På denne siden blir kortprosa samlet. For eventuelle kommentarer er det mulig å gå direkte til hver enkelt tekst. Da følger man linkene under her, og den aktuelle siden blir åpnet i eget vindu.
Vindene - Ordet - Brev til Odin - Sannhet og skjønnhet, En hyllest til de romantiske - Sympathy lost - Ord om kjærlighet - Ord om lidenskap - Landstrykeren - Poetisk hilsen til de støyende små - Da målene var nådd - Blå resept på hvit bunn
Vindene
Scenario:
Et travelt fortau i en middelstor engelsk by rundt millenniumskiftet. Ved en sidegate står en bil parkert, en gammel Rover med familievåpen på taket. Mot den kommer to svært gamle mennesker langsomt gående, en mann og en kvinne. Begge kan være nær de hundre. Hun er kledd i pels, han i sjåføruniform. Hun har et godt tak i armen hans, men det er uvisst hvem som støtter hvem.
Han åpner bakdøren for henne, og hun setter seg inn. Med stor møye klarer han å komme seg inn bak rattet. Sakte triller bilen av sted.
På fortauet har flere stoppet opp. Noe har rørt ved dem, enkelte lommetørklær har kommet fram. Snart haster de likevel videre, alle.
Vindene
Det var tiden da galskapens vinder strøk over havet, fra Somme og Verdun.
Ordet
Et travelt fortau i en middelstor engelsk by rundt millenniumskiftet. Ved en sidegate står en bil parkert, en gammel Rover med familievåpen på taket. Mot den kommer to svært gamle mennesker langsomt gående, en mann og en kvinne. Begge kan være nær de hundre. Hun er kledd i pels, han i sjåføruniform. Hun har et godt tak i armen hans, men det er uvisst hvem som støtter hvem.
Han åpner bakdøren for henne, og hun setter seg inn. Med stor møye klarer han å komme seg inn bak rattet. Sakte triller bilen av sted.
På fortauet har flere stoppet opp. Noe har rørt ved dem, enkelte lommetørklær har kommet fram. Snart haster de likevel videre, alle.
Vindene
Det var tiden da galskapens vinder strøk over havet, fra Somme og Verdun.
Hun og han stjal seg til å leke i samme hage. Begge lo de mot blesten, men ble røde og blå i kulden.
- Nå må jeg gå, sa han. Jeg skal hjelpe far å pusse vognene.
- Jeg skal synge med nanny, svarte hun. Fryser du ikke?
- Etterpå skal jeg i stallen til hestene.
Senere kom hun og sang for ham der.
Så kom årene med vinder fra øst. Hun danset i de store saler.
- Kjør meg til byen, sa hun.
- De fattige har samlet seg og sperrer gatene.
- Det kan ikke jeg gjøre noe med.
- Du kan gi dem håp.
- Så blir heller her!
- Også slik, svarte han.
Hun bøyde hodet og forstod.
En ny storm fødtes. Den vokste til uhyrlighet. Sjelenes armod fikk uniformer og marsjerte. Han fulgte med til frontene. Hun var nå alene, og søkte ly i sitt eget. Ingen danset i salene, men ennå klang hennes sang der inne. Om nettene hørtes en sakte hvisken, som av bønn.
- Nå må jeg gå, sa han. Jeg skal hjelpe far å pusse vognene.
- Jeg skal synge med nanny, svarte hun. Fryser du ikke?
- Etterpå skal jeg i stallen til hestene.
Senere kom hun og sang for ham der.
Så kom årene med vinder fra øst. Hun danset i de store saler.
- Kjør meg til byen, sa hun.
- De fattige har samlet seg og sperrer gatene.
- Det kan ikke jeg gjøre noe med.
- Du kan gi dem håp.
- Så blir heller her!
- Også slik, svarte han.
Hun bøyde hodet og forstod.
En ny storm fødtes. Den vokste til uhyrlighet. Sjelenes armod fikk uniformer og marsjerte. Han fulgte med til frontene. Hun var nå alene, og søkte ly i sitt eget. Ingen danset i salene, men ennå klang hennes sang der inne. Om nettene hørtes en sakte hvisken, som av bønn.
Stormen raste ut, og han kom tilbake. Det var de to. Hun holdt et tak i hans arm, men aldri så noen om deres hender møttes.
- Hvordan kan man tilgi? spurte hun
- Ingen skjensel er verre enn spirene i alles hjerter.
- Er vi da alle fordømt?
- Alle er gitt verdighet til å kunne stå i mot.
Legater og veldedige organisasjoner fikk hennes navn.
Det blåste igjen, nå fra vest. Menneskene søkte seg mot speil. Fanget i noe de kalte frihet ble de trøstet av det tarvelige. Hennes fane ble svertet med fordømmelsens og skammens stempel.
- Hva slags tro kan næres av det nedrige? spurte hun.
- I svikets tid søkes svik også hos de døde, sa han.
De nye templer blåste ned, og velstand forvitret. Hun ga ennå av sitt, med øynene lukket. Slik stod de to, risset inn i verden.
- Hvordan kan man tilgi? spurte hun
- Ingen skjensel er verre enn spirene i alles hjerter.
- Er vi da alle fordømt?
- Alle er gitt verdighet til å kunne stå i mot.
Legater og veldedige organisasjoner fikk hennes navn.
Det blåste igjen, nå fra vest. Menneskene søkte seg mot speil. Fanget i noe de kalte frihet ble de trøstet av det tarvelige. Hennes fane ble svertet med fordømmelsens og skammens stempel.
- Hva slags tro kan næres av det nedrige? spurte hun.
- I svikets tid søkes svik også hos de døde, sa han.
De nye templer blåste ned, og velstand forvitret. Hun ga ennå av sitt, med øynene lukket. Slik stod de to, risset inn i verden.
- Hvilken retning kommer vinden fra? spurte hun.
- Alle vinder har snart blåst fra seg, svarte han.
Gjennom et åpent vindu lød hennes røst nok en gang, fremdeles vakker. Et svakt drag i luften bar sangen av sted, om noen ennå kunne lytte.
- Alle vinder har snart blåst fra seg, svarte han.
Gjennom et åpent vindu lød hennes røst nok en gang, fremdeles vakker. Et svakt drag i luften bar sangen av sted, om noen ennå kunne lytte.
I opphavet var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud … Joh. 1,1
Reformatorene hadde hatt makten lenge, så lenge at de hadde glemt sin herkomst. Gjennom sekler hadde de rådet som prester og dommere, forskere og lærere.
De nevnte seg selv med ulike navn, men fortsatte sin gjerning. Hvert individ skulle eie og råde over sine Ord.
Generasjoner bekjente seg til denne tro.
En dag våknet noen til tvil, men de kunne ikke lenger dele sine tanker. De ville gjenerobre sine liv, men deres våpen var slått fra deres hender. Ord var smadret som til biter av speilglass.
I villrede samlet de seg ved byporten. Der satt en gammel historieforteller. Han hadde samlet fragmenter til en himmel, og eide et univers av tid.
De nevnte seg selv med ulike navn, men fortsatte sin gjerning. Hvert individ skulle eie og råde over sine Ord.
Generasjoner bekjente seg til denne tro.
En dag våknet noen til tvil, men de kunne ikke lenger dele sine tanker. De ville gjenerobre sine liv, men deres våpen var slått fra deres hender. Ord var smadret som til biter av speilglass.
I villrede samlet de seg ved byporten. Der satt en gammel historieforteller. Han hadde samlet fragmenter til en himmel, og eide et univers av tid.
Brev til Odin
Gamle Gaut.
Hvor går dine veier, du vise?
Du, som stirret så dypt i det beger som rommer mannsættens lodd. Hva ser du i dag, om strid og fred?
Og om Hvite Krist?
Det ordes at dere står hverandre i mot. At du er hard og han er mild.
Ja slik taler menneskene i dag. De har strøket ut av sitt minne, det Himmeldrotten sa om seg selv. Han kom ikke med fred, men med sverd. Han kom for å sette splid.
Fred lovet han først i hin verden, til sine fulltro feller.
Hva har da den fredsæle å håpe i denne heimen?
Ikke en fred med tro på manns vett, men på det som større er.
Ikke nidingen og feigingens fryktsomme fred, men som den sterkes gest til den veike.
Ikke fred med å bøye seg for illgjerningsmenn, men ved å holde fast ved det rette.
Fred, med like stort mot som gjeve menn viser i strid, og med samme vilje til offer.
Fred i visshet om at det de ukloke og onde nevner som tap, kan vendes til seier.
Nikker du til dette, du gamle?
Kan hende står vi i samme fylking.
Sannhet og skjønnhet. En hyllest til de
romantiske.
romantiske.
Det tales mye og høyt om sannhet. Ofte er det nattsvart elendighet som da hentes fram til beskuelse, både som premisser og konklusjon. Likevel finnes det noen mennesker som har evne til å rette sine blikk i andre retninger. Ikke at de betviler det destruktives eksistens, men intuitivt vet de også noe om hvordan ondskapen i verden sprer seg. Til og med individers tanker og følelser kan ha konsekvenser for andre. Alle vet at vold avler vold, men de romantiske vet også at harmoni avler harmoni, og glede avler glede. Derfor vil de helst betrakte slikt som er vakkert, når de har et valg. Såkalte sannheter vil de heller ta varsomt i øyesyn, alene og i stillhet. Ingen kan noensinne fatte mer enn fragmenter av verdens beskaffenhet likevel.
Kanskje er det nettopp romantiske menneskers livsanskuelse som virkelig kan skape en forskjell for oss på Jorden, til det bedre.
Ønsker man derimot å reise et maktens borg til seg selv, kan den alltid mures opp av andre menneskers motvillige innrømmelser av påpekte fakta. Søker man derimot glede og tilfredshet, finner man det i forståelsen av at luftslott kan være minst like holdbare.
Sympathy lost
Hei! Kan jeg få lov å forstyrre deg et lite øyeblikk? Ja du husker meg kanskje, det er ikke så lenge siden sist jeg stakk innom deg med et par tips. Overrasket? I all beskjedenhet; jeg er da vitterlig kjent for min velvillige hjelpsomhet, alltid opptatt av alles beste. Referanser, sier du. Tja, jeg kan jo henvise til en viss M. Jaggers kortbiografi. ”A man of wealth and taste!” som han påpekte. Jeg er slett ikke noen Mr. Nobody, hehe …
Men alvorlig talt, jeg har det litt travel. Du skjønner, det er ganske mange jeg ser meg nødt til å besøke. Det faller til meg å gjøre folk oppmerksomme på alt det triste som skjer i verden, og slikt tar jo en del tid.
Først og fremst er det holdninger jeg må ta opp med deg denne gangen. Hvor viktig det er at du tilkjennegir hva du står for. Du må følge med, kort sagt, slik at du blir oppdatert på hva du skal være for eller i mot. Til en hver tid bør du vite hva og hvem du skal fordømme, ut fra aktuelle saker i media.
Spesielt må du huske dette når du møter mennesker som har valgt en annen side enn flertallets i noen viktig sak. Da må din kalde skulder være godt synlig for alle. Du må aldri, jeg sier ALDRI !!! – bli observert i samtale med slike! Klart og tydelig må du tilkjennegi at du ikke vil veksle ord med dem, ikke før de i vitners nærvær har tatt avstand fra sine villfarelser.
Ser du, der er på ingen måte uviktig hvordan andre mennesker oppfatter deg her i verden. Selvfølgelig må du passe på så du ikke selv ender opp som utstøtt. Nettopp derfor bør du også legge en del omtanke i ditt generelle image. Å framstå som uselvisk kan være deg til god hjelp, slik sett. Senere forskning har forresten vist at gavmilde lever lenger, og dette kan jo du også legge deg på minne. Du kan for eksempel spise grøt på juleaften i sympati med de fattige, eller faste noen dager til støtte for en eller annen omtalt sak. Det aller viktigste er imidlertid at du forteller om dine oppofrelser på sosiale media. Forresten tjener det også saken om du bruker litt tid på ditt utseende, du kan godt ta av deg noen kilo. Bestill time på helsestudio, like gjerne først som sist. Slutt å røyk, drikk litt mindre og kutt ut de der langdryge middagene du vet. Greit?
Jeg regner med du forstår dette nå. Det er jeg som definerer de rette holdningene i tiden. Slik er det.
Pleased to meet you!
Ord om Kjærlighet
Kjærlighet, vil sikkert mange si, er en fornemmelse eller stemning som oppstår inne i de enkelte individer. Andre har en anelse om at det forholder seg annerledes. De heldige som virkelig har elsket, har snarere kjent seg som oppfylt av noe utenfra.
Kjærlighetens innerste vesen dreier seg ikke om begjær. Heller ikke om selvbekreftelse. Kjærlighet, det er å sette noen annen høyere enn seg selv. De som er i stand til å elske har fått en enda større gave enn selv å bli elsket.
Går det an å lokke kjærligheten til seg, å vinne en slik evne? Kanskje kjærligheten kan lignes med en eksotisk fugl som er på stadig leting etter en plass å slå seg ned. Vi vet at fugler noen ganger kan finne på å bygge rede på de mest utsatte og karrige steder. Mennesker som setter opp fuglekasser vet likevel at disse kan gjøres attraktive. Først og fremst er det lurt å børste ut alt gammelt rusk og rask. Tak og vegger må behandles så de står seg mot omgivelsenes nedbrytende krefter. Bunnen må være formet spesielt for å gi vern og varme.
Så kan man vente og håpe. Fuglen pleier å finne veien selv når tiden er inne. Og når den først har kommet, ser man også at den tar over vedlikeholdet av boligen selv.
Ord om lidenskap
Kjærlighet, vil sikkert mange si, er en fornemmelse eller stemning som oppstår inne i de enkelte individer. Andre har en anelse om at det forholder seg annerledes. De heldige som virkelig har elsket, har snarere kjent seg som oppfylt av noe utenfra.
Kjærlighetens innerste vesen dreier seg ikke om begjær. Heller ikke om selvbekreftelse. Kjærlighet, det er å sette noen annen høyere enn seg selv. De som er i stand til å elske har fått en enda større gave enn selv å bli elsket.
Går det an å lokke kjærligheten til seg, å vinne en slik evne? Kanskje kjærligheten kan lignes med en eksotisk fugl som er på stadig leting etter en plass å slå seg ned. Vi vet at fugler noen ganger kan finne på å bygge rede på de mest utsatte og karrige steder. Mennesker som setter opp fuglekasser vet likevel at disse kan gjøres attraktive. Først og fremst er det lurt å børste ut alt gammelt rusk og rask. Tak og vegger må behandles så de står seg mot omgivelsenes nedbrytende krefter. Bunnen må være formet spesielt for å gi vern og varme.
Så kan man vente og håpe. Fuglen pleier å finne veien selv når tiden er inne. Og når den først har kommet, ser man også at den tar over vedlikeholdet av boligen selv.
Ord om lidenskap
Jeg velger meg lidenskapen.
Hva er et menneske, om det ikke kjenner til den?
Spørsmålet er sørgelig aktuelt. Lidenskaper har blitt farlige, for de innebærer konsekvens.
Men lidenskap, det er også glede inn i avsinnet. Dager og uker som forgylles av en underlig drøm, et smil, en flyktig berøring. Det er selvutslettelse i lykkerus, der er ønsket om å dø i en omfavnelse. Det er våkenetter med en hviskende gud i sitt indre.
Det er å klatre opp et fjell, for slik å kunne speide i den retningen der noen finnes. Lidenskap er å ha som det eneste og dirrende mål; å synke til bunns i to øyne.
Tidens alminneliggjøring synes meg å være et fattigslig bytte. Med kjølig sunnhetsfokus, klinisk kunnskap, steril selvbekreftelse, kroppsidealets idioti. Med rettighet og plikt.
Verden blir ikke noe bedre sted om vi vender oss vekk fra mysteriene. Derimot kan vi så lett skusle bort vår menneskelighet slik.
Noen i vår tid er forferdelig redde for lidenskap. Noen vil for en hver pris unngå å miste kontroll. Over seg selv, eller over andre.
Det trekkes i tråder, og vi blunder så lett.
Landstrykeren
Det fortelles om Kain og Abel at de levde i Eden og var brødre. Kain dyrket jorden og var bofast, men Abel var gjeter og for vidt omkring. Gud Herren så i nåde til Abel og hans offer, og tok i mot det. Da ble Kains sinn formørket, og han slo sin bror i hjel. Slik ble han fordrevet til landet Nod, der han kunne forsøke å fri seg fra sin skyld.
Ennå i dag går Kain løs på sin bror, nomaden og vandreren. På ny og på ny, med den forsmådde kjærlighets bebreidelser tar han hevn over noe han ikke fatter, dette han ikke får ta del i. Derfor frykter Abel for hvert møte med Kain. Likevel kan ingen nid eller overferd ta gleden fra ham, ikke helt. Han fortsetter sin vandring så allikevel, for slik kjenner han seg omsluttet av en god vilje. Alt han ser er hans eget, og hver skapning hans fortrolige. Han sanser storheten i et enkelt sandkorn så vel som i himmelrommets velde. Alt som eksisterer er for ham et underverk, lykksalig hinsides det som skal fattes. Og hva venter ham rundt neste sving, om ikke Gud Herrens villige smil?
Ennå i dag går Kain løs på sin bror, nomaden og vandreren. På ny og på ny, med den forsmådde kjærlighets bebreidelser tar han hevn over noe han ikke fatter, dette han ikke får ta del i. Derfor frykter Abel for hvert møte med Kain. Likevel kan ingen nid eller overferd ta gleden fra ham, ikke helt. Han fortsetter sin vandring så allikevel, for slik kjenner han seg omsluttet av en god vilje. Alt han ser er hans eget, og hver skapning hans fortrolige. Han sanser storheten i et enkelt sandkorn så vel som i himmelrommets velde. Alt som eksisterer er for ham et underverk, lykksalig hinsides det som skal fattes. Og hva venter ham rundt neste sving, om ikke Gud Herrens villige smil?
For Abel har aldri blitt drevet bort fra sitt hjem på Jorden.
Poetisk hilsen til de støyende små
Så mange fascinerende tildragelser og forunderlige jærtegn kan man legge merke til i det vi kaller naturen. For eksempel når vinteren nærmer seg, aldri ser man husfluene så avsindige som i disse tider. Man hører en tiltagende summing, og aner en vinglete flukt gjennom rommet. Som regel ender den på en vindusrute å stange mot. Man forstår jo at de har sett Lyset, men tydeligvis er de i fundamental uvitenhet om at deres ønskede miljøforandring er både kald og dødelig. Slik støyer de mer og mer, innbitt og nidkjært surrende i stadig minkende sirkler om et valgt punkt på ruten. Om litt faller de likevel. Liggende på rygg i vinduskarmen går lyden over til høyfrekvente pip. Til slutt blir det stille.
Også slik vet man at det store altet gjør klart for nødvendig fornyelse.
Da målene var nådd
Den statiske verdensmakten hadde sikret varig fred med sine avanserte våpen; flygende dødsroboter som raskt og presis kunne eliminere hvert et uønsket individ. De hadde fått kontroll over all vold og terrorisme. Og konsekvens.
Borgerne måtte bekjenne at nå var alle lykkelige. Alle sykdommer var bekjempet, og forskere hadde funnet metoder for å mangedoble den allmenne levealder. Det fantes verken sult, fattigdom eller kriminalitet lenger.
Asosiale individer ble diagnostisert allerede på barnestadiet. Disse ble umiddelbart overført til institutter for psykiatrisk og kirurgisk inkluderingsterapi. Ellers ble all uønsket frihetstrang effektivt kanalisert mot seksuell utfoldelse, mot optimalisering av sitt utseende eller mot fysiske prestasjoner.
Sensur var avskaffet. Alle kunne bidra med hva slags opplysninger de måtte ønske, til en kakofoni av informasjon. Det eneste som var forbudt, var å hevde at det fantes noen moralsk referanse utenfor mennesket selv.
Men ennå, fryktsomt i nattemørket, knelte noen mennesker i en desperat bønn:
- Gud, gi oss en smerte som er vår egen, gi oss et håp!
Blå resept på hvit bunn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar