Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å bli lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Mye av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

På denne siden blir kortprosa samlet.  Det er også mulig å gå direkte til hver enkelt tekst.  Da følger man linkene under her, og den aktuelle siden blir åpnet i eget vindu.



Ordet

I opphavet var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud … Joh. 1,1

Reformatorene hadde hatt makten lenge, så lenge at de selv hadde glemt sin herkomst. Gjennom sekler hadde de rådet som prester og dommere, forskere og lærere.
 
De nevnte seg selv med ulike navn, men fortsatte med sin gjerning. Hvert enkelt individ skulle eie og råde over Ord.
 
Generasjoner tok denne tro til seg. En dag våknet noen til tvil, men de kunne ikke dele sine tanker. De ville gjenerobre sine liv, men alle våpen var slått fra deres hender. Ord var smadret som til biter av speilglass.

I villrede samlet de seg ved byporten. Der satt en gammel historieforteller. Han hadde samlet fragmenter til en himmel, og eide et univers av tid.


Sannhet og skjønnhet. En hyllest til de

romantiske.


Verden vil bedras, heter det. Skjønt noen ganger aner man at dette ikke er det verste som kan sies om den.

Det tales mye og høyt om sannhet. Ofte er det nattsvart elendighet som da hentes fram til beskuelse, både som premisser og konklusjon. Likevel finnes det noen mennesker som har evne til å rette sine blikk i andre retninger. Ikke at de betviler det destruktives eksistens, men intuitivt vet de også noe om hvordan ondskapen i verden sprer seg. Til og med individers tanker og følelser kan ha konsekvenser for andre. Alle vet at vold avler vold, men de romantiske vet også at harmoni avler harmoni, og glede avler glede. Derfor vil de helst betrakte slikt som er vakkert, når de har et valg. Såkalte sannheter vil de heller ta varsomt i øyesyn, alene og i stillhet. Ingen kan noensinne fatte mer enn fragmenter av verdens beskaffenhet likevel.

Kanskje er det nettopp romantiske menneskers livsanskuelse som virkelig kan skape en forskjell for oss på Jorden, til det bedre.

Ønsker man derimot å reise et maktens borg til seg selv, kan den alltid mures opp av andre menneskers motvillige innrømmelser av påpekte fakta. Søker man derimot glede og tilfredshet, finner man det i forståelsen av at luftslott kan være minst like holdbare.

 
Sympathy lost


Hei! Kan jeg få lov å forstyrre deg et lite øyeblikk? Ja du husker meg kanskje, det er ikke så lenge siden jeg stakk innom deg med et par tips. Overrasket? I all beskjedenhet; jeg er da vitterlig kjent for min velvillige hjelpsomhet, alltid opptatt av alles beste. Referanser, sier du. Tja, jeg kan jo henvise til en viss M. Jaggers innsiktsfulle kortbiografi. ”A man of wealth and taste!” som han påpekte. Jeg er slett ikke noen Mr. Nobody, hehe …

Men alvorlig talt, jeg har det litt travel. Du skjønner, det er ganske mange jeg ser meg nødt til å besøke. Det faller til meg å gjøre folk oppmerksomme på alt det triste som skjer i verden, og slikt tar jo en del tid.

Først og fremst er det holdninger jeg må ta opp med deg denne gangen. Hvor viktig det er at du tilkjennegir hva du står for. Du må følge med, kort sagt, slik at du blir oppdatert på hva du skal være for eller i mot. Til en hver tid bør du vite hva og hvem du skal fordømme, ut fra aktuelle saker i media.

Spesielt må du huske dette når du møter mennesker som har valgt feil side i noen viktig sak. Da må din kalde skulder være godt synlig for alle. Du må aldri, jeg sier ALDRI !!! – bli sett i samtale med slike! Klart og tydelig må du tilkjennegi at du ikke vil veksle ord med dem, ikke før de i vitners nærvær har tatt avstand fra sine villfarelser.

Ser du, der er på ingen måte uviktig hvordan andre mennesker oppfatter deg her i verden. Selvfølgelig må du passe på så du ikke selv ender opp som utstøtt. Nettopp derfor bør du også legge en del omtanke i ditt generelle image. Å framstå som uselvisk kan være deg til god hjelp, slik sett. Senere forskning har forresten vist at gavmilde lever lenger, og dette kan jo du også legge deg på minne. Du kan for eksempel spise grøt på juleaften i sympati med de fattige, eller faste noen dager til støtte for en eller annen omtalt sak. Det aller viktigste er imidlertid at du forteller om dine oppofrelser på sosiale media. Forresten tjener det også saken om du bruker litt tid på ditt utseende, du kan godt ta av deg noen kilo. Bestill time på helsestudio, like gjerne først som sist. Slutt å røyk, drikk litt mindre og kutt ut de der langdryge middagene du vet. Greit?

Jeg regner med du forstår dette nå. Det er jeg som definerer de rette holdningene i tiden. Slik er det. Pleased to meet you! 


Ord om lidenskap

Jeg velger meg lidenskapen.

Hva blir et menneske, om det ikke kjenner til den?

Spørsmålet er sørgelig aktuelt.  Lidenskaper har blitt farlige, for de innebærer konsekvens.

Men lidenskap, det er også glede inn i avsinnet.  Dager og uker som forgylles av en underlig drøm, et smil, en flyktig berøring.  Det er selvutslettelse i lykkerus, der er ønsket om å dø i en omfavnelse.  Det er våkenetter med en hviskende gud i sitt indre. 
  
Det er å klatre opp et fjell, for slik å kunne speide i den retningen der noen finnes. Lidenskap er å ha som det eneste og dirrende mål; å synke til bunns i to øyne.

Tidens alminneliggjøring synes meg å være et fattigslig bytte.  Med kjølig sunnhetsfokus, klinisk kunnskap, steril selvbekreftelse, kroppsidealets idioti.  Med rettighet og plikt.

Verden blir ikke noe bedre sted om vi vender oss vekk fra mysteriene.  Derimot kan vi så lett skusle bort vår menneskelighet slik.

Noen i vår tid er forferdelig redde for lidenskap.  Noen vil for en hver pris unngå å miste kontroll.  Over seg selv, eller over andre?

Det trekkes i tråder, og vi glemmer så lett.



Landstrykeren

Det fortelles om Kain og Abel at de levde i Eden og var brødre. Kain dyrket jorden og var bofast, men Abel var gjeter og for vidt omkring. Gud Herren så i nåde til Abel og hans offer, og tok i mot det. Da ble Kains sinn formørket. Han slo sin bror i hjel, og derfor ble han fordrevet til landet Nod. Der kunne han friste å fri seg fra sin skyld.

Til alle tider, på ny og på ny har Kain gått løs på sin bror, nomaden og vandreren. Med den forsmåddes bebreidelser tar han sin hevn over dette han ikke fatter, det han ikke får ta del i. Derfor frykter også Abel for hvert et møte med Kain, og viker unna. Likevel kan ingen nid eller overferd ta gleden fra ham; nei ikke helt. Han fortsetter sin vandring så allikevel, for nettopp slik kjenner han seg som omsluttet av en god vilje. Alt han ser er hans rettmessige eiendom, og hver skapning er hans fortrolige. Han sanser skjønnheten i et enkelt sandkorn så vel som himmelrommets velde. Alt som eksisterer er for ham et underverk, lykksalig hinsides det som skal fattes. Denne fryd og alle sine tanker kan han dele med sine venner, stjernene. Og hva venter ham rundt neste sving, om ikke Gud Herrens villige smil?
For Abel har aldri blitt drevet fra sitt hjem på Jorden.



Poetisk hilsen til de støyende små

Så mange fascinerende tildragelser kan man legge merke til i dette som vi kaller naturen. Et og annet av slike forunderlig jærtegn kan vi bivåne også i menneskeskapte omgivelser. For eksempel når vinteren nærmer seg, aldri ser man husfluene så avsindige som i disse tider. Man hører en tiltagende summing; en vinglete flukt gjennom rommet ender som regel på en vindusrute å stange mot. Man forstår jo at de har sett Lyset, men tydeligvis er de i fundamental uvitenhet om at deres ønskede miljøforandring er både kald og dødelig. Slik støyer de mer og mer, innbitt og nidkjært surrende i stadig minkende sirkler om et valgt punkt på ruten. Om litt faller de likevel. Liggende på rygg i vinduskarmen går lyden over til høyfrekvente pip. Til slutt blir det stille.

Også slik vet man at det store altet gjør klart for nødvendig fornyelse.



Da målene var nådd

Den statiske verdensmakten hadde sikret varig fred med sine avanserte våpen; flygende dødsroboter som raskt og presis kunne eliminere hvert et uønsket individ.  De hadde fått kontroll over all vold og terrorisme.  Og konsekvens.

Borgerne måtte bekjenne at nå var de alle lykkelige.  Alle sykdommer var bekjempet, og forskere hadde funnet metoder for å mangedoble den allmenne levealder.   Det fantes verken sult, fattigdom eller kriminalitet lenger. 

Asosiale individer ble diagnostisert allerede på barnestadiet.  Disse ble umiddelbart overført til institutter for psykiatrisk og kirurgisk inkluderingsterapi.  Ellers ble all uønsket frihetstrang effektivt kanalisert mot seksuell utfoldelse, mot optimalisering av sitt utseende eller mot fysiske prestasjoner.

Sensur var avskaffet.  Alle kunne bidra med hva slags opplysninger de måtte ønske, til en kakofoni av informasjon.  Det eneste som var forbudt, var å hevde at det fantes noen  moralsk referanse utenfor mennesket selv. 

Men ennå, fryktsomt i nattemørket, knelte noen mennesker i en desperat bønn:

 - Gud, gi oss en smerte som er vår egen, gi oss et håp!

Blå resept på hvit bunn

Jeg så en skinnende flate der hjerter speilte hjerter. Og engler, var her engler? Varsomt la jeg hånden mot det fremmede. Glatt kjentes det, og kaldt! Jeg fant på å skrape med neglen. Noe løsnet, og jeg så mitt speilbilde bli splittet. Jeg skrape mer. Hardt! Etter hvert skjønte jeg. Hjertene var uten blod. Englene var falne. Noen virkelig himmel hadde aldri speilet seg. Ikke her.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar