De tre fuglene - Døden og livet ved siden - Torghandlerne og tigeren - Den gode viljen - Den vakreste stemmen i himmelen - Sangen som ble borte
Det er kanskje ikke mange som vet dette, at noen få steder på Jorden finnes ennå enkelte vekster som stammer fra Edens hage. Der disse gror opp er marken hellig, og derfor kan alle Jordens skapninger forstå hverandres tale når de er der.
Nettopp et slikt sted kom jeg forbi en gyllen sommermorgen, en gang jeg var ute på vandring. Ved bredden av en vakker innsjø lå en stor slette dekket med markblomster, og der stod det også et stort bjørketre. Slik kom jeg til å overhøre en flokk meiser som hadde slått seg til der oppe i trekronen. Etter hvert forstod jeg at det var en gammel fugl som hadde noe å fortelle til de unge, og dette er hva jeg hørte:
Da Vårherre hadde skapt himmelen og jorden og alle dyrene, sa meisen, fikk han se at noen av hans skapninger ikke ville holde fred med hverandre. Tre fugler var det, som hele tiden kjeftet og slåss.
Han kalte de til seg, og talte til dem etter tur. Den første var stor og prektig, med hodet stolt hevet.
- Fordi du ikke ville holde min fred, sa Vårherre, skal du alle dager være uten hjem på Jorden. Til tidenes ende skal du flakke over land og riker. Når du lander et sted, kan du få bli der bare så lenge noen bruker deg for det gode. Og dette skal du huske, du stridbare! - at heretter skal navnet ditt være Makt.
Den andre fuglen var litt mindre, men minst like staselig å se til som den første. Fjærene glitret i de skjønneste farger. Til den sa Vårherre:
- Også du skal være hjemløs på Jorden så lenge verden består. Du og din bror Makt skal ofte følges ad, men den av dere som blir brukt til annet enn det gode må alltid reise videre. Navnet ditt skal fra nå av være Rikdom.
Den tredje var den minste av de, og fordi de andre hadde hakket så hardt på den, var den ganske pjuskete å se til.
- Fordi også du fant glede i å kives, sa Vårherre, blir skjebnen din å flakke omkring som de andre. Likevel vil jeg lønne ditt mot og standhaftighet mot de som er større enn deg. Derfor skal de to alltid nære frykt for deg i sine hjerter, og måtte vike for deg til slutt.
- Men hva skal jeg hete? dristet fuglen seg til å spørre.
- Navnet ditt, sa Vårherre, skal være Sannhet.
- Og så, sa meisen, dro de av sted for å oppfylle sin skjebne. Til alle tider har de flakket omkring mellom land og folk, og slik skal det også fortsette inntil tidenes ende.
- Ja, men hva hender med dem etter tidenes ende? hørte jeg en liten meis som spurte. De andre hylte av latter, men den gamle bød dem å være stille.
- Nei, slikt er ikke godt å vite for sikkert, sa den. Kanskje flyr de videre inn i himlenes rike, men da gir de seg også med kjeklingen seg imellom. For der, sluttet den gamle meisen, er det slik at alle finner fred.
Så dro hele meiseflokken av sted, og jeg bega meg videre på min vandring. Nå er det svært lenge siden dette hendte, og jeg har kommet til å glemme hvor den vakre sjøen og bjørketreet var. Derfor fant jeg på å skrive ned det jeg husker, for at ikke den gamle meisens underlige beretning også skal bli aldeles borte.
Døden og livet ved siden
Det raste et forskrekkelig uvær over Jorden. Regnet slo ned fra himmelen, og vinden rev og slet i alt den fikk fatt i. Rusk og rask ble sendt til jublende høyder, mens gamle og ærverdige trær ble revet ned som til skjensel og vanære.
Under barken på et av disse trærne, en stor furu, hadde noen humler laget seg et bol. De fleste av dem klarte seg bra, men en ganske nyutklekket liten humle tumlet ned på bakken. Til alt hell falt den rett ved en stein som den kunne krype under. På det viset berget den livet natten over.
Dagen etter hadde de avsindige kreftene herjet fra seg. Våt og kald krabbet humlen seg fram i lyset. Slik fikk den for første gang sanse den verdenen som den hadde fått i gave. Solen strålte der oppe fra himmelen, der også noen dunlette skyer seilte bedagelig av sted. En liten vind hvisket i forsiktige utpust, igjen og igjen, som moret den seg kostelig over raslingen den laget i noen ospekroner.
Solen er god, tenkte humlen, og begynte å gå rett mot de varme strålene. Lett var det ikke å ta seg fram gjennom gresset som ennå var vått. Marken var også dekket av alskens småtteri som vinden hadde grassert med.
Så fikk den se noen fugler som lynte lekende lett av sted gjennom luften over den. Å, den som bare kunne komme seg dit opp, tenkte den. Da ville alt bli så mye lettere. Men jeg er nok for liten.
Ikke før den hadde tenkt det, fikk den øye på noen bier som også svirret rundt der oppe. Sannelig, de var da også enda mindre enn den selv!
Biene landet etter en stund rett foran den.
- Hva er du for en, ville de vite. De tok humlen nøyere i øyesyn.
- Du er ikke en av oss, slo de fast. Du er bred og tykk, og slik er ikke vi. Og så går du omkring her nede på bakken, så derfor er du sikkert ganske dum.
- Det kan jo hende at jeg også kan klare å fly, sa humlen.
Biene studerte den enda nærmere.
- Nei, det er umulig, sa de. Dette vet vi alt om, for slikt lærer vi av dronningen vår. Det trenges kraftige vinger for noen som er så stor og klumpete som deg. Og bare kjenn etter! De frynsene du har på ryggen, er knapt å kalle vinger i det hele tatt. Nei, det er nok helt umulig for deg å fly, tusen ganger umulig!
Den lille humlen var lei seg da den gikk videre. Våt og kald var den, og slik ble den også mer og mer pjuskete å se til. Hva kan det være godt for å leve? tenkte den. Aldri kan jeg klare å fly, og her nede på bakken kan jeg heller ikke klare meg.
Under barken på et av disse trærne, en stor furu, hadde noen humler laget seg et bol. De fleste av dem klarte seg bra, men en ganske nyutklekket liten humle tumlet ned på bakken. Til alt hell falt den rett ved en stein som den kunne krype under. På det viset berget den livet natten over.
Dagen etter hadde de avsindige kreftene herjet fra seg. Våt og kald krabbet humlen seg fram i lyset. Slik fikk den for første gang sanse den verdenen som den hadde fått i gave. Solen strålte der oppe fra himmelen, der også noen dunlette skyer seilte bedagelig av sted. En liten vind hvisket i forsiktige utpust, igjen og igjen, som moret den seg kostelig over raslingen den laget i noen ospekroner.
Solen er god, tenkte humlen, og begynte å gå rett mot de varme strålene. Lett var det ikke å ta seg fram gjennom gresset som ennå var vått. Marken var også dekket av alskens småtteri som vinden hadde grassert med.
Så fikk den se noen fugler som lynte lekende lett av sted gjennom luften over den. Å, den som bare kunne komme seg dit opp, tenkte den. Da ville alt bli så mye lettere. Men jeg er nok for liten.
Ikke før den hadde tenkt det, fikk den øye på noen bier som også svirret rundt der oppe. Sannelig, de var da også enda mindre enn den selv!
Biene landet etter en stund rett foran den.
- Hva er du for en, ville de vite. De tok humlen nøyere i øyesyn.
- Du er ikke en av oss, slo de fast. Du er bred og tykk, og slik er ikke vi. Og så går du omkring her nede på bakken, så derfor er du sikkert ganske dum.
- Det kan jo hende at jeg også kan klare å fly, sa humlen.
Biene studerte den enda nærmere.
- Nei, det er umulig, sa de. Dette vet vi alt om, for slikt lærer vi av dronningen vår. Det trenges kraftige vinger for noen som er så stor og klumpete som deg. Og bare kjenn etter! De frynsene du har på ryggen, er knapt å kalle vinger i det hele tatt. Nei, det er nok helt umulig for deg å fly, tusen ganger umulig!
Den lille humlen var lei seg da den gikk videre. Våt og kald var den, og slik ble den også mer og mer pjuskete å se til. Hva kan det være godt for å leve? tenkte den. Aldri kan jeg klare å fly, og her nede på bakken kan jeg heller ikke klare meg.
Med hele seg lengtet den mot solen. For å komme så nær den som mulig, klatret den møysommelig oppover en lang stengel. Denne endte i en blomsterkrone. Der var det heldigvis litt tørrere, og humlen la seg ned. Likevel kjente den seg ikke glad.
Da hørte den med ett en vennlig stemme; det var visst blomsten som snakket.
- Du er så trist at du nesten får meg til å visne, sa den. Du må si meg hva som plager deg, for det finnes råd for det meste.
Så fortalte humlen om hvor leit alt kjentes, og hva biene hadde sagt.
Da hørte den med ett en vennlig stemme; det var visst blomsten som snakket.
- Du er så trist at du nesten får meg til å visne, sa den. Du må si meg hva som plager deg, for det finnes råd for det meste.
Så fortalte humlen om hvor leit alt kjentes, og hva biene hadde sagt.
- Biene, sa blomsten, de vet ikke alt her i verden. Dronningen deres lærer dem nok et og annet, men hun forteller bare slikt som får dem til å gjøre akkurat som hun ønsker. De flyr hele tiden rundt for å bringe henne alt hun ber dem om. Hun skremmer dem med at det vil gå dem riktig ille, om de ikke er lydige.
Nå skal du få vite noe som hun aldri forteller, og det er at det finnes en overflod i verden. Allnaturen ødsler alltid, for mangfold later til å være dens aller største fryd. Derfor spør den heller aldri om hvem som har fortjent dens goder.
Se bare her! Innenfor kronbladene mine har jeg litt nektar som vil gjøre deg sterkere. Den er der for alle som trenger den, og derfor kan også du drikke.
Dermed gjorde humlen som blomsten sa.
- Biene fortalte at du sikkert ikke ville klare å fly, fortsatte blomsten. Jeg sier at ingenting som finnes i verden er særlig sannsynlig, men likevel er det til.
Den lille humlen kjente seg gladere igjen nå, etter å ha drukket nektaren og hørt hva blomsten visste å fortelle. Derfor, uten egentlig å tenke over det, gjorde den et lite hopp av glede. Og akkurat slik var det at det skjedde, den fløy av sted. Ja den gjorde, den fløy så aldeles rett oppover mot solen.
For døden kjenner ikke livet, men livet er.
Tigeren og torghandlerne
Ute i jungelen lå det en liten by langt oppe ved den store floden. Menneskene der levde i jevn velstand, for de fikk vilt fra skogene, fisk fra elven, og både monsunen og solskinnet fikk risen til å vokse villig på markene deres. Mye av dette ble solgt på byens torg, der alle lett kunne få tak i det de trengte.
Ute i jungelen lå det en liten by langt oppe ved den store floden. Menneskene der levde i jevn velstand, for de fikk vilt fra skogene, fisk fra elven, og både monsunen og solskinnet fikk risen til å vokse villig på markene deres. Mye av dette ble solgt på byens torg, der alle lett kunne få tak i det de trengte.
I sitt daglige liv og virke var byens beboere som folk flest, de vekslet mellom kiv og fred, de ga i lyset og tok i mørket, håpet det beste og trodde ofte det verste.
En dag kom en stor tiger glidende inn fra jungelen. En av byens torghandlere fikk øye på den, og ropte advarende til de andre som stod ved sine boder. Tigeren nærmet seg sakte, og alle kunne se at den hadde et illevarslende glimt i de grønne øyne sine. Etter en stund snudde den likevel, og forsvant like stille som den hadde kommet.
Noen dager senere skjedde en stor ulykke i den vesle byen. Tigeren kom tilbake, og den drepte noen barn som lekte nede ved elven.
Alle sørget over det forferdelige som hadde skjedd. De sendte sine beste jegere etter den slue morderen, men aldri kom de nær nok til å få tatt livet av den.
Menneskene ble stadig sintere for tragedien som hadde rammet dem. Så en dag kom en mann til å huske at tigeren hadde kommet like i nærheten av torghandlerne. Han tenkte seg om lenge. ”Det så ut til å herske slik forståelse og enighet mellom dem og tigeren”, sa han til naboen sin. Naboen mente at dette var en viktig opplysning, og han gjentok det til alle han møtte. Og slik gikk det til, at etter en stund gikk alle rundt og sa: ”Torghandlerne står i ledtog med tigeren”
Nå var det en gammel papegøye som holdt til i skogene der, men av og til fløy den over byen. Slike fugler er sky vesener som helst holder god avstand til mennesker. Likevel hørte den alt som ble sagt, og slik lærte den å gjenta enkelte ord og setninger.
En dag da jegerne på ny var ute i jungelen, fikk de øye på papegøyen som satt høyt oppe i et tre. De ble stående og betrakte dens skjønnhet, da de plutselig hørte at den sa: ”Torghandlerne står i ledtog med tigeren.”
Dermed falt de på kne for fuglen som på en slik guddommelig måte hadde åpenbart sannheten for dem. Da de kom hjem, fortalte de med en gang om mirakelet de hadde vært vitne til. Alle i byen ble glade, for nå hadde de fått et ugjendrivelig bevis for at de hadde hatt rett i sine antakelser.
Torghandlerne ble både slått og sparket, og alle som en ble de jaget fra byen for godt.
Smått om senn fortsatte tilværelsen nesten som før der oppe ved floden. Forskjellen var at det hadde blitt mye vanskeligere å skaffe seg det de trengte, og mange var både slitne og sultne når de gikk til sengs om kvelden. Likevel var alle enige om at dette måtte de tåle, ja for heretter kunne de jo kjenne seg trygge for de forferdelige torghandlerne og deres treske komplotter.
Og der ute i jungelen gled tigeren fram på sine myke poter.
Den gode viljen
En gang var det en liten vilje som hadde lagt ut på vandring. Denne viljen var ikke så stor og sterk kanskje, men den var trofast og god, og slike trofaste og gode viljer er det dessverre ikke så mange av her i verden.
Best som den gikk der for seg selv i ro og fred, fikk den se en flokk med synsinger som kom rennende. De for fram med skrål og spetakkel, ja de bar seg så en skulle tro at verdens ende var nær. Viljen ble redd kan du vite, og dermed smatt den inn og gjemte seg i et kratt ved veikanten.
Synsingene fikk øye på den likevel, der den satt og skalv. De tok til å danse rundt tornebusken mens de hylte og skrek.
- Å, nei for et lite og tufsete krek, skrålte de. Du gjør aldeles rett i å gjemme deg vekk, for ingen kan finne på å bry seg om noe så stusselig som deg. Aldri, nei aldri kan du bli like smart og flink som oss!
- Er dere så godt likt, dere da? våget viljen seg til å spørre.
- Er du dum, eller? smalt det fra synsingene. Vi er velkomne over alt, vi. De roper etter oss hele tiden, alle de som gjerne vil vise seg fram i verden. Vi er slett ikke så kostbare og vanskelige å få tak, heller. Så vare vent, din snusfornuftige fillevilje! Hvis du noen gang våger deg ut igjen, skal vi nok få tak i deg og rive deg i stumper og stykker.
En dag kom en stor tiger glidende inn fra jungelen. En av byens torghandlere fikk øye på den, og ropte advarende til de andre som stod ved sine boder. Tigeren nærmet seg sakte, og alle kunne se at den hadde et illevarslende glimt i de grønne øyne sine. Etter en stund snudde den likevel, og forsvant like stille som den hadde kommet.
Noen dager senere skjedde en stor ulykke i den vesle byen. Tigeren kom tilbake, og den drepte noen barn som lekte nede ved elven.
Alle sørget over det forferdelige som hadde skjedd. De sendte sine beste jegere etter den slue morderen, men aldri kom de nær nok til å få tatt livet av den.
Menneskene ble stadig sintere for tragedien som hadde rammet dem. Så en dag kom en mann til å huske at tigeren hadde kommet like i nærheten av torghandlerne. Han tenkte seg om lenge. ”Det så ut til å herske slik forståelse og enighet mellom dem og tigeren”, sa han til naboen sin. Naboen mente at dette var en viktig opplysning, og han gjentok det til alle han møtte. Og slik gikk det til, at etter en stund gikk alle rundt og sa: ”Torghandlerne står i ledtog med tigeren”
Nå var det en gammel papegøye som holdt til i skogene der, men av og til fløy den over byen. Slike fugler er sky vesener som helst holder god avstand til mennesker. Likevel hørte den alt som ble sagt, og slik lærte den å gjenta enkelte ord og setninger.
En dag da jegerne på ny var ute i jungelen, fikk de øye på papegøyen som satt høyt oppe i et tre. De ble stående og betrakte dens skjønnhet, da de plutselig hørte at den sa: ”Torghandlerne står i ledtog med tigeren.”
Dermed falt de på kne for fuglen som på en slik guddommelig måte hadde åpenbart sannheten for dem. Da de kom hjem, fortalte de med en gang om mirakelet de hadde vært vitne til. Alle i byen ble glade, for nå hadde de fått et ugjendrivelig bevis for at de hadde hatt rett i sine antakelser.
Torghandlerne ble både slått og sparket, og alle som en ble de jaget fra byen for godt.
Smått om senn fortsatte tilværelsen nesten som før der oppe ved floden. Forskjellen var at det hadde blitt mye vanskeligere å skaffe seg det de trengte, og mange var både slitne og sultne når de gikk til sengs om kvelden. Likevel var alle enige om at dette måtte de tåle, ja for heretter kunne de jo kjenne seg trygge for de forferdelige torghandlerne og deres treske komplotter.
Og der ute i jungelen gled tigeren fram på sine myke poter.
Den gode viljen
En gang var det en liten vilje som hadde lagt ut på vandring. Denne viljen var ikke så stor og sterk kanskje, men den var trofast og god, og slike trofaste og gode viljer er det dessverre ikke så mange av her i verden.
Best som den gikk der for seg selv i ro og fred, fikk den se en flokk med synsinger som kom rennende. De for fram med skrål og spetakkel, ja de bar seg så en skulle tro at verdens ende var nær. Viljen ble redd kan du vite, og dermed smatt den inn og gjemte seg i et kratt ved veikanten.
Synsingene fikk øye på den likevel, der den satt og skalv. De tok til å danse rundt tornebusken mens de hylte og skrek.
- Å, nei for et lite og tufsete krek, skrålte de. Du gjør aldeles rett i å gjemme deg vekk, for ingen kan finne på å bry seg om noe så stusselig som deg. Aldri, nei aldri kan du bli like smart og flink som oss!
- Er dere så godt likt, dere da? våget viljen seg til å spørre.
- Er du dum, eller? smalt det fra synsingene. Vi er velkomne over alt, vi. De roper etter oss hele tiden, alle de som gjerne vil vise seg fram i verden. Vi er slett ikke så kostbare og vanskelige å få tak, heller. Så vare vent, din snusfornuftige fillevilje! Hvis du noen gang våger deg ut igjen, skal vi nok få tak i deg og rive deg i stumper og stykker.
Og så dro hele hurven videre, med like mye ståk og larm som da de kom.
Viljen ble sittende inne i krattet en god stund. Da den omsider bestemte seg for å friste skjebnen videre, merket den at den hadde blitt sittende aldeles fast i tornene. Mens den strevde for å komme løs, fikk den plutselig se at en av synsingene også hadde blitt hengende der. Nå som de andre var borte, virket det ikke som det var så mye liv i den lenger. Viljen måtte kikke litt nærmere, for faktisk virket denne synsingen ganske tillitvekkende.
Dermed glemte den sine egne bekymringer, for den kjente slik lyst til å redde denne stakkaren som så ut til å være nær ved å gi opp. Slik fikk den nye krefter, og tok fatt igjen med å slite seg løs. Det ble mange skrammer og sår, men den ga seg ikke, og til slutt klarte den virkelig å befri både seg selv og den andre.
- Nå skal du ha så mange takk for hjelpen, sa synsingen. Men nå må jeg nok skynde meg etter de andre med en enste gang, for du skjønner, jeg klarer meg aldri så lenge på egen hånd.
- Skal du ikke heller slå deg i lag med meg? spurte viljen. For jeg tror at jeg liker deg ganske godt, og de andre synsingene vil kanskje ikke tørre å plage meg hvis du vil hjelpe meg.
- Ja om jeg kunne det så, svarte synsingen. Men jeg tror det er meg de blir mest sinte på, om de får se oss sammen.
- Da må vi ta vare på hverandre så godt vi formår, sa viljen. Vi kan jo bare passe på at vi ikke viser oss fram til noen i utide.
På denne måten kom de to kom til å vandre sammen. De fartet både vidt og bredt, og etter hvert smeltet de helt sammen. Ja slik ble de rett og slett til en mening, og det var et stort hell, for slike meninger med en god vilje i seg er det heller ikke så alt for mange av her i verden.
Den vakreste stemmen i Himmelen
Det var på den tiden da Vårherre vandret på Jorden og delte slike kår som vi alle må friste her. En dag gikk han alene ute på markene, og da ble han omkranset av fugler. Alle sang så fint de bare kunne, for slik ville de vise sin takknemlighet og glede over livet de hadde fått.
Vakrest av alle sang trostene. Svarttrosten og måltrosten fløytet de vakreste triller, og rødvingen la nye toner til alle de andres melodier.
Likevel kunne ingen av dem måle seg med gråtrosten. Den sang slik at verden ble som forgylt rundt den. Alle som hørte det, måtte stoppe opp og bare lytte. Det var som om savn og smerte, ja alt som var vondt og vanskelig ble strøket vekk av den stemmen.
Vårherre lyttet til dem alle før han bød gråtrosten om å komme bort til seg. Han sa:
Blant alle skapninger på Jorden har du den vakreste av alle stemmer. Nå skal du vite at i Himmelen er det en engel som pleier trøste de som har hatt det vondt mens de levde. Derfor spør jeg deg nå om du vil låne bort stemmen din til den engelen.
Gråtrosten tenkte seg godt om. Den var viss på at den kom til å savne å synge. Alltid hadde den kjent seg så stolt hver gang noen stod henført og lyttet til den. Likevel ble den ble glad ved tanken på at alle de som hadde tunge kår i livet skulle bli trøstet med stemmen dens. Derfor bestemte den seg for å svare ja.
Da den fløy av sted, kom det bare et stygt skrik da den skulle si farvel.
Vårherre gikk videre, og det gikk mot kveld. Med ett kom gråtrosten tilbake til ham. Den så bedrøvet ut, og på brystet hadde den mørke flekker etter tårer.
Det ble så trist, alt sammen, sa den. De andre trostene vil ikke kjennes ved meg lenger, nå da jeg ikke kan synge mer. De bare jager meg, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Vårherre så vennlig på den og sa:
Da skal jeg lønne deg fordi du kom til meg med din sorg, og ikke bare med en begjæring. Fra nå av skal du få fred for andre troster, og de skal alltid måtte vike for deg. Og selv må du huske at stemmen din tilhører deg, selv om engelen låner den.
Når noen hører deg, slik som når de sanser alt annet som ikke er vakkert, så vil de også bli minnet om at det finnes noe som er bedre. En gang skal jeg oppfylle alle lengsler etter skjønnhet.
Så dro gråtrosten av sted enda en gang. Den fløy lavt langs bakken, for det var blitt kveld og nesten mørkt. Den tenkte at om fulgte fotsporene etter Vårherre, ville den sikkert finne tilbake dit den kom fra.
Og slik flyr den ennå i dag, lavt over markene. Av og til kan en høre dens skjærende skrik, men den som lytter nøye, vil likevel høre at den egentlig bare ler og fryder seg. For gråtrosten vet at det er den som har den vakreste stemmen i Himmelen.
Sangen som ble borte
(En variant av temaet i Michael Endes eventyr om tusenbeinet som kunne danse)
Det var ei lita jente som var glad i å synge, og hun ble glad når hun sang.
Nå var det ikke bare seg selv hun gledet. Ryktet om den spesielle sangen hennes spredde seg over land og riker, og folk kom langveis fra for å høre på. Stemmen hennes var som jubel over livet selv, og alle som hørte henne kjente seg frydefullt løftet over hverdagens strev og strabaser.
Så kom dagen da den vesle jenta begynte på skolen. Der fikk hun en lærer som var slik et bedrøvelig menneske. Aldri hadde kjent sann glede, og muntre mennesker forstod han seg slett ikke på. Derfor var han også redd for dem. Andres smil og latter gjorde ham alltid usikker, og hans eneste trøst og trygghet hadde blitt å trekke andre ned til sin egen skyggefulle verden.
Jenta sang som hun pleide. En dag så læreren til sin ergrelse hvordan alle barna stimlet sammen om henne. De lo og danset, og han kjente frykten og ensomheten stikke i seg.
Da elevene kom inn i klasserommet, ba han jenta komme opp til seg.
- Jeg hørte at du sang så vakkert der ute, sa han. Kan du ikke være så snill å synge litt for oss her inne også, slik at vi alle får høre?
Den vesle jenta var mer enn glad for å kunne gjøre dette, og hun sang ut fra sitt hjertes fryd. Etterpå sa læreren:
-Dette er jo fantastisk, aldeles storartet! For en utrolig vakker stemme du har. Og jeg må virkelig undres på hvordan du får det til. Si meg nå først, er det slik at du må puste dypt inn på bestemte steder for å kunne nå de aller høyeste tonene? Kan du ikke være så snill å synge sangen din en gang til, og rekke hånden i været når du trekker pusten.
Men nei, dette var ikke så lett for den vesle jenta å gjøre rede for. På en måte hørte hun tonene inne i hodet, og så kom de bare ut av seg selv.
Da fikk hun lov til å sette seg, men hun var selvfølgelig litt lei seg fordi hun ikke kunne gjøre som læreren ba henne om.
I dagene som kom måtte hun stadig opp til kateteret for å synge, men ble alltid avbrutt av forskjellige spørsmål. Måtte hun telle inne i seg for å holde rytmen? Og sang hun egentlig i samme toneart hver gang? Hun strevde svært med å svare på dette, for slikt hadde hun jo aldri tenkt over. Litt etter litt forsvant alle de vakre melodiene inne i hodet hennes.
Så ble den vesle jenta større. Nå sang hun ikke lenger, og heller ikke var hun glad på samme måten som før. Likevel var hun flink og fikk gå på mange fine skoler. Ja så flink var hun, at hun til slutt kunne bli akkurat det hun hadde bestemt seg for.
For slik gikk det til at den vesle jenta ble lærer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar