligste stemme på jorden var,
din grånende broder på Danmarks sletter
- den siste sanger i lande.
Nazist ... eller anarkist? Tanker omkring Knut Hamsun og hans politiske holdninger
Hensikten med følgende essay er i hovedsak er å gi uttrykk for egne tanker og funderinger, og er ikke ment som eksakt informasjonsformidling. Likevel tror jeg at lesere som har satt seg godt inn i stoffet, vil kjenne igjen en god del fra diverse biografier. Noen få detaljer fikk jeg en gang høre fra en av Hamsuns slektninger.
Knut Hamsun. Trolig mer enn noe annet norsk forfatternavn evner dette å framkalle sterke reaksjoner, nesten bemerkelseverdige i sin inderlighet. Ansiktsdragene hos enkelte stivner i steil uforsonlighet, kanskje de også roper opp om forbrytelser og svik. Andre igjen reagerer som Johan Borgen så fortreffelig beskrev det; de nevner hans navn og smiler forelsket.
Som alle andre mennesker måtte også Knut Hamsun leve livet sitt framlengs, og ta sine valg underveis. Hans politiske holdninger har imidlertid blitt vurdert med interesse, også fra nye generasjoner. Hans ideer har framkalt høylydte fordømmelser fra mange, og kanskje mer lavmælt forståelse fra noen få. Men hva trodde han på ... egentlig?
Knut Hamsun fikk et langt liv, fra 1859 til 1952. Det var store brytningstider han fikk være med på. Ikke bare de to verdenskrigene, men også spennet mellom selvbergingstilværelsen som var normen på bygdene i hans ungdom, til de teknologiske framskritt og sosiale omveltninger som skjedde før og etter siste krig.
Livsløpet hans startet langt nord i Gudbrandsdalen, trolig i Lom eller Vågå. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. Foreldrene var fattige, og ni år gammel ble han sendt bort for å bo hos morbroren. Der hadde han vonde år, i følge ham selv, med lite mat og mye arbeid. Her måtte han holde ut helt til han var femten.
Et av hans aller tidligste barndomsminner er likevel svært vakkert, og så interessant at det bør nevnes. Han hadde en onkel, kjent for å være kunnskapsrik, men følsom – en ustadig frifant som ble ansett som et slags utskudd i slekten. En kveld de to var ute alene sammen, pekte onkelen på himmelen og sa:
- Slike mennesker som deg og meg, Knut, vi kommer fra stjernene!
Livet ute på bygdene på den tiden var ikke så isolert fra omverdenen som vi kanskje har lett for å tenke i dag. Nyheter fra Europa nådde fram, om det enn tok tid. Den norske naturen, fjellheimen og fjordene lokket velstående turister og oppdagelsesreisende utenfra.
Noe av årsaken til Hamsuns engelskfiendtlighet senere i livet, kan da også spores tilbake til erfaringer med briter i tidlige år. Disse fant veien over Nordsjøen til Norge på den tiden, her var det helst jakt og fiske som lokket dem. Etter hvert ble også tindebestiging populært.
De ”innfødte” behandlet de her til lands som de gjorde ellers i verden, som i koloniene. De utviste en arroganse som kanskje kan forklares ut fra uvitenhet og overbevisning om sin egen kulturs overlegenhet, men uansett vil slik adferd alltid føles sårende og nedverdigende for de mennesker som blir utsatt for den.
Lokale folk kunne bli utkommandert for å bære ryggsekker, vise vei, lage mat og servere den, kort sagt, å være tilgjengelige og lystre alle ordre, helt uten forståelse for at de hadde sine daglige gjøremål å se til. Språket stod i veien for verbal kommunikasjon, men skriking, høylydte forbannelser og knyttede never var jo i grunnen ikke til å misforstå.
Hamsun har i flere romaner beskrevet hva han oppfattet som absurditeter og galskap i engelsk ”sportmanship”. For eksempel å reise over mange hav, bare for å innlemme en bestemt fjelltopp i sin ”samling”. Den skulle da bestiges etter en bestemt timeplan, detaljert ned til minutter og sekunder, og det ble forventet at stedets folk skulle legge alt til rette og etterkomme alle slags krav.
Senere i livet reiste Hamsun mye, og han fikk ved selvsyn observere britenes framferd i andre land. Boerkrigen (1899 – 1902) gikk voldsomt inn på ham. Trolig var menneskeslakten der med på å gjøre Hamsun sikker i sin sak: ”England må i kne!”
Apropos reising, i unge år var han flere turer over til Amerika. Der jobbet han på flere farmer, som ekspeditør, som kontorist, som trikkekonduktør og også som foredragsholder.
Fra denne tiden skrev han en fornøyelig liten sak som heter ”Fra det moderne Amerikas åndsliv”. Her tok han mange samtidsfenomener på kornet på en måte som vil fryde USA – skeptikere selv i dag. Han viftet imidlertid denne boken vekk som et ”uferdig ungdomsarbeide” senere i livet.
Han var desillusjonert over det politiske systemet, i hovedtrekk var det kapitalismen han ikke kunne akseptere. Etter hvert fant han fram til anarkistiske miljøer. Der fant han gjenklang for sine egne ideer.
I forbindelse med den såkalte Haymarket – prosessen i Chicago i 1886, ble fire anarkister hengt etter et attentat (dette viste seg senere å være justismord). Imidlertid, etter henrettelsen gikk Knut Hamsun med sørgebånd i lengre tid. Trolig kjente han noen av disse personlig.
Et lite sitat er på sin plass her:
”Nævn i Amerika Ordet Anarkisme ─ og en mand med almindelig amerikansk Gennemsnits dannelse vil øjeblikkelig korse sig. Ved Anarkisme forstaar han simpelthen Dynamit, og ikke noget andet end Dynamit. At Anarkismen er en videnskabelig Teori, en Lære, som endog næsten forstandige Folk bekender sig til, begriber han ikke; han taaler overhovedet ikke at høre Tale herom; Anarkisme er Dynamit, Anarkister skal hænges! Her er et gabende Hul i den amerikanske Frihed, et Hul, som netop holdes aabent af det tykke Demokrati, der i Amerika hersker saa absolutistisk over Friheden.”
Mye tyder vel også på at han mente det oppriktig, da han hevdet at anarkismen var en lære for de” intelligenteste Idéførere”.
Han reiste mye i Kaukasus og i Orienten. Her trivdes han, og han har skrevet noen absolutt leseverdige reiseskildringer fra slike himmelstrøk. Det er verdt å merke seg, at i Persia (Iran) mente han å kjenne igjen en særegen harmonisk ro som han husket fra før. Her fant han igjen holdningene og livsanskuelsene til de gamle sambygdingene fra sin barndom.
Nettopp et samfunn som ville framdyrke menneskers harmoni med seg selv, og naturen de levde i og av, tror jeg må ha vært noen av Hamsuns mest varige idealer. Dette går igjen i så mye av det han skrev, ikke minst i ”Markens Grøde”.
Allerede i de tidlige reiseskildringene raljerte han over samtidens tro på at menneskenes lykke kunne finnes i jernbanebygging og andre teknologiske framskritt.
Ellers tror jeg han egentlig så på seg selv som et upolitisk menneske. Av andre, spesielt bokanmeldere tidlig i hans forfatterskap, ble han ansett for å være venstremann. Om seg selv sa han at han var ”en mann som veken høyre eller venstre kunne få”.
Higet han mot et Utopia? Var Hamsun en fantast? Han var jordnær og praktisk anlagt, med et godt håndlag. I godt voksen alder arbeidet han selv opp en gård, Nørholm utenfor Grimstad, denne gjorde han til et mønsterbruk. I sine skrifter kunne han, bedre enn de fleste andre forfattere, beskrive menneskenes adferd slik som den faktisk kommer til uttrykk. Det var aldri forenklede og skjematiske ”typemodeller” han skapte.
Nettopp på grunn av dette tror jeg at han var fullstendig klar over menneskenaturens begrensninger, i en slik grad at han neppe forestilte seg muligheten av noe ”perfekt” system .
Det er ikke lett å vite i hvilken grad han identifiserte seg med anarkismen senere i livet. I det minste må han ha vært opptatt av frihet og åndens ekspanderende kraft. Det kan kanskje også forklare noe av hans anstrengte forhold til kommunismen, slik den etter hvert framstod. Han fryktet trolig det han oppfattet som ensretting og undertrykking av den frie tanken.
Han mente at arbeiderbevegelsen var tuftet på uholdbare og historieløse ideer. Han så begrepet ”arbeideren” som en nyskaping, med utspring i mekanikk og masseproduksjon. ”Til gagn og glede for hvem? For fabrikanten, for arbeidsherren og ingen annen”, som han skrev i ”Konene ved vannposten”.
Han var derfor ikke uenig i kampen mot kapitalismen, han mente tvert imot at det nettopp var den som lokket unge folk bort fra deres naturlige plass i livet, og unyttet deres krefter til egen økonomiske fordel.
Han var skremt av revolusjonen i Russland, men det russiske folk bevarte han sine varme følelser for gjennom hele livet. På samme måte som med tyskerne, så han på russerne som et kulturfolk han beundret.
Men hva så med nazismen?
Ofte snakkes det fra politiske plattformer når Hamsun skal ”merkes og katalogiseres”. Dette har satt sitt tydelige preg på ettermælet hans. Det er overveldende mye vrøvl som har blitt presentert som ”forskning”. Ellers oppegående mennesker har tydeligvis hatt ”landsforræder” og ”nazist” som utgangspunkt, og har bare lett etter indisier for å underbygge dette.
Dermed er det en tanke som slår meg: Kanskje det tvert i mot er de mennesker som anser seg selv for å være upolitiske, som evner å se dypest inn i gåten Knut Hamsun?
At han hadde enkelte sympatier for nazismen, må vel være hevet over tvil. Derfor kan vi først se litt på noen av hans ideer som sammenfaller med de nasjonalsosialistiske.
Hamsun hadde nok et godt øye til ”den sterke mann”, han som kunne heve seg over det smålige og ta seg til rette, til egen eller andres fordel. Mange slike personligheter har han beskrevet, blant andre Mack på Sirilund. Likevel aldri med uforbeholden hyllest, det må legges til. Feil og svakheter ble også tydelig tegnet hos slike figurer.
Han så imidlertid aldri seg selv i noen storhetsrolle, han pleide alltid å si om seg selv at han tilhørte ”mugen”.
Også Bjørnstjerne Bjørnson så Hamsun som en sterk mann som han beundret, blant annet for hans rakryggethet i unionssaken. Her var Hamsun helt på linje med majoriteten i folket, agiterende for løsrivelse fra Sverige.
Dyrking av ungdom og fysisk helse var også tanker som ofte er å finne igjen hos Hamsun. Når han skulle trekke fram negative perspektiver ved noen i sitt persongalleri, hadde de ikke sjelden en eller annen fysisk skavank. Likevel, man kan jo også se dette som et litterært virkemiddel mer enn som personlig tegn på avsky.
I nazismen fant han nok også igjen noe av sin økende skepsis for kapitalmakten og det dekadente, amerikaniserte liv. På annen side framstod jo nazismen som antikommunistisk i sitt vesen, og dette må på sett og vis også ha tiltalt ham.
Angående raseteorier var nok ikke Hamsun mer opptatt av dette enn folk flest. Det hørte med blant tankegodset som lå i tiden, og ble drøftet blant mange, både blant intelligentsiaen og andre. Det var ikke mange som så noe galt i dette i mellomkrigstiden. Rasehygiene ble oppfattet som en aktverdig vitenskap, på linje med annet som hørte til datidens framskritt.
Det var sikkert en mange som ble ledet inn i nazismen av slike holdninger som nevnt ovenfor.
Nå er det også sider ved Hamsun som gjør at det er vanskelig å plassere ham innenfor denne rammen. Blant annet foraktet han ikke svake mennesker. Tvert i mot skrev han med ganske unik innlevelse og forståelse for slike som falt utenfor sosialt, nettopp på grunn av deres manglende styrke.
Den siste romanen han skrev før krigen, ”Ringen sluttet”, er kanskje et godt eksempel på det. Han beskriver oppvekst og voksen alder til Abel Brodesen, en av de som ”aldri blir til noget”. Med en god innlevelse beskriver han blant annet hvordan Abel trivdes best i en tilværelse der han levde fra hånd til munn, som han kunne gjøre blant ”negre i Kentucky”.
En av personene i boken gir likevel Abel kreditt som et langt større menneske enn de mange andre, de som bare ”ble til det vesle de var blitt”.
De fleste som har lest denne romanen som kom ut i 1936, må vel ha spurt seg selv om en nazist noen gang kunne skrevet noe slikt.
Han hadde omtanke for alle som hadde det vanskelig. Han forsøkte alltid å hjelpe hvis han fikk høre om noen som hadde problemer. Nesten alltid gjorde han det anonymt. Konen Marie har fortalt om hvordan han pleide å sende konvolutter med penger til mennesker som var kommet i knipe. Hun beskriver levende hvordan han koste seg med tanken på hvorledes de ville reagere, når de plutselig fant penger nok til å komme seg over en eller annen kneik.
Men også dette har blitt brukt mot ham i ettertid, som bevis på hans ”infantilitet”.
Under krigen er det hevet over en hver tvil om at han reddet livet til mange dødsdømte nordmenn. Venner og slektninger av de arresterte kom gjerne til ham om natten og ba tynt om hjelp. I dagslys ville de jo ikke vise at de besøkte noen nazisympatisør. Men Hamsun jobbet utrettelig for disse, og tok kontakt så høyt som han kom. Gjerne da med den fryktede rikskommisær Terboven , som han etter hvert gjorde seg mektig upopulær hos.
Noe tall på hvor mange han reddet slik, finnes ikke. Det er trolig ganske høyt.
Men hvordan kan det ha seg at han havnet i denne situasjonen, at han valgte side så tydelig fra første stund under okkupasjonen?
Englandshatet var ikke glemt. Tidene var urolige, og det lå i luften at også Norge kunne bli trukket inn i krigen.
Som mange andre var også Hamsun kritisk til nedprioriteringen av det norske forsvaret i de senere år. Som en kuriositet kan nevnes at han skrev et brev der han tilbød forsvaret å overta bilen hans i en krisesituasjon. ”Men kjerringen følger ikke med som sjåfør”, skrev han. Det var den langt yngre konen som kjørte da de to var ute. Gubben selv satt bak og ropte alltid: ”Kjør dobbelt, Marie!” Han likte seg best når det gikk fort.
Så ble det også engelskmennene som først krenket norsk territorium, da deres jagere fikk det tyske skipet ”Altmark” til å søke tilflukt inne i Jøssingfjorden.
Dette skjedde i februar 1940, og det er vel grunn til å tro at det gjorde Hamsun glødende av raseri. Han fryktet vel også for at engelskmennene for alvor skulle komme og ta seg til rette her i landet.
Var dette en ubegrunnet frykt? Det var ikke det. Graderte dokumenter som ble offentliggjort i England 50 år etter, viste at det forelå klare og konkrete planer for en engelsk invasjon i Norge. Tyskerne rakk imidlertid å slå til før det ble aktuelt å sette disse ut i livet.
Som tidligere nevnt, Hamsun var vennlig stemt ovenfor tyskerne, det var han også under første verdenskrig. De, på sin side, hadde også utviklet et svært godt forhold til ham som forfatter. Det kan også nevnes at boken ”Markens Grøde” falt godt inn i den såkalte ”lebensraum – diktingen” som hadde sin storhetstid i Tyskland i mellomkrigstiden.
Var det slik at Hamsun anså en tysk okkupasjon som det beste av to onder? I hvert fall trodde han på noen av de løfter som tyskerne ga til nordmenn. Etter krigen skulle Norge få en høy og framtredende plass i det storgermanske verdenssamfunn. Hamsun sa senere at den tanken hadde begeistret ham.
Likevel, han har også sagt at han kom sterkt i tvil etter hvert, men den holdt han stort sett for seg selv. Han hadde blitt gammel og døv, og heller ikke hans nærmeste tok seg bryet med å fortelle ham noe særlig om det som skjedde ute i verden. Han leste Aftenposten og Fritt folk, i førstnevnte var han selv aktiv som skribent. Til å begynne skrev han oppfordringer til norsk ungdom om å ”kaste børsa og gå hjem”. Han mente det var absurd og bortkastede liv å stå opp mot trolig verdens sterkeste militære makt nesten uten våpen eller utrusting.
Likevel var han i tvil, særlig etter at kongen og regjeringen flyktet – til hans forhatte England. Han sa at dette rev grunnen unna føttene på ham. Senere så han da også at denne regjeringen satt i utlendighet og forfattet lover for Norge, lover som også skulle få tilbakevirkende kraft. Stikk i mot grunnloven og alle hittil tenkelige rettsprinsipper.
Ellers visste han nok ikke så mye om hva som foregikk. Han så at ”huset var fullt av tyske offiserer”, men det var få som snakket med ham. Heller ikke kunne han høre radio. Det kan ikke være tvil om at han var svært isolert på denne tiden. Til tross for dette, rettet han seg opp og ville stå ved sine valg. Det lå til hans natur, hans innerste overbevisning, å stå for sine handlinger. Han gjorde da også nettopp dette til en slik grad at han slett ikke ville forsvare seg da saken hans kom opp etter krigen. Han observerte imidlertid hvordan flere landsmenn nå fikk det travelt med å bortforklare og vri seg unna.
”Jeg gjør avkall på å være flink, her og nu”, sa han tidlig i rettsforhandlingene. Og når alt kom til alt, det var bare de tekster og opprop han hadde skrevet under okkupasjonen som utgjorde tiltalen. Alt dette ville han stå fast ved, uten forbehold.
Trolig snakket han sant, da han fortalte at han ikke ante noen ting om at han var innmeldt i Nasjonal samling. Men han sa også at det var mulig at han hadde kommet til å tale i NS' ånd, da han ikke visste hva NS' ånd var for noe.
Mot slutten av sin tale i retten, sa han følgende:
”Jeg holder det alminnelige omdømme nokså høyt. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høyere, men jeg holder det ikke så høyt som min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.”
Han skrev også en beryktet hyllest til Adolf Hitler ved dennes død, rett før tyskernes kapitulasjon. Mange har undret seg over dette, men det er vel egentlig et ganske typisk trekk ved ham. Å stå opp for sin sak, og eventuelt gå ned med flagget til topps.
”En gest til en stor mann”, var alt han ville si om det i ettertid.
Men hva tenkte han egentlig om Hitler?
De to treftes, og det er et møte som vi vet litt om. Det var en tolk til stede.
Hitler hadde startet med å rose Hamsuns bøker, men Hamsun hadde brutt ham av umiddelbart.
”Terboven er en ulykke for Norge”, innledet han.
Ja, for dette var hensikten hans med møtet, å forsøke å få Teboven avsatt. Han hadde arbeidet lenge og målbevisst for å få en samtale med Hitler.
Da ble det regelrett krangel mellom de to, og Hitler skal ha fått et av sine beryktede raserianfall. Men Hamsun ville ikke gi seg! Han sto hardt på sitt, prøvde på alle måter å snakke Norges sak. Uten nytte. Hitler og Hamsun skiltes ikke i vennskap.
Det meste av slik som kunne talt til Hamsuns fordel, kom aldri fram i rettsaken. Han selv hevet seg høyt over å nevne det.
Til tross for den beryktede hyllingsartikkelen, skal Hamsun likevel ha mumlet til en venn angående Hitler:
”Han var mindre enn jeg trodde”.
En annen uttalelse er også kjent, og viktig å ta med. Også det var en kommentar om Hitler:
”Han kunne latt det være, det der med jødene.”
Ja, nettopp. Han ble jo også beskyldt for å være jødefiendtlig. Han utfordret da alle til å se gjennom hans samlede skrifter om noen kunne finne et eneste utfall mot jødene. Han var sikkert ærlig også i det, da han sa at han hadde alt for mange gode venner blant jødene til å si noe ufordelaktig om dem.
Som nevnt, hans skrifter er ikke helt frie for det som i dag kan tokes som rasehets. Blant annet kan en finne krenkende omtale av samer. Men igjen, slikt lå i tiden, og mange av datidens forfattere var langt mer ytterliggående i så henseende enn Hamsun.
Imidlertid er det noe helt annet som kanskje også kan være med på å belyse hans stillingtagen under okkupasjonen.
Som nevnt, ”Ringen sluttet” ble den siste romanen hans. Det var ment som første bok av flere. Han forsøkte å komme videre, men heretter buttet det helt imot med skrivingen. Han gjorde flere forsøk, uten å lykkes. Dette gikk sterkt inn på ham.
Han var nå en anerkjent og feiret forfatter over hele verden. Hjemmet hans på gården Nørholm ble i stigende grad invadert av nysgjerrig besøkende og journalister. Han var så etablert som noen forfatter kan bli.
Dette likte han ekstremt dårlig, etter egne utsagn. Men han så ingen vei bort fra det, unntatt å regelrett rømme hjemmefra noen ganger. Men han følte kanskje at det var rollen som yndling som hemmet skrivingen hans.
Hva kunne han gjøre med dette?
I mange av bøkene hans kan man se eksempler på sosialt mistilpassede individer. Allerede i hans andre roman, ”Mysterier”, finner hovedpersonen Nagel en løsning i ”å trå en djevel på halen”.
Ja? Eller som han også skrev: ”Å gjøre det så herlig umulig for seg selv” Muligvis ligger det også en nøkkel til forståelse også her.
Etter at han var arrestert, men før innleggelsen på Gaustad, la venner og bekjente merke til at det skjedde en brå og radikal forandring med ham. Han kom i strålende humør, og spøkte og lo med alle som kom på besøk. Kort og godt, han var seg selv igjen fra 15 år tidligere. Hva var det som hadde skjedd akkurat nå?
Vi vet hva det var. Selv om livet hans ellers raknet på alle kanter, hadde han oppdaget noe som for ham var et mirakel og den største gave. Han var i stand til å skrive ”som seg selv” igjen, skrivetørken var over etter nesten ti år. På ny var han en ”underdog”, som i tiden før ”Sult”, Nok en gang reiste åndsgiganten i ham seg.
På sett og vis kjente han seg kanskje helt fri nå, omsluttet som han var av omverdenens fordømmelse. Nå var han i gang med det som skulle bli kanskje den varmeste og mest glitrende lille boken av alle: ”På gjengrodde stier”.
Så kom tiden da han ble lagt inn til mental observasjon, oldingen på 87 år ble sperret inne og gjennomgikk det som for ham stod som den reneste tortur. ”Behandlingen” tok da også nesten livet av ham. Han var bare en rest av seg selv da han etter lang tid kom ut igjen, med konklusjonen ”mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner” stemplet på seg.
Rettsaken mot ham ble stadig utsatt, tydelig stod det krefter bak som trakk i trådene. Noen håpet sannsynligvis at han ville dø før saken kom opp. De visste vel at om Hamsun ville, kunne han stilt det pågående landssvikoppgjøret i svært ufordelaktig lys, og med internasjonal oppmerksomhet. Jens Bjørneboe hadde en god del rett i noe han en gang skrev, at ”ikke under Quisling – men etter krigen, kom den fascistiske periode i norsk historie” . Han pekte også på at hele rettsystemet vårt led under ettervirkningene, årtier senere.
Spørsmålet om hans innerste overbevisninger vil neppe noen gang få fullstendige svar. I årene etter krigen er det skrevet og talt uendelig mye om ham. Ennå ser man eksempler på at noen tar løsrevne sitater som ”bevis” i en eller annen retning. På den måten tror jeg aldri man kommer fram til gode svar. Materialet er så variert at Hamsun egentlig kan plasseres hvor som helst.
Noen har kalt ham for en politisk analfabet. Til det sier jeg: Slike argumenter er for aktører som selv er tilnærmet analfabeter, i forhold til menneskekunnskap.
Den frie tanken vil trolig alltid bli stående utenfor rammene til politiske manifester.
Lettere er det kanskje å enes om at han var en stor dikter. Han var et menneske, på godt og vondt. Mye til menneske, kan kanskje være et dekkende uttrykk.
Til slutt tar jeg med noe en gang stod å lese i Aftenposten.
Han pleide ofte å skrive små leserinnlegg, av og til også små litterære skisser. I en slik liten stubb er ”jeg – et ” i fortellingen bare en betrakter. Denne ser en mann på spasertur i parken, tydeligvis i dype tanker. Med ett kommer en ung kvinne bort til denne mannen, og begynner å skjelle ham ut. Fortelleren hører at hun forferdes over noe vedkommende har skrevet. Det dreier seg om et litterært angrep på gamle mennesker, med grotesk omtale av deres skrøpelighet og begrensninger.
Slik står de lenge, og den unge kvinnen fortsetter å overøse mannen med beskyldninger om hans arrogante holdninger. Omsider tier hun, og etter hvert tar da også mannen til orde. Han bøyer hodet, og sier stille:
”Omforlatelse, frøken. Men det var da heller ikke slik ment.”
Forståelse av hjem og hjemland
Tanker omkring et utdrag fra Knut Hamsuns ”Paa gjengrodde Stier” Teksten er tatt med mot slutten av dette essayet.
”Det er mindre slitsomt å kjenne seg som utlending når man er i utlandet”. Denne aforismen vedkjenner jeg meg selv å ha utgrunnet, skjønt jeg innser at slikt verbalt kjekkaseri klinger egentlig ganske hult. Mangel på tilhørighet er ikke noe en utbasunerer med lett hjerte, og burde vel heller ikke være til å kokettere med for noen.
Likevel opplever kanskje stadig flere at det blir vanskeligere å knytte identiteten sin opp mot noen nasjonalfølelse, ja hvis en med det mener et sett med normer, verdier eller idealer som man skal kunne dele med de fleste andre i det landet en er født.
En trøst er det kanskje likevel at fremmedgjøring i langt mindre grad gjelder i forhold til natur og landskap. Skog og fjell kan man kjenne sterke bånd til, naturligvis kulturmark også. Og skulle det ikke også være i selve jordsmonnet at røtter i det hele tatt kan få feste? Eller sagt på en annen måte, en kan noen ganger undres om vi alle har noen bånd til det punktet på jordskorpen der vi startet livene våre, en slags varig tilknytning som verken vi selv eller vitenskapen vet så mye om. Ennå.
Mye fascinerende kan vi legge merke til i naturen, mirakler som burde gjøre noen og en hver ydmyk. Jeg vil nevne et eksempel som absolutt har med temaet her å gjøre. Bor man i et litt åpent landskap, kan man litt ut på vårparten høre en særdeles liflig lyd oppe fra luften, rop som øyeblikkelig gir assosiasjoner til grenseløs fryd og livsglede. Da er det sannsnlig at det er tårnseilerne som har kommet tilbake! Med hasardiøs snittflyging og hvinende vinger lyner de inn under takmøner eller lignende, for så å ta sin faste reirplass i besittelse. Helt fra Syd – Afrika kommer de, og nå har de vært på vingene nesten et år. Natt og dag, helt fra forrige hekketid. Et slags indre kompass har ledet dem tilbake, helt fra andre enden av jordkloden.
Jeg har hørt sagt at trekkfuglene ikke overvintrer i Syden, men de oversomrer i Norden. Et slikt utsagn bærer nok en tidsriktig relativisme i seg, og i framskrittets ånd faller det jo ganske lett å gjøre narr av de som anser sitt eget ståsted som midtpunktet i verden! Men jeg undres på om samtiden likevel har glemt å ta høyde for en bestemt faktor i dette; nemlig at tårnseilerne og andre langveisfarende vender tilbake til nettopp det stedet der de er født! Men nei, å forfekte dette kommer på tvers av så mangt i tiden. Ikke minst er det ønskelig ut fra økonomiske modeller at folk skal være fleksible i forhold til arbeid og bosted. Dessuten er vi jo inne i en epoke med store folkevandringer. Mange mennesker reagerer angstbitersk i forhold til alt som kan relateres til dette fenomenet, uansett om de er positivt eller negativt innstilte til det.
Når man leter etter informasjonskilder for å fatte litt mer av samtiden, er det ikke så dumt å kikke litt på det forgangne. Selv går jeg ofte på skattejakt i bokhyllen der klassikerne står. De store linjer sees ofte best fra litt avstand.
Med jevne mellomrom finner jeg for eksempel lykkelig tilbake til ”Paa gjengrodde Stier” av Knut Hamsun. En rød tråd i denne boken kan til en viss grad sies å være forklaringer til hans egne valg i livet. Det er flere skisser og betraktninger omkring menneskers hjem på Jorden. Et par små sitater:
”Jeg holder det almindelige omdømme nokså høit. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høiere, men jeg holder det ikke så høyt som min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.”
” I mitt etterhånden nokså lange liv, og i alle land jeg har fart og blant alle de folkeslag jeg har blandet meg i, har jeg evig og alltid bevart og hevdet hjemlandet i mitt sinn. Og jeg akter fremdeles å gjemme mitt fedreland der, mens jeg venter på min endelige dom.”
Angående den teksten av Hamsun som følger under her, vil jeg på ingen måte dytte tolkninger over på noen. Bare en enkelt detalj ber jeg leseren legge særskilt merke til. Det er IKKE kulturelle eller politiske forhold som russeren i fortellingen snakker om. Hans avslitte røtter peker derimot i ganske andre retninger.
Så lar vi den aldrende dikteren få snakke til oss igjen, over en kløft på mer enn seks årtier. Tidløst, og gnistrende aktuelt :
"Hvad er Vaarkjendelen for noget, denne Grosmak som hvert Aar huserer med vaart Sind? Gud vet det. En kvindelig Misjonær i det Fremmede kunde kanskje kalle det Røsten fra Hjemlandet, for at gjøre det litt religiøst og hinsides, jeg derimot finder det op selv og mener det bokstavelig: at det har noget at gjøre med Hjem og Hjemland. Vi vil tilbake igjen, vi vil hjem. Vi har ikke Vaarkjendsle i det Fremmede, vi kjender bare et Nik i oss for hvert nytt Sted. Et Nik uten Hjerte.
Et Minde i mig fra Helsingfors i 1898 eller 99. Men det er bortimot femti Aar gammelt og ikke paalitelig mer, Navn er blit borte for mig, Rækkefølgen kan ha forskyvet sig.
Det var to i Bokhandelen da jeg kom ind: den ene en halvgammel barhodet Fyr med hvit skjorte utenpaa Buksen og høie Skaftstøvler, den andre en yngre Mand med en Murskje i Haanden. Indenfor Disken var ingen.
Kommer straks, sa den første til mig. Frøkenen er bare ovenpaa efter en Bok til mig.
Jeg fant mig en Stol og satte mig.
Jeg er Russer, sa Manden.
Det er nu ogsaa noget at skryte av! haanet Manden med Murskjeen.
Jeg er fra Norge, sa jeg.
Russeren interessert: Jasaa, fra Norge. Akter De at bli her?
Ja, et Aar.
Det er det samme hva Land vi er fra, sa Mureren. Jeg er fra Finland, fra Verden. Hans Ord blev ikke paaaktet.
Russeren kom bort til mig: Jeg har ikke sett Dem, hvor bor De i Byen?
Jeg bor ikke i Byen, jeg bor langt borte, på Føllisøvegen.
Jeg må bo her i Byen og vente, men jeg trives ikke her.
Russeren snakket villig, han hadde vært med sit Herskap, som var reist, han visst ikke hvor, langt utenlands, borte. Men han var træt av at vente, trivdes ikke, vilde hjem igjen. Hvordan det kunde ha sig at han talte Svensk naar han var Russer? Jo, det hadde han lært som Barn og alle Aarene opover, hans Foreldre var svenske Finner, de var døde, men han selv var født i Russland, og var Russer.
Du skammer dig ikke, sa Mureren. Men han blev ikke paaaktet.
Jeg tenkte ved mig selv at saa var vel denne Russer født i Fangenskap i et fjernt Guvernement nordpaa, men jeg skjønte ikke at han nu kunde være her, og jeg vilde ikke spørre.
Han vedblev at snakke, at han hadde en Stue, en pen Stue med Rødmaling, og mange trær og en Skog, og en liten Bæk som randt forbi. Ja Herregud! Og Konen og Børnene ventet ham, selv arbeidet han for Greven paa Godset, aa et stort Gods, milevis, mange Hundrede Tjenere og Folk.
Frøkenen kom ned fra anden Etasje med en Bok til ham, Manden kastet sig over den, korset sig og stak den i Lommen. Jeg venter paa Penger, sa han til Damen, mange Penger, jeg skal nok snart betale Dem. Den Herren er fra Norge, sa han om mig.
Damen smilte.
Han vil være her et Aar, men jeg trives ikke her og vil hjem.
Damen saa paa mig: De ønsker?
En liten russisk-svensk ordbok.
Russeren tok sin Bok op av Lommen igjen, korset sig og bladet. Paa Omslaget stod en eller anden Ikon.
Hvad er det for en Bok? spurte Mureren. Han fik ikke Svar og fortsatte: En Helgenbok. Jeg vilde ta den paa Murskjeen og slenge den langt bort.
Den er nu kjær for ham, sa Damen ved disken.
Mureren vendte sig til mig: Hvad skal vi si til slik Galskap? De er som Dyr, vet ingenting, læser Helgenbøker, korser sig. Jeg er født i Russland og er Russer, sier han. Kan ikke det være likegyldig?
Nei, nei, sa Damen.
Hvad mener De, Frøken? spurte Mureren i en skarp Tone.
Det er ikke likegyldig. Vi har ett Land, Fosterlandet.
Akkurat. Det snakket er vi født og oppdraget i, det staar i Bladene og lyder paa Torgene. Men vil De høre min Mening?
Russeren utbryter plutselig i Ekstase: Aa, du store, hellige Russland!
Han er blit hysterisk av sin Hjemlengsel, sa Damen til mig.
Mureren lager sig til at forlate os, ja forlate hele Stedet, han er blek i Ansiktet og sier hissig: Fosterlandet – aa, gaa væk! Vet De hvad! Vil De vite min Mening? Fosterlandet med Kjærlighet og Knæfald og alt det andre Kliss. Men vil De høre min Mening? Fosterlandet det er der hvor vi har det godt. Ja. Det er min Mening. Noget annet er Fosterlandet ikke.
Frøkenen smiler til ham: Ja det er jo slikt noget De pleier at lære fra dem til andre Murere.
Han stusser: Hvad vet De om det?
Det har jeg lat mig fortælle. De holder jo Taler i Foreningen.
En stund efter at Mureren var gaat kom to Herrer ind, Reisende, de talte Engelsk, forlangte et Kart over Finland.
Russeren presenterte sig: Jeg er Russer.
Hys, sa Damen stille.
De to Herrer talte sammen ved Disken, de vilde ogsaa ha et stort Kart over Russland for at se hvor de hadde reist. Vi kommer fra China, forklarte de, en uhyre Reise, maanedsvis, hele Russland. Vi er Amerikanere.
Damen talte Engelsk og kunde svare dem.
Hvad sier de Herrer? spurte Russeren
Hys, sa Damen.
Jeg vilde bare vite om de kommer fra Russland
Ja de kommer fra Russland.
Aa lovet være Jesus Kristus, saa er de kommet med den store Jernbanen som det ikke er Ende paa. Han nævnte Guvernementer og mange Byer, han nævnte en gul Stasjonsbygning for Godset, og tyve Verst derfra var hans Hjem. Han korset sig. Om Forlatelse, de maatte forbi den store gule Stasjonsbygningen, den var ikke til at ta feil av, og bare tyve smaa Verst til saa var det hans Stue. Den ligger ved Bækken ved Poplerne og Enerbuskene, og Smaafuglerne var ikke til at tælle.
Hvad vil den Mand? spurte Amerikanerne.
Damen smilte: Han vil vite om De har kjørt forbi hans Stue i Russland.
Amerikanerne forvirret: Hvad? Det vet vi ikke. Hans Stue i Russland?
Han er saa pint av Hjemlengsel. Hans Herskap er reist bort, og her gaar han igjen –
Er han efterlat her?
Han blev paalagt at reise hjem straks og fik Penger til Reisen. Men han kom paa Avvei og drak op pengene.
Stakkars Gut! sa Amerikanerne leende. Og nu lenges han hjem? Det gjør vi ogsaa, sa de. Det er en Sykdom, vi vet nok om den. Men retnu tar vi Båten hjem.
Jeg ønsker Dem en lykkelig Reise.
Tak, Frøken. Hvor har De lært at tale Engelsk?
I Amerika. Jeg er bare her hjemme en Tur.
Saaledes, nikket Amerikanerne. Og saa kommer De tilbake til os?
Det er Tanken.
Russeren frem igjen: Spør dem om de ialfald saa Smaafuglene.
Det kan jeg ikke spørre om, sa Frøkenen venlig.
Mye fascinerende kan vi legge merke til i naturen, mirakler som burde gjøre noen og en hver ydmyk. Jeg vil nevne et eksempel som absolutt har med temaet her å gjøre. Bor man i et litt åpent landskap, kan man litt ut på vårparten høre en særdeles liflig lyd oppe fra luften, rop som øyeblikkelig gir assosiasjoner til grenseløs fryd og livsglede. Da er det sannsnlig at det er tårnseilerne som har kommet tilbake! Med hasardiøs snittflyging og hvinende vinger lyner de inn under takmøner eller lignende, for så å ta sin faste reirplass i besittelse. Helt fra Syd – Afrika kommer de, og nå har de vært på vingene nesten et år. Natt og dag, helt fra forrige hekketid. Et slags indre kompass har ledet dem tilbake, helt fra andre enden av jordkloden.
Jeg har hørt sagt at trekkfuglene ikke overvintrer i Syden, men de oversomrer i Norden. Et slikt utsagn bærer nok en tidsriktig relativisme i seg, og i framskrittets ånd faller det jo ganske lett å gjøre narr av de som anser sitt eget ståsted som midtpunktet i verden! Men jeg undres på om samtiden likevel har glemt å ta høyde for en bestemt faktor i dette; nemlig at tårnseilerne og andre langveisfarende vender tilbake til nettopp det stedet der de er født! Men nei, å forfekte dette kommer på tvers av så mangt i tiden. Ikke minst er det ønskelig ut fra økonomiske modeller at folk skal være fleksible i forhold til arbeid og bosted. Dessuten er vi jo inne i en epoke med store folkevandringer. Mange mennesker reagerer angstbitersk i forhold til alt som kan relateres til dette fenomenet, uansett om de er positivt eller negativt innstilte til det.
Når man leter etter informasjonskilder for å fatte litt mer av samtiden, er det ikke så dumt å kikke litt på det forgangne. Selv går jeg ofte på skattejakt i bokhyllen der klassikerne står. De store linjer sees ofte best fra litt avstand.
Med jevne mellomrom finner jeg for eksempel lykkelig tilbake til ”Paa gjengrodde Stier” av Knut Hamsun. En rød tråd i denne boken kan til en viss grad sies å være forklaringer til hans egne valg i livet. Det er flere skisser og betraktninger omkring menneskers hjem på Jorden. Et par små sitater:
”Jeg holder det almindelige omdømme nokså høit. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høiere, men jeg holder det ikke så høyt som min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.”
” I mitt etterhånden nokså lange liv, og i alle land jeg har fart og blant alle de folkeslag jeg har blandet meg i, har jeg evig og alltid bevart og hevdet hjemlandet i mitt sinn. Og jeg akter fremdeles å gjemme mitt fedreland der, mens jeg venter på min endelige dom.”
Angående den teksten av Hamsun som følger under her, vil jeg på ingen måte dytte tolkninger over på noen. Bare en enkelt detalj ber jeg leseren legge særskilt merke til. Det er IKKE kulturelle eller politiske forhold som russeren i fortellingen snakker om. Hans avslitte røtter peker derimot i ganske andre retninger.
Så lar vi den aldrende dikteren få snakke til oss igjen, over en kløft på mer enn seks årtier. Tidløst, og gnistrende aktuelt :
"Hvad er Vaarkjendelen for noget, denne Grosmak som hvert Aar huserer med vaart Sind? Gud vet det. En kvindelig Misjonær i det Fremmede kunde kanskje kalle det Røsten fra Hjemlandet, for at gjøre det litt religiøst og hinsides, jeg derimot finder det op selv og mener det bokstavelig: at det har noget at gjøre med Hjem og Hjemland. Vi vil tilbake igjen, vi vil hjem. Vi har ikke Vaarkjendsle i det Fremmede, vi kjender bare et Nik i oss for hvert nytt Sted. Et Nik uten Hjerte.
Et Minde i mig fra Helsingfors i 1898 eller 99. Men det er bortimot femti Aar gammelt og ikke paalitelig mer, Navn er blit borte for mig, Rækkefølgen kan ha forskyvet sig.
Det var to i Bokhandelen da jeg kom ind: den ene en halvgammel barhodet Fyr med hvit skjorte utenpaa Buksen og høie Skaftstøvler, den andre en yngre Mand med en Murskje i Haanden. Indenfor Disken var ingen.
Kommer straks, sa den første til mig. Frøkenen er bare ovenpaa efter en Bok til mig.
Jeg fant mig en Stol og satte mig.
Jeg er Russer, sa Manden.
Det er nu ogsaa noget at skryte av! haanet Manden med Murskjeen.
Jeg er fra Norge, sa jeg.
Russeren interessert: Jasaa, fra Norge. Akter De at bli her?
Ja, et Aar.
Det er det samme hva Land vi er fra, sa Mureren. Jeg er fra Finland, fra Verden. Hans Ord blev ikke paaaktet.
Russeren kom bort til mig: Jeg har ikke sett Dem, hvor bor De i Byen?
Jeg bor ikke i Byen, jeg bor langt borte, på Føllisøvegen.
Jeg må bo her i Byen og vente, men jeg trives ikke her.
Russeren snakket villig, han hadde vært med sit Herskap, som var reist, han visst ikke hvor, langt utenlands, borte. Men han var træt av at vente, trivdes ikke, vilde hjem igjen. Hvordan det kunde ha sig at han talte Svensk naar han var Russer? Jo, det hadde han lært som Barn og alle Aarene opover, hans Foreldre var svenske Finner, de var døde, men han selv var født i Russland, og var Russer.
Du skammer dig ikke, sa Mureren. Men han blev ikke paaaktet.
Jeg tenkte ved mig selv at saa var vel denne Russer født i Fangenskap i et fjernt Guvernement nordpaa, men jeg skjønte ikke at han nu kunde være her, og jeg vilde ikke spørre.
Han vedblev at snakke, at han hadde en Stue, en pen Stue med Rødmaling, og mange trær og en Skog, og en liten Bæk som randt forbi. Ja Herregud! Og Konen og Børnene ventet ham, selv arbeidet han for Greven paa Godset, aa et stort Gods, milevis, mange Hundrede Tjenere og Folk.
Frøkenen kom ned fra anden Etasje med en Bok til ham, Manden kastet sig over den, korset sig og stak den i Lommen. Jeg venter paa Penger, sa han til Damen, mange Penger, jeg skal nok snart betale Dem. Den Herren er fra Norge, sa han om mig.
Damen smilte.
Han vil være her et Aar, men jeg trives ikke her og vil hjem.
Damen saa paa mig: De ønsker?
En liten russisk-svensk ordbok.
Russeren tok sin Bok op av Lommen igjen, korset sig og bladet. Paa Omslaget stod en eller anden Ikon.
Hvad er det for en Bok? spurte Mureren. Han fik ikke Svar og fortsatte: En Helgenbok. Jeg vilde ta den paa Murskjeen og slenge den langt bort.
Den er nu kjær for ham, sa Damen ved disken.
Mureren vendte sig til mig: Hvad skal vi si til slik Galskap? De er som Dyr, vet ingenting, læser Helgenbøker, korser sig. Jeg er født i Russland og er Russer, sier han. Kan ikke det være likegyldig?
Nei, nei, sa Damen.
Hvad mener De, Frøken? spurte Mureren i en skarp Tone.
Det er ikke likegyldig. Vi har ett Land, Fosterlandet.
Akkurat. Det snakket er vi født og oppdraget i, det staar i Bladene og lyder paa Torgene. Men vil De høre min Mening?
Russeren utbryter plutselig i Ekstase: Aa, du store, hellige Russland!
Han er blit hysterisk av sin Hjemlengsel, sa Damen til mig.
Mureren lager sig til at forlate os, ja forlate hele Stedet, han er blek i Ansiktet og sier hissig: Fosterlandet – aa, gaa væk! Vet De hvad! Vil De vite min Mening? Fosterlandet med Kjærlighet og Knæfald og alt det andre Kliss. Men vil De høre min Mening? Fosterlandet det er der hvor vi har det godt. Ja. Det er min Mening. Noget annet er Fosterlandet ikke.
Frøkenen smiler til ham: Ja det er jo slikt noget De pleier at lære fra dem til andre Murere.
Han stusser: Hvad vet De om det?
Det har jeg lat mig fortælle. De holder jo Taler i Foreningen.
En stund efter at Mureren var gaat kom to Herrer ind, Reisende, de talte Engelsk, forlangte et Kart over Finland.
Russeren presenterte sig: Jeg er Russer.
Hys, sa Damen stille.
De to Herrer talte sammen ved Disken, de vilde ogsaa ha et stort Kart over Russland for at se hvor de hadde reist. Vi kommer fra China, forklarte de, en uhyre Reise, maanedsvis, hele Russland. Vi er Amerikanere.
Damen talte Engelsk og kunde svare dem.
Hvad sier de Herrer? spurte Russeren
Hys, sa Damen.
Jeg vilde bare vite om de kommer fra Russland
Ja de kommer fra Russland.
Aa lovet være Jesus Kristus, saa er de kommet med den store Jernbanen som det ikke er Ende paa. Han nævnte Guvernementer og mange Byer, han nævnte en gul Stasjonsbygning for Godset, og tyve Verst derfra var hans Hjem. Han korset sig. Om Forlatelse, de maatte forbi den store gule Stasjonsbygningen, den var ikke til at ta feil av, og bare tyve smaa Verst til saa var det hans Stue. Den ligger ved Bækken ved Poplerne og Enerbuskene, og Smaafuglerne var ikke til at tælle.
Hvad vil den Mand? spurte Amerikanerne.
Damen smilte: Han vil vite om De har kjørt forbi hans Stue i Russland.
Amerikanerne forvirret: Hvad? Det vet vi ikke. Hans Stue i Russland?
Han er saa pint av Hjemlengsel. Hans Herskap er reist bort, og her gaar han igjen –
Er han efterlat her?
Han blev paalagt at reise hjem straks og fik Penger til Reisen. Men han kom paa Avvei og drak op pengene.
Stakkars Gut! sa Amerikanerne leende. Og nu lenges han hjem? Det gjør vi ogsaa, sa de. Det er en Sykdom, vi vet nok om den. Men retnu tar vi Båten hjem.
Jeg ønsker Dem en lykkelig Reise.
Tak, Frøken. Hvor har De lært at tale Engelsk?
I Amerika. Jeg er bare her hjemme en Tur.
Saaledes, nikket Amerikanerne. Og saa kommer De tilbake til os?
Det er Tanken.
Russeren frem igjen: Spør dem om de ialfald saa Smaafuglene.
Det kan jeg ikke spørre om, sa Frøkenen venlig.
Amerikanerne hilste og gikk. Ved Døren vendte de om og spurte Frøkenen om det vilde være til noget for Manden at faa Penger til Hjemreisen.
Det tror jeg ikke, svarte hun. Han maa visst vente paa ny Ordre fra sit Herskap.
Nu gikk de, og jeg fik ikke vite det, snufset Russeren. Om Forlatelse, men de maa vel være der naar jeg kommer hjem, tror De ikke?
Hvem? Spurvene? Jo de er der.
Det tror jeg ikke, svarte hun. Han maa visst vente paa ny Ordre fra sit Herskap.
Nu gikk de, og jeg fik ikke vite det, snufset Russeren. Om Forlatelse, men de maa vel være der naar jeg kommer hjem, tror De ikke?
Hvem? Spurvene? Jo de er der.
De skulde ha set dem, Frøken, de fløi ned til Bækken og stak Nebbet nedi, akkurat som de skulde være tørste de ogsaa, slikt Smaatteri! Russeren gråt. Det var nogen elendige Fugler, sa han og strammet sig op, de var graa og gule og næsten ikke til at jage væk før de kom igjen, Himlen blev mørk av dem, en Million –
Taarene randt ned i hans graa Skjeg.
Jeg blev lei av hans Hysteri, og maatte undre mig over Damens Taalmot med ham.
Taarene randt ned i hans graa Skjeg.
Jeg blev lei av hans Hysteri, og maatte undre mig over Damens Taalmot med ham.
Hun svarte: Jeg er Finne og selv hjemsyk! Og hun bøyde sig frem og hvisket over Disken til mig: Jeg er hans Søskenbarn, forstår jeg. Men det vil jeg ikke la ham vite."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar