Tanker om menneskenes glemte storhet. Sosialisme og slipsknuter - Om å eldes - Frekvenser og fremmedgjøring - Hyllest til en kjær hustru, og ellers til alt og alle som ligner tilstrekkelig -Requiem over litteraturen og det norske åndsliv - Nazist ... eller anarkist?Tanker om Knut Hamsun og hans politiske holdninger - Forståelse av hjem og hjemland - Ikonet
Tanker om menneskenes glemte storhet
”Da sa Gud: La oss skape mennesket i vårt bilde som et avbilde av oss! Det skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr, og alt krypet som rører seg på jorden.”
Velkommen, venn! Dagen har grånet nå, og det går mot natt. Kanskje er det godt om du setter deg ned et øyeblikk. Ja, egentlig er du jo helt alene her. Jeg er bare et pust i furukronene, en sakte rasling i løvet, en klukking av krusninger mot stranden. Snart er jeg borte. Likevel er det et og annet jeg gjerne vil dele med deg først. Forresten er det ikke bare ringe ting heller.
Etter hvert har det blitt vanskelig å skimte stien foran deg. Lyset viker for dette store ingenting som likevel er noe. Sanser du dette ”noe” som et trykk, som en forunderlig vilje? Kanskje er det en lenke av ukjente hendelser som snører seg om deg. Litt urolig merker du noen ekstra slag fra hjertet ditt. Slik hakker det stykker av veien mot sitt mål, oppfyllelsen av dette tallet som skremmer deg, den sluttsummen som du aldri får vite.
Men hør, det er slett ikke min mening å gjøre deg fryktsom. Du eksisterer jo her og nå, og i sannhet er du mer enn ingenting. Se, skulle ikke også det være noe! Livet alene kunne vanskelig skylde deg noe annet.
Ennå er ikke det nok, tenker du visst. Da får jeg ruske litt ekstra i trekronene, så kanskje du retter blikket oppover. Noen stjerner har stukket seg fram der over grantoppene. Jeg kunne saktens fortelle deg at disse er små vinduer inn til et større lys. Selv mener du sikkert å vite bedre. ”Eksploderende gasser som blir holdt sammen av gravitasjon”, sier du. ”Bare tyngdekraft” sier du videre, og i tankene kaster du en stein opp i luften. Vet du hva dine menneskebrødre sa om dette for noen små årtusener siden? ”Steinens ånd søker gjenforening med jorden”, sa de. Og nå hvisker jeg til deg, at kanskje er det likevel ikke du som kan dømme om hvem av dere som har forstått mest.
Ja stjernene! Hvor ofte har du ikke brukt nettopp disse som et mål, men da på din egen litenhet? Sett fra selv den nærmeste av dem er jorden som et støvfnugg å regne, sier du, og forskjellen på deg og det minste lille kryp ville være utvisket derfra.
Det er riktig. Likevel sitter du her, akkurat nå, i et rom så stort at tanken ikke kan gripe det. Men husk at du er i stand til å vite om din undring! Du er bevisst din egen eksistens i altet. Ser du da ikke at nettopp dette er enda mer ufattelig enn universet selv?
Tror du at en slik bevissthet kan la seg stenge inne i deg, innenfor lukkede skall? Alt i universet kan fragmenteres, men se om det ikke også søker forening igjen. Tyngdekraft! - sa du. Slik kan også dine tanker strømmer tilbake dit de en gang kom fra. Det er himmelhvelvet og stjernene som nærer drømmene dine, langt mer enn du vet om.
- Jeg er jo i stand til å tenke selv, sier du. Men like gjerne kunne du si at det tenker i deg. Om du forestiller deg at det finnes bare en eneste bevissthet i altet; ja som er altet, da kan du også se på alle levende vesener som mottagere av ørsmå fragmenter fra den.
Du flytter litt urolig på deg. Kanskje er du noe beklemt over dette, at tankene kanskje ikke bare er dine egne. La så være. Jeg er bare et vinddrag i skumringen, men også jeg har et tomrom å fylle et sted. På veien dit har jeg tenkt å gi deg enda mer å grunne over
Du har bestandig ment så sikkert at det er tankene dine som gjør deg stor i egne og andres øyne. Likevel velger du ofte å nevne deg selv som liten og ubetydelig når du synes det passer seg slik. ”Naturen er så mye større enn mennesket”, sier du, som snakker du om en fryktet guddom. Da hvisker jeg, at storhet eller litenhet er ikke for deg å velge! Du kommer ikke fra ingenting, og du har ikke skapt deg selv. Å, du skulle aldri trøste deg til litenhet! Også hos deg finnes en glød, en gnist fra de første stjerner som tentes.
Du og dine samtidige har fjernet dere langt fra Jorden og kreftene som nærer dere. Nå tilber dere noe dere kaller økologisk balanse, hvor slikt som er uberørt av mennesker har blitt et ideal og et gode i seg selv. Da blir også en hver forandring i naturen til en uopprettelig ulykke, en synd mot deres strenge og uberegnelige guddom.
Hørte du det skarpe skriket nå nettopp? Det var et dyr der ute i natten som døde, og det skjedde i stor pine. Det ble drept av et annet dyr. Akkurat i dette øyeblikk er det utallige skapninger som lider samme skjebne. Ja, for slik er også den ideelle balansen du så gjerne vil opprettholde. Den betyr også frykt, smerte, sykdom og sult. Den betyr at det alltid litt for lite til alle, med all den kamp og lidelse som dette fører med seg.
Du er så inderlig beredt til å ofre for naturkreftene, slik som menneskene gjennom alle tider har søkt å blidgjøre dem. Likevel er det ikke dette det store altet krever av deg. Altet har gitt deg evnen til å erfare, lære og velge. Griper du inn i naturen, om du tar bort eller legger til noe, så gjenoppstår det øyeblikkelig en annen balanse. Dette er en lov, og denne loven er som en arv du har del i.
Menneskene kan velge å rette sine evner mot endringer, mot tidløse og konstruktive mål. Tenk deg at et slikt mål kan være å begrense sult og lidelse hos flest mulig individer som er seg smerte bevisst, både mennesker og dyr. Fra slekt til slekt kan dere etablere nye og mer hensiktsmessige balanser i naturen. Ja, for makt til å bestemme over liv og død hører også med til din arv. Så stort et ansvar er også du eslet til.
Med slike mål for øye, da kan en heller ikke snu og gjemme seg med en gang noe går galt. Feil vil alltid bli gjort, men også de vil gi menneskene større innsikt. Med de evner som dere har, ja med deres bevissthet, da må dere aldri la deres ideal være en vegetativ eksistens i en urørt balanse.
Det er alltid ynkelig å flykte inn i litenhet. Ynkelig på samme måten som å si at galt må være rett, fordi det rette er vanskelig å få til. Den som aldri gir opp å forsøke, mister heller ikke arveretten. Alt er deres, men like viktig er dette; bare om dere tjener altet! Da ser du at ansvaret aldri kan være forenelig med grådighet eller profitt for noen få, med makten til de kalde hjerter. Bare kjærligheten er konstruktiv i sitt vesen.
Med dette i minne, hvem kan da spørre etter en mening med tilværelsen?
Men hør, nå har jeg snart sust og hvisket fra meg. Kanskje blir du likevel sittende en stund, her hvor himmelen syntes deg å komme litt nærmere nå i kveld. Aner du en forunderlig tone et steds fra, som en musikk, en klang fra universet? Dette er sangen til dette store altet, denne bevisstheten med dens vilje, for all tid på søken i seg selv. Og du, ja nettopp du fikk lov til å være en av dens sanser.
Nå sier jeg deg farvel, venn. Og når jeg nå blir borte, kan du få del i et annet stort gode.
Du kan få eie også stillheten.
Sosialisme og slipsknuter
Da resesjon og økonomisk nedgang for noen år siden begynte å sette preg på Storbritannia, kunne en etter hvert se reaksjoner blant folk som sporer til en smule ettertanke. Selv med sympati for de mange som etter hvert fikk det svært vanskelig, måtte man også innrømme at ikke alle forandringer nødvendigvis var av negativ karakter.
For det første kunne en legge merke til mer generell imøtekommende folk imellom i det daglige. Tydeligvis var det flere som nå ble litt mer hensynsfulle i forhold til hva de signaliserer til omverdenen. Muligens dreide det seg om en gryende gjenoppdagelse av fordelene med sosiale smøremidler generelt; slikt som høflighetsnormer og gjensidig hensynstagen. Imidlertid oppdaget en at mange også begynte å legge mer flid i sin bekledning. Ja, for også de tradisjonsbevisste britene hadde i de siste årtier henfalt til et tidsriktig frisinn i så henseende; i noen tilfeller kunne man også falle for fristelsen til å kalle det for sjuskethet.
Nå er det jo ikke spesielt overraskende heller, at slikt skjer når folk får mindre å rutte med. Mange som har reist litt omkring i verden, har opplevd at det ofte er blant de som har lite at en finner mest av vennlig gjestfrihet. Med velstand oppstår det gjerne en litt flytende grense hvor enkeltindivider ser seg råd til å vise arroganse ovenfor omverdenens forventninger til takt og tone.
I og med at jeg nå har signaliserer visse sosialpolitiske vinklinger i det følgende, skal jeg også friske litt opp med et høvelig sitat. Det blir noen velvalgte ord om den såkalte arbeiderklassen, og da fra en herre som har kalt seg selv både marxist, leninist og trotskyist. Vi snakker om John Bird, et menneske som har gjort mer enn de fleste for underprivilegerte og hjemløse. Blant annet er han grunnleggeren av ”Big Issue”, magasinet som gir de fattigste mulighet til inntekt gjennom egen innsats.
”I’m middle-class. I got out of the working class as quickly as I could. The working class is violent and abusive, they beat their wives and I hate their culture. The psychiatrist Anthony Clare once told me, - I’ve never got an Englishman to admit he’s middle class.”
Friske utsagn dette! Mens vi lar det få synke inn, kan vi la ordene fra overskriften her få blinke et øyeblikk: Sosialisme og slipsknuter! Det kan være grunn til å reflektere litt over det anstrengte forholdet som mange mennesker på venstresiden har til dette vesle stykket tekstil, og ikke minst interessant for eventuelle sympatisører som undrer seg på hvorfor sosialismen i dag øyensynlig har spilt seg selv så ettertrykkelig ut over sidelinjen.
"It is only the shallow people who don't judge by appearances."(Oscar Wilde)
Dette utsagnet kan man selvfølgelig tolke i videre sammenheng enn bare å være opptatt av skjønnhet og pertentlighet. Bekledning kan være et språk på linje med det verbale. Enten man liker det eller ikke, er ens ytringer også knyttet opp mot et visst ansvar. Ikke i juridiske termer, men moralsk, og for øvrig like gjerne ut fra anarkistiske idealer som fra verdikonservative.
Maler man huset sitt i farger eller mønstre som får forbipasserende til å kjenne fysisk ubehag, kan man ikke forvente å møte særlig vennlighet fra de medmennesker man plager på en slik måte. Det hjelper ikke om man der innenfra påstår at man liker det slik selv.
Nå kan man argumentere med at å kle seg etter eget forgodtbefinnende er en av de få individuelle friheter som enkeltmennesker faktisk opplever i moderne samfunn. Selvfølgelig fungerer det da som en ventil hvor frustrasjoner og aggresjon kan få utløp. Videre er bekledning en viktig del av ens identitet, noe som man naturligvis vil hegne om. Dette er en høyst forståelig reaksjon. Skjønt velger man å ignorere omverdenens reaksjoner på de signaler man gir, er det jo en mulighet for at man også er blind for sine egne reaksjoner i forhold til andre.
Sett fra norske forhold
En gang leste jeg en selvbiografi av kommunisten Reidar T. Larsen. Derfra husker jeg hans stolte bevissthet omkring å være godt og riktig kledd. Han hadde også noen syrlige kommentarer til utviklingen etterkrigstiden. Han tenkte muligens på de som senere har blitt omtalt som 68 – erne. Det var i den epoken moten med dongeri for alvor grep om seg. Idealet ble nå å framstå som shabby og ”freakete”. Helt nye klær rev man opp så de skulle se fillete ut.
Nå er det uvisst om denne uniformeringen skyldtes opprør mot konvensjoner, antimaterialisme, solidaritet med fattige eller en slags fokus på ”naturlighet og indre verdier”. Trolig var det en kombinasjon av alt det nevnte, men også dette utviklet seg til et strengt moteslaveri. I Skandinavia klarte venstreradikale krefter å kuppe mye av ”peace and love” - bevegelsen. Det betydde strenge ideologiske føringer for hva som var akseptabelt, også i forhold til bekledning. Innenfor de forskjellige fraksjoner var det sosial stigmatisering og utfrysing av de som ikke tilpasset seg. Tekstilbransjen klarte for øvrig på en mesterlig måte å utnytte de politiske trendene i denne tiden.
Kjell Arild Pollestad har kalt 68-erne for generasjonen som nektet å bli voksen. Det er disse som fortsetter med å kalle hverandre ”gutter” og ”jenter” til de er 60 år og mer. Videre, hevder han, mange av disse ”guttene” vil selv i dag velge døden framfor å sette på seg et slips.
Om dette er tilfelle, viser det i hver fall at akkurat dette med slipsbruk har fått en symbolmessig slagside. Kanskje kan man trekke paralleller med de fordummende karikaturer hvor kapitalister fremstilles som fete griser med flosshatt og sigar. For å få et mer nyansert syn på saken, kan en med fordel kikke litt på gamle fotografier av arbeidsfolk. På søndager var slipset selvfølgelig i bruk, noen ganger også til hverdags rundt på arbeidsplassene. I fabrikker, på veiarbeid, også da de gikk bak hesten og pløyde bondens åker.
Da fattige kvinner fra Europa kom som immigranter til Amerika for 100 år siden og mer, ble det en stor sak for dem at de nå fikk muligheten til å bruke hatt. Dette var et symbol på verdighet. Tidligere hadde de stort sett dekket håret med skaut eller luer. For menn har slipset hatt en lignende symboleffekt. Når man knytter det, er det som en understreking av at man går dagen i møte som et fritt og selvstendig individ, men også som en del av et fellesskap hvor man aksepterer et sett med felles normer.
Verdighet kan på flere måter sies å være beslektet med frihet. I ytterste konsekvens kan ikke disse verdiene gis; de må tas! Opprøret på sekstitallet førte ikke fram i så henseende. Kanskje ga man i stedet fra seg nøklene til begge deler.
Er sosialdemokrati protestantisme som har gått amok?
Litt tilbake til Reidar T. Larsen. Han var formann i NKP, de som ble sagt å være moskvatro kommunister. Imidlertid er det viktig å huske på, det var disse som ikke hadde brutt med Komintern (Den kommunistiske internasjonale). Det hadde imidlertid mange andre politikere på venstresiden gjort, og mange av disse fikk senere stor innflytelse i Arbeiderpartiet. Blant disse var stort sett hele ”jerngarden” i Erling Falks radikale bevegelse Mot Dag.
De første årtier etter revolusjonen i Russland var det mange som oppfattet kommunismen som en farbar vei for at alle skulle få ta del i allmenn dannelse. Marx var jo også opptatt dette. Kommunismen skulle rett og slett være en metode for hele menneskeheten å nå opp på høyere nivå, i vitenskap, i kunst og i kultiverte omgangsformer. Økonomisk utjevning var bare blant de første skritt på veien mot dette målet.
Denne tankegangen står i kontrast til den retningen utviklingen faktisk har gått. I Vesten, og ikke minst i land der sosialistiske eller sosialdemokratiske krefter har hatt innflytelse, ser en at det spesielt gode eller det storslagne gradvis har mistet sin relevans og appell. I stedet kalles det ofte for godt, det som i beste fall er middelmådig.
Et slikt mønster kan muligens også finne god grobunn i kulturer som er farget av protestantisk tankegods. Med reformasjonen ble synet på mennesket generelt mer negativt enn hva som hadde vært tilfellet tidligere. Begreper som brorskap, dyd og nåde måtte vike for plikt, synd og straff. All utsmykking i kirker ble fjernet. Idealet var grå strenghet. Å pynte seg ble nå ansett som en last.
Videre kan være en virkning av dette, at det i dag fokuseres langt mer på den ene som svikter framfor de mange som holder fast ved noe. Man kan bare tenke på presse og nyhetsformidling. Hvis man ytrer ti utsagn om et menneske til en journalist, ni positive og ett negativt, så vet man også usvikelig sikkert hva overskriften kommer til å bli.
En annen reaksjon er, at i stedet for å si at den ene skal komme like langt som den andre, vil man heller trekke den andre litt tilbake.
Sett gjennom litteratur fra folkedypet.
”I hate their culture”, sa John Bird om arbeiderklassen. Kanskje vi i rettferdighetens navn skal huske at ”arbeiderklasse” og ”arbeiderkultur” i det hele tatt kan sees som ganske flytende begreper. Mange kan sikkert ha undret seg over hva som egentlig mentes da de hørte revolusjonære ideologer snakke om ”arbeidera” og ”folket”. Knut Hamsun var tidlig ute til å peke på dette. Han så fenomenet ”arbeideren” som utelukkende et produkt av den industrielle revolusjonen i den vestlige verden. Ellers var han en ram kritiker av all smålighet, misunnelse, kravmentalitet, sutring og selvforherligelse som av og til kom til overflaten i den organiserte arbeiderbevegelsen. Den enkelte arbeider og arbeidet som sådan hadde han imidlertid stor respekt for, større enn mange andre forfattere hadde i hans samtid.
Flukten fra landsbygda og jantelovene.
Nå er det ellers en annen helt forfatter jeg vil si litt om videre her, ingen ringere enn Alf Prøysen.
Allerede på femtitallet så han at utviklingen i sosialdemokratiet gikk i en annen retning enn den friheten som han og moren Julie hadde drømt om. Men kunne han våge å si fra om dette nå, som en dissonans i den etterkrigsoptimismen som rådet?
Han var kjent og verdsatt som forfatter av noveller, viser og småstubber. Etter hvert ønsket han også å forsøke seg på et større format, og en periode strevet han med å finne en rød tråd for en roman. Han viste fram enkelte bruddstykker og løsrevne tekster til en venninne; om hun kunne hjelpe ham. Venninnen var for øvrig den kjente illustratøren Borghild Rud, søster til Nils Johan Rud fra Arbeidermagasinet.
Og se om hun ikke fant noe!
Hun trakk fram en liten skisse blant tekstene. Den beskrev en kunstmaler som faller i staver over synet av fillete barneflokk og deres mor som rensker ugress en turnipsåker. Det blir avtalt at han skal komme tilbake og male dem neste dag. Da har moren imidlertid kledd seg selv og barna i deres aller beste klær. Maleren blir rasende over dette, og han dytter til en liten jente slik at hun faller og skader seg.
- Her, sa Borghild Rud, her har du motivet ditt. Ser du ikke hvordan denne jenta blir fornedret!
Slik ble den til, romanen om denne vesle jenta, om Gunvor Smikkstugun, ”Gapatrosten”, opprøreren som gikk sine egne veier. Hun som nektet å tro på eventyret der moralen sa hun skulle velge det grå skrinet i stedet for de to andre som hadde vakre farger.
Hun forlater bygda og får seg jobb i byen, fast bestemt på selv å velge sine idealer. Hun kler seg opp både innvendig og utvendig. Så kommer hun hjem på ferie, og nå har hun en plan hun vil sette ut i livet. Først og fremst tenker hun å få gamle venner og bekjente til å følge hennes eksempel og ta seg arbeid i byen, men hun har også en høne å plukke med de som stod i veien for drømmene hennes i barndommen. Dette gjaldt for så vidt både høy og lav, og hun rygget slett ikke tilbake for å konfrontere ”de trofaste jordens arbeidere” med deres egen selvgodhet, uvitenhet, feighet og råskap.
I hvert fall i dette siste lykkes hun, eller en kan gjerne si at Alf Prøysen lykkes. Han hadde selv mange såre minner å bearbeide fra oppveksten i dette miljøet. ”Trost i taklampa” kom til å bli hans eneste roman, men den glitrer som en juvél i norsk litteratur. Riktignok har fortellingen til tider blitt misforstått eller ufarliggjort, blant annet gjennom teateroppsetninger som har slipt og polert det hele ned til familievennlig komedie med raljering over bygdeoriginaler. Skjønt boken vil bli stående stødig for seg selv, den inneholder langt mer krutt enn mye av den ”sosialrealistiske” litteratur som andre har begått i etterkant.
Sosialismen som feilet.
Sosialismens idealer kan vekke sympati hos mange, kanskje til og med hos enkelte som overhode ikke er i stand til å se likhet som noe mål. Her kan nevnes de visjoner som er nevnt her tidligere, om generelt bedre kår for rettferdighet, og kommunistenes tidlige fokus på dannelse og kultur.
I den forbindelse er det også en annen dikter jeg vil nevne, en som hadde mye av den samme bakgrunnen som Prøysen. Det er Vidar Sandbeck. Hans selvbiografi om oppveksten i skogsarbeidermiljø på trettitallet er et stort menneskelig dokument om grå fattigdom og gyllne drømmer.
Faren hans var kommunist, full av frustrasjoner mot det bestående. Hver gang han møtte noen, var det diskusjoner, agitasjon og knyttnever opp i luften, ”… enda de var enige!”
Selv håpet Vidar Sandbeck på kommunismens framgang av en helt annen grunn. Hans aller største ønske var å bli klassisk fiolinist. Slikt var ellers ikke til å vurdere for skogens slitere den gang.
I senere tid har politikere i mange leire kommet i vane med å bruke munnhellet om at ” … det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig”. Noe som bokstavelig tolket er det reneste visvas! Umuligheten av dette vil en hver med innsikt i kognitiv psykologi kunne skrive under på. I noen tilfeller må vi ta inn over oss muligheten for at det ene faktisk utelukker det andre.
Også sosialismen kan man nærme seg med ulike utgangspunkt. Man kan for eksempel hate urettferdigheten, eller man kan elske rettferdigheten. Selv tror jeg at denne forskjellen på ingen måte er likegyldig for hva fruktene blir. Slik kan det ha vært et alvorlig feilgrep å forgylle ”arbeiderkulturen” mens det samtidig ble snakket hånlig om ”finkultur”.
Svikerne
Mye stygt er sagt om enkeltpersoner som har definert seg selv vekk fra arbeiderklassen. Disse blir gjerne beskyldt for egoistiske ønsker om bedre kår eksklusivt for seg selv, å søke økonomisk velstand og sosial anseelse mens de vender ryggen til sine egne.
Et slikt syn bør det være all grunn til å problematisere. Her kan en også se til de tidligere idealene hos kommunistene. Slike sosiale forflytninger behøver slett ikke å være en søken oppover, men like gjerne utover. Det kan gjerne dreie seg om frigjøring fra andres gjennomgående negativitet eller deres knefall for det middelmådige. I enkelte tilfeller kan motivasjonen rett og slett være godt utviklet estetisk sans hos den enkelte.
For en tid siden hadde Aftenposten en portrettreportasje om den unge forfatteren Édouard Louis, som har skrevet om frigjøringsprosessen fra den klassen han var født inn i. Også han følte innbitt avsky for nedrigheten som han var omgitt av. Først og fremst var det alt hatet og volden som ga seg utslag i stadige krenkelser, enten det var av fysisk karakter, eller også verbalt av alt som var vekt og vakkert.
Opprinnelig ønsket han noe annet. Han ville helt være som de andre, og dermed bli godtatt av sine egne. Det gikk bare ikke. Alt fra sine første år ble han ansett som annerledes; en paria. Han var svak og følsom, og slikt ble skånselsløst slått ned på.
Etter hvert fant han håp hos filosofen Michel Foucault, ikke minst i idealene om at mennesker må bygge seg selv. Slik innså han at også det ytre faktisk er viktig; bekledning virker i et samspill med indre dannelse. Er det da virkelig slik at klær skaper folk, som ordet sier? Det slår meg at i tilfelle kan dette være beslektet med fenomenet som Piet Hein beskrev, om smilet som slår innover.
Sin egen flukt inn til middelklassen ser Louis som et utslag av styrke, men mener også det er en politisk handling. Han vedgår imidlertid at raseri var drivkraften for ham, kanskje det samme raseri som mennesker fra hans tidligere miljø rettet innover mot seg selv.
Her vil jeg et øyeblikk tilbake til Alf Prøysen, som kanskje er et eksempel på litt mer ydmyk søken utover.
Enkelte husker ham kanskje fra fjernsynets barndom i Norge, da han sammen med Anne Cath Vestly laget barneprogrammer der han spilte rollen som den loslitte gatemusikanten Romeo Clive.
Dette var jo ganske annerledes TV enn vi er vant til i dag. Stort sett var det Anne Cath og han som gjorde ablegøyer blant folk langs fortauene og i bakgårdene i Oslo, og Jo Vestly som fanget det hele fra avstand med et lite 16 millimeter filmkamera. Anne Cath fortalte senere at hun aldri hadde sett ham så lykkelig som under disse innspillingene. I denne rollen var han helt seg selv, fri til å formidle det vakre og storslagne i tilværelsen til alle som ville høre på. Det var ”Solskinn og sang, og gitarklang for alle penga”.
Ikke til å undres over at han likte å vise seg fram på en slik måte. Med seg selv visste han at han aldri hadde vendt ryggen til hjembygda for å klatre noen trinn høyere i en sosial stige. Han hadde rømt for å slippe bort fra slike mennesker som ustanselig tråkket alt som var vakkert ned i søla.
”Vi er vel slike hippier vi vel”, skal han i et blidt øyeblikk ha sagt til Anne Cath.
Det sa han, husmannsgutten og griskokken som hadde kjempet seg fri fra omgivelsenes hånlatter, mistro og fordommer. Det er fint å huske ham nettopp slik, med et skjevt smil og gitaren, i en slitt frakk, men også med et kjekt knyttet halstørkle og hatt med en blomst i. Slik kommuniserte han at uansett utgangspunkt kan alle prøve å gjøre noe bedre med seg selv, og å være noe for andre. Ingen eksisterer bare i eget hode, og all adferd har konsekvenser mennesker imellom.
Skjønt mange må dessverre ribbes for ganske mye før de forstår det.
Om å eldes
Da resesjon og økonomisk nedgang for noen år siden begynte å sette preg på Storbritannia, kunne en etter hvert se reaksjoner blant folk som sporer til en smule ettertanke. Selv med sympati for de mange som etter hvert fikk det svært vanskelig, måtte man også innrømme at ikke alle forandringer nødvendigvis var av negativ karakter.
For det første kunne en legge merke til mer generell imøtekommende folk imellom i det daglige. Tydeligvis var det flere som nå ble litt mer hensynsfulle i forhold til hva de signaliserer til omverdenen. Muligens dreide det seg om en gryende gjenoppdagelse av fordelene med sosiale smøremidler generelt; slikt som høflighetsnormer og gjensidig hensynstagen. Imidlertid oppdaget en at mange også begynte å legge mer flid i sin bekledning. Ja, for også de tradisjonsbevisste britene hadde i de siste årtier henfalt til et tidsriktig frisinn i så henseende; i noen tilfeller kunne man også falle for fristelsen til å kalle det for sjuskethet.
Nå er det jo ikke spesielt overraskende heller, at slikt skjer når folk får mindre å rutte med. Mange som har reist litt omkring i verden, har opplevd at det ofte er blant de som har lite at en finner mest av vennlig gjestfrihet. Med velstand oppstår det gjerne en litt flytende grense hvor enkeltindivider ser seg råd til å vise arroganse ovenfor omverdenens forventninger til takt og tone.
I og med at jeg nå har signaliserer visse sosialpolitiske vinklinger i det følgende, skal jeg også friske litt opp med et høvelig sitat. Det blir noen velvalgte ord om den såkalte arbeiderklassen, og da fra en herre som har kalt seg selv både marxist, leninist og trotskyist. Vi snakker om John Bird, et menneske som har gjort mer enn de fleste for underprivilegerte og hjemløse. Blant annet er han grunnleggeren av ”Big Issue”, magasinet som gir de fattigste mulighet til inntekt gjennom egen innsats.
”I’m middle-class. I got out of the working class as quickly as I could. The working class is violent and abusive, they beat their wives and I hate their culture. The psychiatrist Anthony Clare once told me, - I’ve never got an Englishman to admit he’s middle class.”
Friske utsagn dette! Mens vi lar det få synke inn, kan vi la ordene fra overskriften her få blinke et øyeblikk: Sosialisme og slipsknuter! Det kan være grunn til å reflektere litt over det anstrengte forholdet som mange mennesker på venstresiden har til dette vesle stykket tekstil, og ikke minst interessant for eventuelle sympatisører som undrer seg på hvorfor sosialismen i dag øyensynlig har spilt seg selv så ettertrykkelig ut over sidelinjen.
"It is only the shallow people who don't judge by appearances."(Oscar Wilde)
Dette utsagnet kan man selvfølgelig tolke i videre sammenheng enn bare å være opptatt av skjønnhet og pertentlighet. Bekledning kan være et språk på linje med det verbale. Enten man liker det eller ikke, er ens ytringer også knyttet opp mot et visst ansvar. Ikke i juridiske termer, men moralsk, og for øvrig like gjerne ut fra anarkistiske idealer som fra verdikonservative.
Maler man huset sitt i farger eller mønstre som får forbipasserende til å kjenne fysisk ubehag, kan man ikke forvente å møte særlig vennlighet fra de medmennesker man plager på en slik måte. Det hjelper ikke om man der innenfra påstår at man liker det slik selv.
Nå kan man argumentere med at å kle seg etter eget forgodtbefinnende er en av de få individuelle friheter som enkeltmennesker faktisk opplever i moderne samfunn. Selvfølgelig fungerer det da som en ventil hvor frustrasjoner og aggresjon kan få utløp. Videre er bekledning en viktig del av ens identitet, noe som man naturligvis vil hegne om. Dette er en høyst forståelig reaksjon. Skjønt velger man å ignorere omverdenens reaksjoner på de signaler man gir, er det jo en mulighet for at man også er blind for sine egne reaksjoner i forhold til andre.
Sett fra norske forhold
En gang leste jeg en selvbiografi av kommunisten Reidar T. Larsen. Derfra husker jeg hans stolte bevissthet omkring å være godt og riktig kledd. Han hadde også noen syrlige kommentarer til utviklingen etterkrigstiden. Han tenkte muligens på de som senere har blitt omtalt som 68 – erne. Det var i den epoken moten med dongeri for alvor grep om seg. Idealet ble nå å framstå som shabby og ”freakete”. Helt nye klær rev man opp så de skulle se fillete ut.
Nå er det uvisst om denne uniformeringen skyldtes opprør mot konvensjoner, antimaterialisme, solidaritet med fattige eller en slags fokus på ”naturlighet og indre verdier”. Trolig var det en kombinasjon av alt det nevnte, men også dette utviklet seg til et strengt moteslaveri. I Skandinavia klarte venstreradikale krefter å kuppe mye av ”peace and love” - bevegelsen. Det betydde strenge ideologiske føringer for hva som var akseptabelt, også i forhold til bekledning. Innenfor de forskjellige fraksjoner var det sosial stigmatisering og utfrysing av de som ikke tilpasset seg. Tekstilbransjen klarte for øvrig på en mesterlig måte å utnytte de politiske trendene i denne tiden.
Kjell Arild Pollestad har kalt 68-erne for generasjonen som nektet å bli voksen. Det er disse som fortsetter med å kalle hverandre ”gutter” og ”jenter” til de er 60 år og mer. Videre, hevder han, mange av disse ”guttene” vil selv i dag velge døden framfor å sette på seg et slips.
Om dette er tilfelle, viser det i hver fall at akkurat dette med slipsbruk har fått en symbolmessig slagside. Kanskje kan man trekke paralleller med de fordummende karikaturer hvor kapitalister fremstilles som fete griser med flosshatt og sigar. For å få et mer nyansert syn på saken, kan en med fordel kikke litt på gamle fotografier av arbeidsfolk. På søndager var slipset selvfølgelig i bruk, noen ganger også til hverdags rundt på arbeidsplassene. I fabrikker, på veiarbeid, også da de gikk bak hesten og pløyde bondens åker.
Da fattige kvinner fra Europa kom som immigranter til Amerika for 100 år siden og mer, ble det en stor sak for dem at de nå fikk muligheten til å bruke hatt. Dette var et symbol på verdighet. Tidligere hadde de stort sett dekket håret med skaut eller luer. For menn har slipset hatt en lignende symboleffekt. Når man knytter det, er det som en understreking av at man går dagen i møte som et fritt og selvstendig individ, men også som en del av et fellesskap hvor man aksepterer et sett med felles normer.
Verdighet kan på flere måter sies å være beslektet med frihet. I ytterste konsekvens kan ikke disse verdiene gis; de må tas! Opprøret på sekstitallet førte ikke fram i så henseende. Kanskje ga man i stedet fra seg nøklene til begge deler.
Er sosialdemokrati protestantisme som har gått amok?
Litt tilbake til Reidar T. Larsen. Han var formann i NKP, de som ble sagt å være moskvatro kommunister. Imidlertid er det viktig å huske på, det var disse som ikke hadde brutt med Komintern (Den kommunistiske internasjonale). Det hadde imidlertid mange andre politikere på venstresiden gjort, og mange av disse fikk senere stor innflytelse i Arbeiderpartiet. Blant disse var stort sett hele ”jerngarden” i Erling Falks radikale bevegelse Mot Dag.
De første årtier etter revolusjonen i Russland var det mange som oppfattet kommunismen som en farbar vei for at alle skulle få ta del i allmenn dannelse. Marx var jo også opptatt dette. Kommunismen skulle rett og slett være en metode for hele menneskeheten å nå opp på høyere nivå, i vitenskap, i kunst og i kultiverte omgangsformer. Økonomisk utjevning var bare blant de første skritt på veien mot dette målet.
Denne tankegangen står i kontrast til den retningen utviklingen faktisk har gått. I Vesten, og ikke minst i land der sosialistiske eller sosialdemokratiske krefter har hatt innflytelse, ser en at det spesielt gode eller det storslagne gradvis har mistet sin relevans og appell. I stedet kalles det ofte for godt, det som i beste fall er middelmådig.
Et slikt mønster kan muligens også finne god grobunn i kulturer som er farget av protestantisk tankegods. Med reformasjonen ble synet på mennesket generelt mer negativt enn hva som hadde vært tilfellet tidligere. Begreper som brorskap, dyd og nåde måtte vike for plikt, synd og straff. All utsmykking i kirker ble fjernet. Idealet var grå strenghet. Å pynte seg ble nå ansett som en last.
Videre kan være en virkning av dette, at det i dag fokuseres langt mer på den ene som svikter framfor de mange som holder fast ved noe. Man kan bare tenke på presse og nyhetsformidling. Hvis man ytrer ti utsagn om et menneske til en journalist, ni positive og ett negativt, så vet man også usvikelig sikkert hva overskriften kommer til å bli.
En annen reaksjon er, at i stedet for å si at den ene skal komme like langt som den andre, vil man heller trekke den andre litt tilbake.
Sett gjennom litteratur fra folkedypet.
”I hate their culture”, sa John Bird om arbeiderklassen. Kanskje vi i rettferdighetens navn skal huske at ”arbeiderklasse” og ”arbeiderkultur” i det hele tatt kan sees som ganske flytende begreper. Mange kan sikkert ha undret seg over hva som egentlig mentes da de hørte revolusjonære ideologer snakke om ”arbeidera” og ”folket”. Knut Hamsun var tidlig ute til å peke på dette. Han så fenomenet ”arbeideren” som utelukkende et produkt av den industrielle revolusjonen i den vestlige verden. Ellers var han en ram kritiker av all smålighet, misunnelse, kravmentalitet, sutring og selvforherligelse som av og til kom til overflaten i den organiserte arbeiderbevegelsen. Den enkelte arbeider og arbeidet som sådan hadde han imidlertid stor respekt for, større enn mange andre forfattere hadde i hans samtid.
Flukten fra landsbygda og jantelovene.
Nå er det ellers en annen helt forfatter jeg vil si litt om videre her, ingen ringere enn Alf Prøysen.
Allerede på femtitallet så han at utviklingen i sosialdemokratiet gikk i en annen retning enn den friheten som han og moren Julie hadde drømt om. Men kunne han våge å si fra om dette nå, som en dissonans i den etterkrigsoptimismen som rådet?
Han var kjent og verdsatt som forfatter av noveller, viser og småstubber. Etter hvert ønsket han også å forsøke seg på et større format, og en periode strevet han med å finne en rød tråd for en roman. Han viste fram enkelte bruddstykker og løsrevne tekster til en venninne; om hun kunne hjelpe ham. Venninnen var for øvrig den kjente illustratøren Borghild Rud, søster til Nils Johan Rud fra Arbeidermagasinet.
Og se om hun ikke fant noe!
Hun trakk fram en liten skisse blant tekstene. Den beskrev en kunstmaler som faller i staver over synet av fillete barneflokk og deres mor som rensker ugress en turnipsåker. Det blir avtalt at han skal komme tilbake og male dem neste dag. Da har moren imidlertid kledd seg selv og barna i deres aller beste klær. Maleren blir rasende over dette, og han dytter til en liten jente slik at hun faller og skader seg.
- Her, sa Borghild Rud, her har du motivet ditt. Ser du ikke hvordan denne jenta blir fornedret!
Slik ble den til, romanen om denne vesle jenta, om Gunvor Smikkstugun, ”Gapatrosten”, opprøreren som gikk sine egne veier. Hun som nektet å tro på eventyret der moralen sa hun skulle velge det grå skrinet i stedet for de to andre som hadde vakre farger.
Hun forlater bygda og får seg jobb i byen, fast bestemt på selv å velge sine idealer. Hun kler seg opp både innvendig og utvendig. Så kommer hun hjem på ferie, og nå har hun en plan hun vil sette ut i livet. Først og fremst tenker hun å få gamle venner og bekjente til å følge hennes eksempel og ta seg arbeid i byen, men hun har også en høne å plukke med de som stod i veien for drømmene hennes i barndommen. Dette gjaldt for så vidt både høy og lav, og hun rygget slett ikke tilbake for å konfrontere ”de trofaste jordens arbeidere” med deres egen selvgodhet, uvitenhet, feighet og råskap.
I hvert fall i dette siste lykkes hun, eller en kan gjerne si at Alf Prøysen lykkes. Han hadde selv mange såre minner å bearbeide fra oppveksten i dette miljøet. ”Trost i taklampa” kom til å bli hans eneste roman, men den glitrer som en juvél i norsk litteratur. Riktignok har fortellingen til tider blitt misforstått eller ufarliggjort, blant annet gjennom teateroppsetninger som har slipt og polert det hele ned til familievennlig komedie med raljering over bygdeoriginaler. Skjønt boken vil bli stående stødig for seg selv, den inneholder langt mer krutt enn mye av den ”sosialrealistiske” litteratur som andre har begått i etterkant.
Sosialismen som feilet.
Sosialismens idealer kan vekke sympati hos mange, kanskje til og med hos enkelte som overhode ikke er i stand til å se likhet som noe mål. Her kan nevnes de visjoner som er nevnt her tidligere, om generelt bedre kår for rettferdighet, og kommunistenes tidlige fokus på dannelse og kultur.
I den forbindelse er det også en annen dikter jeg vil nevne, en som hadde mye av den samme bakgrunnen som Prøysen. Det er Vidar Sandbeck. Hans selvbiografi om oppveksten i skogsarbeidermiljø på trettitallet er et stort menneskelig dokument om grå fattigdom og gyllne drømmer.
Faren hans var kommunist, full av frustrasjoner mot det bestående. Hver gang han møtte noen, var det diskusjoner, agitasjon og knyttnever opp i luften, ”… enda de var enige!”
Selv håpet Vidar Sandbeck på kommunismens framgang av en helt annen grunn. Hans aller største ønske var å bli klassisk fiolinist. Slikt var ellers ikke til å vurdere for skogens slitere den gang.
I senere tid har politikere i mange leire kommet i vane med å bruke munnhellet om at ” … det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig”. Noe som bokstavelig tolket er det reneste visvas! Umuligheten av dette vil en hver med innsikt i kognitiv psykologi kunne skrive under på. I noen tilfeller må vi ta inn over oss muligheten for at det ene faktisk utelukker det andre.
Også sosialismen kan man nærme seg med ulike utgangspunkt. Man kan for eksempel hate urettferdigheten, eller man kan elske rettferdigheten. Selv tror jeg at denne forskjellen på ingen måte er likegyldig for hva fruktene blir. Slik kan det ha vært et alvorlig feilgrep å forgylle ”arbeiderkulturen” mens det samtidig ble snakket hånlig om ”finkultur”.
Svikerne
Mye stygt er sagt om enkeltpersoner som har definert seg selv vekk fra arbeiderklassen. Disse blir gjerne beskyldt for egoistiske ønsker om bedre kår eksklusivt for seg selv, å søke økonomisk velstand og sosial anseelse mens de vender ryggen til sine egne.
Et slikt syn bør det være all grunn til å problematisere. Her kan en også se til de tidligere idealene hos kommunistene. Slike sosiale forflytninger behøver slett ikke å være en søken oppover, men like gjerne utover. Det kan gjerne dreie seg om frigjøring fra andres gjennomgående negativitet eller deres knefall for det middelmådige. I enkelte tilfeller kan motivasjonen rett og slett være godt utviklet estetisk sans hos den enkelte.
For en tid siden hadde Aftenposten en portrettreportasje om den unge forfatteren Édouard Louis, som har skrevet om frigjøringsprosessen fra den klassen han var født inn i. Også han følte innbitt avsky for nedrigheten som han var omgitt av. Først og fremst var det alt hatet og volden som ga seg utslag i stadige krenkelser, enten det var av fysisk karakter, eller også verbalt av alt som var vekt og vakkert.
Opprinnelig ønsket han noe annet. Han ville helt være som de andre, og dermed bli godtatt av sine egne. Det gikk bare ikke. Alt fra sine første år ble han ansett som annerledes; en paria. Han var svak og følsom, og slikt ble skånselsløst slått ned på.
Etter hvert fant han håp hos filosofen Michel Foucault, ikke minst i idealene om at mennesker må bygge seg selv. Slik innså han at også det ytre faktisk er viktig; bekledning virker i et samspill med indre dannelse. Er det da virkelig slik at klær skaper folk, som ordet sier? Det slår meg at i tilfelle kan dette være beslektet med fenomenet som Piet Hein beskrev, om smilet som slår innover.
Sin egen flukt inn til middelklassen ser Louis som et utslag av styrke, men mener også det er en politisk handling. Han vedgår imidlertid at raseri var drivkraften for ham, kanskje det samme raseri som mennesker fra hans tidligere miljø rettet innover mot seg selv.
Her vil jeg et øyeblikk tilbake til Alf Prøysen, som kanskje er et eksempel på litt mer ydmyk søken utover.
Enkelte husker ham kanskje fra fjernsynets barndom i Norge, da han sammen med Anne Cath Vestly laget barneprogrammer der han spilte rollen som den loslitte gatemusikanten Romeo Clive.
Dette var jo ganske annerledes TV enn vi er vant til i dag. Stort sett var det Anne Cath og han som gjorde ablegøyer blant folk langs fortauene og i bakgårdene i Oslo, og Jo Vestly som fanget det hele fra avstand med et lite 16 millimeter filmkamera. Anne Cath fortalte senere at hun aldri hadde sett ham så lykkelig som under disse innspillingene. I denne rollen var han helt seg selv, fri til å formidle det vakre og storslagne i tilværelsen til alle som ville høre på. Det var ”Solskinn og sang, og gitarklang for alle penga”.
Ikke til å undres over at han likte å vise seg fram på en slik måte. Med seg selv visste han at han aldri hadde vendt ryggen til hjembygda for å klatre noen trinn høyere i en sosial stige. Han hadde rømt for å slippe bort fra slike mennesker som ustanselig tråkket alt som var vakkert ned i søla.
”Vi er vel slike hippier vi vel”, skal han i et blidt øyeblikk ha sagt til Anne Cath.
Det sa han, husmannsgutten og griskokken som hadde kjempet seg fri fra omgivelsenes hånlatter, mistro og fordommer. Det er fint å huske ham nettopp slik, med et skjevt smil og gitaren, i en slitt frakk, men også med et kjekt knyttet halstørkle og hatt med en blomst i. Slik kommuniserte han at uansett utgangspunkt kan alle prøve å gjøre noe bedre med seg selv, og å være noe for andre. Ingen eksisterer bare i eget hode, og all adferd har konsekvenser mennesker imellom.
Skjønt mange må dessverre ribbes for ganske mye før de forstår det.
Om å eldes
Age is an issue of mind over matter. If you don’t mind, it doesn’t matter. (Mark Twain)
”Hvordan føles det egentlig … ?” Her om dagen stanset jeg et øyeblikk og stilte meg selv dette tabloidaktige spørsmålet. Jeg hadde nemlig passert en ganske spesiell milepæl; ved en billettluke opplevde jeg for aller første gang å bli stilt spørsmålet: - Senior?
Et raskt blikk til siden avslørte et skilt som fortalte at dette gjaldt personer over 65 år. En smule perpleks ristet jeg på hodet, i det minste tidsnok til at jeg slapp å få spørsmålet gjentatt i et stemmeleie beregnet på tunghørte.
Skulle jeg reagert etter samtidens idealer, hadde kanskje en isfront av indignasjon vært på sin plass fra min side. Vedkommende bak skranken hadde vitterlig bommet med mer enn et halvt decennium. I stedet tenke jeg litt resignert, at javel, det kan jo godt forholde seg slik at jeg ser en del eldre ut enn hva jeg faktisk er. I tilfelle blir neste spørsmål, hva så? Hva medfører dette av konsekvenser, eller hvilke fordeler ville jeg eventuelt oppnådd ved å virke yngre?
Nå er jeg på ingen måte blind for ungdomsdyrkelsen i tiden. Ikke for den generelle fornektelsen av konsekvens heller. Derfor kan det jo en viss mulighet for at noen mennesker hadde likt meg bedre hvis jeg hadde framstått med noen slags konservert ungdommelighet. - Ja, tenker jeg videre, men hvis slikt faktisk hadde vært et kriterium for deres sosiale imøtekommenhet eller vennskap, hadde jeg på min side hatt særlig stor trang til å pleie omgang med dem? Og for å se spørsmålet fra den vinkelen som de fleste for tiden ser ut til å være mest opptatt av, det vil si forholdet til det motsatte kjønn: Har årenes inngraveringer på meg skapt noen negative konsekvenser slik sett? Det har slett ikke ført til mindre blid imøtekommenhet fra min hjertes utkårede, i hvert fall. Ikke mindre vennligheter fra andre kvinner heller, om sant skal sies.
Jeg ser enkelte jevnaldrende med deres livslange slankekurer, deres moteriktige dietter, deres blodslit i helsestudioer og deres underkastelse for kniven ved plastisk kirurgi. Slik er deres forsøk på å erobre dager eller år fra evigheten, og jeg ser deres halsing etter ”opplevelser”, deres frykt for ikke å få krystet nok ut av tilværelsen. Dette betaler og betaler de for, med mye mer enn bare penger. Slike ofringer kan tidvis minne om en slags avlat, og man kan i tilfelle undres for hva.
Heller vil jeg søke meg mer til de stille, ensomme øyeblikk. Sansene skal få mykne og finstilles i en harmonisk hvilepuls, med vandrerstav ved en veikant, med fiskestang ved en bredd, i glad forundring over at jeg fikk dele et fragment av bevissthet her på kloden vår, dette støvfnugg i universet. Med slikt et mirakel for øye skal jeg fortsette langs veier og stier, dit de tar meg; dit de ender, og med et nikk til både livet og døden, ydmyk ovenfor tilværelsens lov.
For en tid siden kom jeg til å kjøpe en presang til meg selv. Et radioapparat, av alle ting. Innfallet kan delvis forklares ut fra det faktum at jeg i mange år var en pasjonert lytter til dette mediet. Ja nå snakker jeg rimeligvis om den tiden da radio ofte dreide seg om gode fellesopplevelser. Sannsynligvis er dette en av årsakene til at jeg ganske tidlig i livet utviklet en fascinasjon for selve apparatene og teknologien også. Svakstrømskomponenter, kobbertråd og strekkantenner fylte en betydelig del av tilværelsen i unge år.
Nå må jeg imidlertid ile til og nevne at min nyanskaffelse slett ikke er en moderne DAB - mottager. Noen slik kommer ikke i huset mer, definitivt ikke, heller ikke når de skrur av FM - båndet om noen år. Imidlertid var jeg blant de første som kjøpte en slik da de kom på markedet, dette var av ren teknologisk nysgjerrighet, men apparatet ble raskt videreformidlet til et loppemarked. Jeg fikk en sterk mistanke om at dette formatets største potensial var å ødelegge hele konseptet med radio.
Nettopp dette ser det forresten ut til å bli gjort en innsats for på flere felt. Nå snakker jeg om hva som kringkastes i mediet. Faktisk har jeg ikke orket å lytte til norsk radio på lang tid, det er også stadig færre kanaler annen steds fra jeg står ut med. For å komplettere en tennerskjærende bekjennelse først som sist: Jeg har rett og slett fått alt vrøvlet som kringkastes ettertrykkelig i vrangstrupen; Det virker som om tenåringers verdensbilder med tilhørende trass har blitt matrisen for alt. Ord og begreper endres og utvannes, det er sunnhestshysteri, kroppsfiksering og ungdomsdyrkelse blandet med tidens seksuelle frustrasjoner, messing av relativistiske evangelier, hyllest og knefall for styrke - i det minste så lenge styrken er relatert til kvinner. Det er presentasjon av alskens "nyere forskning", tendensiøst visvas som minst av alt har med vitenskap å gjøre. Alt dette er behørig sauset sammen til tidens korrektheter som også gjerne serveres i dagligdagse bisetninger, de pinlig lett gjennomskuelige pedagogiske vinklinger, drypp, drypp, drypp ... som over tid skal få lytteren til å akseptere det uakseptable. Det forventes toleranse for slikt som ingen med et snev av anstendighet i behold skulle våge å nevne en gang. Slik er det.
Men tilbake til apparatet jeg kjøpte meg. Hva i all verden skal jeg med noe slikt, når jeg har fått et såpass anstrengt forhold til radio i det hele tatt? Vel, her snakker vi om en mottager med kortbølge, såkalt verdensmottager, direkte analog radio fra hele kloden. Dessuten har den de såkalte marine frekvenser, eller det som i Norge ble kalt fiskeribølgen. Dette var kommunikasjonskanaler som gikk ut av bruk for mange år siden.Og ja, jeg skal lytte her også, selv om det bare er sus og kanskje noe statisk skurring. Uansett er det bedre enn alternativet. Og apropos, jeg kan fortelle at på FM- båndet er bruset mellom stasjonene intet mindre enn lyden av "The big bang", det er rett og slett ekkoet av universets tilblivelse som finner veien inn i øregangene! Det skader slett ikke å la dette faktum få slippe til i bevisstheten.
Og i forhold til de forlatte frekvenser, skulle jeg likevel snappe opp en menneskelig stemme der en dag, så vet jeg at den i hvert fall ville formidle noe som det kan være interessant å lytte til. Også dette ville være som et slags ekko, et minne fra en verden der det ennå var aksept for konsekvens, da talte ord hadde betydninger som folk i det hele tatt kunne enes om.
Hyllest til en kjær hustru, og ellers til alt og alle som ligner tilstrekkelig.
I tider da man opplever at den fysiske verden gjennomgår en radikal visuell depresisering, for øvrig et forhold som bare skyldes slendrian og dilettanteri fra optikerstanden, leder jo slikt likevel til en og annen skjellsettende opplevelse. Om man ikke direkte endrer sine grunnholdninger, ligger det i sakens natur at enkelte anskuelser må bli noe mer avslappede og romslige enn tidligere idealer tilsa.
Det tidløst holdbare munnhellet om at man ikke skal tro alt man hører, kan man ut fra mer eller mindre sjelsopprivende erfaringer komplettere med at man slettes ikke bør tro alt man ser, heller. Nettopp derfor har en helt ny standard for generell verifikasjon etter hvert utkrystallisert seg, og denne kan i korthet uttrykkes med ordene ”ligner tilstrekkelig”.
Ja nettopp! Det eksisterer en noe flytende grense for når man kan gå ut fra at synsinntrykk stemmer med de faktiske forhold. Altså at noe ligner tilstrekkelig. For eksempel, om man skal spise ute; med menyen i hånden øyner man enkelte ord som ligner tilstrekkelig på noe man har lyst på. Eller man står på en holdeplass, og bestemmer seg for at stedsnavnet som står på bussen ligner tilstrekkelig på ens ønskede destinasjon. Man høyreklikker på de røde bølgelinjene fra et retteprogram i en tekst, og i fanen dukker det opp ord som ligner tilstrekkelig på det man hadde i tankene.
Slik får man utvidet sine gastronomiske erfaringer, slik lærer man nye steder å kjenne, og slik skriver man nyskapende litteratur.
Dessuten har jeg erfart at fenomenet kan være kontaktskapende når jeg møter mennesker som ligner tilstrekkelig på noen jeg har lyst til å hilse på. Ellers stiller jo saken seg en smule annerledes når jeg tror det er min prektige ektemake jeg har fått øye på. Ja nemlig! Jeg pleier som regel å møte min medvandrer under stjernene med en solid omfavnelse, hvor og når jeg måtte treffe på henne. Når jeg er i et romantisk stemningsleie, noe jeg for øvrig nesten alltid er, ute på trafikkerte fortauer er intet unntak, da faller det meg naturlig å gripe fatt i enten hånden eller armen til min hjertes utkårede.
Så hender det da, at jeg skimter noen ved siden av meg som … ja, som ligner tilstrekkelig.
Dermed har jeg også måttet lære meg nødvendigheten av å ha noen ferdig formulerte forklaringer på tungen. Likevel har reaksjoner på mine feiltagelser gitt meg en voksende tro på at frykten og kulden ennå ikke har slått rot i menneskenes hjerter for alvor. Jeg sier for eksempel som at: ”Dine øyne speiler den vakreste sjel jeg har møtt”, og se om ikke eieren av denne sjelen nettopp lever opp til en slik bedømmelse. Og ordene ”Jeg var sikker på at du var min eneste sanne kjærlighet”, har vitterlig fått fram smilet hos noen. Ja, i hvert fall noe som ligner tilstrekkelig på et smil.
Om ikke mine forklaringer skulle falle i god jord, må jeg satse på at originalutgaven av min hustru kommer meg til unnsetning. Som regel befinner hun seg noen få skritt unna, storleende. Dessuten har hun høytidelig lovet at hun skal bake kake med en fil i, om for eksempel noen kjenner seg så forulempet av mine vennligheter at jeg havner i fengsel.
For meg blir vel da utfordringen å velge en rømmingsrute som ligner tilstrekkelig på veien ut i friheten. Nå ser jeg jo en viss sjanse for at jeg kan komme til å bryte meg rett inn i en glattcelle i stedet. I så fall får jeg satse på at min livskamerat legger inn noen gode ord for meg, slik som hun i sitt uutgrunnelige storsinn har for vane å gjøre.
Dermed legger jeg gladelig mitt liv og min sjel i hennes hender. Hun ligner nemlig tilstrekkelig på en engel.
I tider da man opplever at den fysiske verden gjennomgår en radikal visuell depresisering, for øvrig et forhold som bare skyldes slendrian og dilettanteri fra optikerstanden, leder jo slikt likevel til en og annen skjellsettende opplevelse. Om man ikke direkte endrer sine grunnholdninger, ligger det i sakens natur at enkelte anskuelser må bli noe mer avslappede og romslige enn tidligere idealer tilsa.
Det tidløst holdbare munnhellet om at man ikke skal tro alt man hører, kan man ut fra mer eller mindre sjelsopprivende erfaringer komplettere med at man slettes ikke bør tro alt man ser, heller. Nettopp derfor har en helt ny standard for generell verifikasjon etter hvert utkrystallisert seg, og denne kan i korthet uttrykkes med ordene ”ligner tilstrekkelig”.
Ja nettopp! Det eksisterer en noe flytende grense for når man kan gå ut fra at synsinntrykk stemmer med de faktiske forhold. Altså at noe ligner tilstrekkelig. For eksempel, om man skal spise ute; med menyen i hånden øyner man enkelte ord som ligner tilstrekkelig på noe man har lyst på. Eller man står på en holdeplass, og bestemmer seg for at stedsnavnet som står på bussen ligner tilstrekkelig på ens ønskede destinasjon. Man høyreklikker på de røde bølgelinjene fra et retteprogram i en tekst, og i fanen dukker det opp ord som ligner tilstrekkelig på det man hadde i tankene.
Slik får man utvidet sine gastronomiske erfaringer, slik lærer man nye steder å kjenne, og slik skriver man nyskapende litteratur.
Dessuten har jeg erfart at fenomenet kan være kontaktskapende når jeg møter mennesker som ligner tilstrekkelig på noen jeg har lyst til å hilse på. Ellers stiller jo saken seg en smule annerledes når jeg tror det er min prektige ektemake jeg har fått øye på. Ja nemlig! Jeg pleier som regel å møte min medvandrer under stjernene med en solid omfavnelse, hvor og når jeg måtte treffe på henne. Når jeg er i et romantisk stemningsleie, noe jeg for øvrig nesten alltid er, ute på trafikkerte fortauer er intet unntak, da faller det meg naturlig å gripe fatt i enten hånden eller armen til min hjertes utkårede.
Så hender det da, at jeg skimter noen ved siden av meg som … ja, som ligner tilstrekkelig.
Dermed har jeg også måttet lære meg nødvendigheten av å ha noen ferdig formulerte forklaringer på tungen. Likevel har reaksjoner på mine feiltagelser gitt meg en voksende tro på at frykten og kulden ennå ikke har slått rot i menneskenes hjerter for alvor. Jeg sier for eksempel som at: ”Dine øyne speiler den vakreste sjel jeg har møtt”, og se om ikke eieren av denne sjelen nettopp lever opp til en slik bedømmelse. Og ordene ”Jeg var sikker på at du var min eneste sanne kjærlighet”, har vitterlig fått fram smilet hos noen. Ja, i hvert fall noe som ligner tilstrekkelig på et smil.
Om ikke mine forklaringer skulle falle i god jord, må jeg satse på at originalutgaven av min hustru kommer meg til unnsetning. Som regel befinner hun seg noen få skritt unna, storleende. Dessuten har hun høytidelig lovet at hun skal bake kake med en fil i, om for eksempel noen kjenner seg så forulempet av mine vennligheter at jeg havner i fengsel.
For meg blir vel da utfordringen å velge en rømmingsrute som ligner tilstrekkelig på veien ut i friheten. Nå ser jeg jo en viss sjanse for at jeg kan komme til å bryte meg rett inn i en glattcelle i stedet. I så fall får jeg satse på at min livskamerat legger inn noen gode ord for meg, slik som hun i sitt uutgrunnelige storsinn har for vane å gjøre.
Dermed legger jeg gladelig mitt liv og min sjel i hennes hender. Hun ligner nemlig tilstrekkelig på en engel.
Et requiem over litteraturen og det norske åndsliv.
(Skråblikk på samtidens forståelse av Knut Hamsun, samt en presentasjon av "Himmelbrev til Byron", det omdiskuterte eposet til dikteren)
I dag har teknologien gjort at det ofte er enkelt å finne fram til tidligere tiders lyriske perler. For en tid siden søkte jeg på nett etter et bestemt dikt av Knut Hamsun, nemlig det provoserende og omdiskuterte ”Himmelbrev til Byron”. Imidlertid lot det rett og slett til at det ikke var lagt ut noe sted. En kan saktens undres på hvorfor, når en tenker på hvor stor betydning nettopp dette diktet har blitt tillagt. Nå tenker jeg ikke umiddelbart å forfekte noen høytflyvende teorier om hva årsaken kan være, men i det minste bestemte jeg meg for selv å skrive av og presentere dette eposet på nettet. Det er vel egentlig ikke mer enn rimelig at alle som ønsker det, får mulighet til å lese nettopp dette som mange mennesker opp gjennom tidene har hatt så sterke meninger om.
I dag har teknologien gjort at det ofte er enkelt å finne fram til tidligere tiders lyriske perler. For en tid siden søkte jeg på nett etter et bestemt dikt av Knut Hamsun, nemlig det provoserende og omdiskuterte ”Himmelbrev til Byron”. Imidlertid lot det rett og slett til at det ikke var lagt ut noe sted. En kan saktens undres på hvorfor, når en tenker på hvor stor betydning nettopp dette diktet har blitt tillagt. Nå tenker jeg ikke umiddelbart å forfekte noen høytflyvende teorier om hva årsaken kan være, men i det minste bestemte jeg meg for selv å skrive av og presentere dette eposet på nettet. Det er vel egentlig ikke mer enn rimelig at alle som ønsker det, får mulighet til å lese nettopp dette som mange mennesker opp gjennom tidene har hatt så sterke meninger om.
(Det kan leses i sin helhet på slutten av denne teksten)
Temaet er i diktet i hovedsak relatert til datidens generelle samfunnsforhold, med hyppige henvisninger til litteratur og dikting. Nå har det imidlertid blitt nettopp dette skriftstykke som oftest hentes fram som ”bevis” for at Hamsun skulle være nazist. Ser man nøyere på argumentasjonen, kan en imidlertid få inntrykk av at Hamsun blir lest med både forutinntatthet og en forhåndssementert konklusjon. I mye av oppstyret som dette diktet har forårsaket, later det til at kritikerne ikke kan ha sett på mer enn de aller første linjene. Disse oppleves imidlertid som fullstendig uspiselige, og dermed blir de også utslagsgivende på vektskålen. Det som har falt den toneangivende intelligentsia så tungt for brystet, er at Hamsun her lar ordene ”arbeiderkrapyl” rime med ”kvinnesakshyl”.
Visst så, arbeiderorganisasjoner og kvinnesaksgrupperinger var Hamsun ofte og grundig i klammeri med. For øvrig er det verdt å huske at diktet var skrevet rundt forrige århundreskifte. Det ble utgitt i 1904, flere tiår før nazismen var påtenkt som ideologisk system. Nettopp dette er kanskje ikke av all verdens viktighet. Vil man imidlertid vite hva Hamsun oppriktig mente om arbeiderklassen, bør man heller gå til hans dyptpløyende og etter min mening utmerkede analyser i romanen ”Konene ved vannposten”. Her pekte han først og fremst på historieforvrengningen som lå til grunn for å kunne snakke om ”arbeiderne” som en egen samfunnsklasse overhode. Fenomenet var, hevdet han, utelukkende et produkt av den industrielle revolusjonen i den vestlige verden. Hamsun kritiserte elles det han oppfattet som smålighet, misunnelse, kravmentalitet, sutring og selvforherligelse innen den organiserte arbeiderbevegelsen.
På den annen side var det også slik at han ringeaktet kapitalismen med dens teknologidyrkelse, maskinkultur og profittjag. Den enkelte arbeider, og arbeidet som sådan, hadde han kanskje større respekt for enn kulturpersonligheter flest hadde på den tiden. Kanskje det vakreste dikt som noensinne er skrevet om en arbeiderkvinne her i landet, er et som kommer fra hans hånd. Det ble publisert i ”På gjengrodde Stier”, og er uten tittel. Jeg tar bare med siste verset her:
Jeg så deg i ditt virke forgylde dine år
da du blev både mor og egen amme.
Du bøtte og du bygde og trygget dine kår,
velsignet blandt kvinder og Guds fred der du går!
Du har så brede hænder, så vakkert grånet hår,
og smilet er den dag i dag en flamme.
Alt dette jeg hittil har nevnt, kunne til nød være forenelig også med nazistisk tankegods. Imidlertid er det på ingen måte er definerende elementer. Likevel vil jeg peke på et annet forhold, noe som bestemt gjør det problematisk å knytte Hamsun til den nevnte ideologien.
Sentralt i nazismen stod storsamfunnets rett til å ta under behandling de enkeltindivider som ikke kunne eller ikke ville innordne seg det som av myndighetene ble ansett som det beste for fellesskapet. ”Behandlingen” kunne også omfatte straff, tortur eller utslettelse.
Knut Hamsun sa om seg selv at han hadde et lyst sinn, og i sine skrifter viste han alltid en lun romslighet og forståelse nettopp ovenfor individer som av en eller annen grunn falt utenfor. Han hadde stor innsikt i menneskesinnets irrganger, og han hadde alltid plausible forklaringer på hvorfor avvikere hadde blitt som de var.
I den siste romanen han skrev før krigen, ”Ringen sluttet”, er hovedpersonen Abel Brodesen nettopp et slikt menneske som overhode ikke evner å leve opp til omgivelsenes forventninger. Er Hamsuns vinkling fordømmende til dette? Tvert i mot, vi opplever heller at han tar hovedpersonens parti. Neppe har noen taper blitt beskrevet med større forståelse i norsk litteratur. Ikke har noe ”utskudd” fått en mer innsiktsfull oppreisning, på sine egne premisser.
Min påstand er at denne boken kunne aldri blitt skrevet av en troende nazist. Aldri!
Kritikerne later så ofte til å glemme eller ignorere at Hamsun var en stor humorist - ja for også det var han! Begynnelsen på ”Himmelbrevet” skaper en befriende åpning, slik sett. Fortellerstemmen i diktet må løsrive seg fra sin samtids idealer, for videre å kunne kommunisere med en for lengst avdød rabulist og poet – nemlig Lord Byron. Hvorfor er det ingen som heller trekker konklusjoner ut fra avslutningen av diktet? Der peker Hamsun nemlig på en bestemt person, det eneste kjente menneske han vet om som innehar akkurat slike egenskaper og kvaliteter han ettelyser. Hvem det er? Jo, ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson. Og Bjørnson, med alt som han stod for, ham elsker vi jo – fremdeles?
Ofte er det bemerkelsesverdig lite kritikerne forstår, eller vil forstå, av Hamsuns holdninger. Det verste med dette er kanskje at de også kludrer til forståelsen av nazismen, like mye som av dikteren.
Det gjengse bildet av Hamsun bunner trolig nettopp i de politske strømningene som har vært dominerende i etterkrigstiden. Disse kreftene må ha hatt god nytte av at den store forfatteren i landssvikoppgjøret ble stemplet med betegnelsen ”varig svekkede sjelsevner”. Hvorfor? Jo, hvis vi går tilbake til hans analyser i ”Konene ved vannposten”, er det ikke vanskelig å se en sammenheng her. Som nevnt satte han søkelyset nettopp på enkelte skyggesider av sosialismen som helst forties. Videre utbredelse av denne forståelsen ville stått i veien for det samfunnet som Arbeiderpartiet ville bygge opp. Om Hamsuns verdensbilde ikke kunne knyttes direkte til nazistiske løsningsmodeller, passet det kanskje like grei å få dikterens tanker knyttet opp mot en diagnose fra psykiatrien.
Uansett er det ganske deprimerende å lytte til mange dagens kritikere, når de som skråsikre bedrevitere tar mål av seg til å dømme i retrospekt. En kan vanskelig forestille seg at dette gir noen rettferdig beskrivelse av enkeltindivider som i sin tid måtte leve sine liv framlengs, og dermed måtte gjøre sine valg etter sin beste overbevisning og dømmekraft.
Mennesker har imidlertid alltid hatt en tendens til å holde dom over hverandre, også på tvers av generasjoner. Slik må vi sannsynligvis alle regne med at noen i framtiden skal dømme oss også. Sett i det perspektivet, kunne man godt spørre alle de som trygt beveger seg innenfor tidens konformitet, om de med hånden på hjertet tør hevde at de ikke selv har oversett noen negative eller destruktive elementer ved de idealene som de selv har valgt som sine.
Temaet er i diktet i hovedsak relatert til datidens generelle samfunnsforhold, med hyppige henvisninger til litteratur og dikting. Nå har det imidlertid blitt nettopp dette skriftstykke som oftest hentes fram som ”bevis” for at Hamsun skulle være nazist. Ser man nøyere på argumentasjonen, kan en imidlertid få inntrykk av at Hamsun blir lest med både forutinntatthet og en forhåndssementert konklusjon. I mye av oppstyret som dette diktet har forårsaket, later det til at kritikerne ikke kan ha sett på mer enn de aller første linjene. Disse oppleves imidlertid som fullstendig uspiselige, og dermed blir de også utslagsgivende på vektskålen. Det som har falt den toneangivende intelligentsia så tungt for brystet, er at Hamsun her lar ordene ”arbeiderkrapyl” rime med ”kvinnesakshyl”.
Visst så, arbeiderorganisasjoner og kvinnesaksgrupperinger var Hamsun ofte og grundig i klammeri med. For øvrig er det verdt å huske at diktet var skrevet rundt forrige århundreskifte. Det ble utgitt i 1904, flere tiår før nazismen var påtenkt som ideologisk system. Nettopp dette er kanskje ikke av all verdens viktighet. Vil man imidlertid vite hva Hamsun oppriktig mente om arbeiderklassen, bør man heller gå til hans dyptpløyende og etter min mening utmerkede analyser i romanen ”Konene ved vannposten”. Her pekte han først og fremst på historieforvrengningen som lå til grunn for å kunne snakke om ”arbeiderne” som en egen samfunnsklasse overhode. Fenomenet var, hevdet han, utelukkende et produkt av den industrielle revolusjonen i den vestlige verden. Hamsun kritiserte elles det han oppfattet som smålighet, misunnelse, kravmentalitet, sutring og selvforherligelse innen den organiserte arbeiderbevegelsen.
På den annen side var det også slik at han ringeaktet kapitalismen med dens teknologidyrkelse, maskinkultur og profittjag. Den enkelte arbeider, og arbeidet som sådan, hadde han kanskje større respekt for enn kulturpersonligheter flest hadde på den tiden. Kanskje det vakreste dikt som noensinne er skrevet om en arbeiderkvinne her i landet, er et som kommer fra hans hånd. Det ble publisert i ”På gjengrodde Stier”, og er uten tittel. Jeg tar bare med siste verset her:
Jeg så deg i ditt virke forgylde dine år
da du blev både mor og egen amme.
Du bøtte og du bygde og trygget dine kår,
velsignet blandt kvinder og Guds fred der du går!
Du har så brede hænder, så vakkert grånet hår,
og smilet er den dag i dag en flamme.
Alt dette jeg hittil har nevnt, kunne til nød være forenelig også med nazistisk tankegods. Imidlertid er det på ingen måte er definerende elementer. Likevel vil jeg peke på et annet forhold, noe som bestemt gjør det problematisk å knytte Hamsun til den nevnte ideologien.
Sentralt i nazismen stod storsamfunnets rett til å ta under behandling de enkeltindivider som ikke kunne eller ikke ville innordne seg det som av myndighetene ble ansett som det beste for fellesskapet. ”Behandlingen” kunne også omfatte straff, tortur eller utslettelse.
Knut Hamsun sa om seg selv at han hadde et lyst sinn, og i sine skrifter viste han alltid en lun romslighet og forståelse nettopp ovenfor individer som av en eller annen grunn falt utenfor. Han hadde stor innsikt i menneskesinnets irrganger, og han hadde alltid plausible forklaringer på hvorfor avvikere hadde blitt som de var.
I den siste romanen han skrev før krigen, ”Ringen sluttet”, er hovedpersonen Abel Brodesen nettopp et slikt menneske som overhode ikke evner å leve opp til omgivelsenes forventninger. Er Hamsuns vinkling fordømmende til dette? Tvert i mot, vi opplever heller at han tar hovedpersonens parti. Neppe har noen taper blitt beskrevet med større forståelse i norsk litteratur. Ikke har noe ”utskudd” fått en mer innsiktsfull oppreisning, på sine egne premisser.
Min påstand er at denne boken kunne aldri blitt skrevet av en troende nazist. Aldri!
Kritikerne later så ofte til å glemme eller ignorere at Hamsun var en stor humorist - ja for også det var han! Begynnelsen på ”Himmelbrevet” skaper en befriende åpning, slik sett. Fortellerstemmen i diktet må løsrive seg fra sin samtids idealer, for videre å kunne kommunisere med en for lengst avdød rabulist og poet – nemlig Lord Byron. Hvorfor er det ingen som heller trekker konklusjoner ut fra avslutningen av diktet? Der peker Hamsun nemlig på en bestemt person, det eneste kjente menneske han vet om som innehar akkurat slike egenskaper og kvaliteter han ettelyser. Hvem det er? Jo, ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson. Og Bjørnson, med alt som han stod for, ham elsker vi jo – fremdeles?
Ofte er det bemerkelsesverdig lite kritikerne forstår, eller vil forstå, av Hamsuns holdninger. Det verste med dette er kanskje at de også kludrer til forståelsen av nazismen, like mye som av dikteren.
Det gjengse bildet av Hamsun bunner trolig nettopp i de politske strømningene som har vært dominerende i etterkrigstiden. Disse kreftene må ha hatt god nytte av at den store forfatteren i landssvikoppgjøret ble stemplet med betegnelsen ”varig svekkede sjelsevner”. Hvorfor? Jo, hvis vi går tilbake til hans analyser i ”Konene ved vannposten”, er det ikke vanskelig å se en sammenheng her. Som nevnt satte han søkelyset nettopp på enkelte skyggesider av sosialismen som helst forties. Videre utbredelse av denne forståelsen ville stått i veien for det samfunnet som Arbeiderpartiet ville bygge opp. Om Hamsuns verdensbilde ikke kunne knyttes direkte til nazistiske løsningsmodeller, passet det kanskje like grei å få dikterens tanker knyttet opp mot en diagnose fra psykiatrien.
Uansett er det ganske deprimerende å lytte til mange dagens kritikere, når de som skråsikre bedrevitere tar mål av seg til å dømme i retrospekt. En kan vanskelig forestille seg at dette gir noen rettferdig beskrivelse av enkeltindivider som i sin tid måtte leve sine liv framlengs, og dermed måtte gjøre sine valg etter sin beste overbevisning og dømmekraft.
Mennesker har imidlertid alltid hatt en tendens til å holde dom over hverandre, også på tvers av generasjoner. Slik må vi sannsynligvis alle regne med at noen i framtiden skal dømme oss også. Sett i det perspektivet, kunne man godt spørre alle de som trygt beveger seg innenfor tidens konformitet, om de med hånden på hjertet tør hevde at de ikke selv har oversett noen negative eller destruktive elementer ved de idealene som de selv har valgt som sine.
Noe annet er at hvis man forklarer eller fordømmer noen menneskers tanker og adferd bare ved å klistre merkelappen ”umenneskelig” på det, vil man aldri evne å forstå noe. Ikke seg selv heller.
Nok om det, nå til diktet! De fleste som har litt kjennskap til hva som markedsføres og opphausses av dagens litteratur, må vel nødvendigvis trekke litt på smilebåndet når de leser Hamsuns betraktninger her. I så henseende treffer han med sleiven så aldeles midt i grautfatet til samtidens diktere. Ja kanskje klasker det enda hardere i dag enn det gjorde den gang.
Slik sett vil på ingen måte være underlig om noen skulle ønske at Hamsuns stemme ble kneblet for godt. Det klarer de ikke. Her er diktet, kanskje like aktuelt i dag som for hundre år siden. Les det og le - eller gråt! Her sang en mester.
(En grundigere analyse av Knut Hamsun verdensanskuelse er å lese i essayet "Tanker om Knut Hamsun og hans politiske holdninger")
HIMMELBREV TIL BYRON
Nu, ridder, er tid for en jordisk klage!
Vort liv føres ned av arbeiderkrapyl,
av fredspratets plage,
av kvindesakshyl.
Vor jord ble en menneskehetens asyl.
(Se, klagen er uten sirater og pynt
og uten begyndelse bent frem begyndt.)
Hvem nævnes i dag som den høieste ævne?
Jo, slvernes fører og polfarerhelten,
Nå, filatelisten er også i vælten, -
I hadde en kongenes keiser at nævne.
Hvem fører for tiden det myndige ord?
Jo, diktere, skalder av passende ælde,-
du selv, blev du Byron ved alderens vælde
og aktiebrever til duk på ditt bord?
Der stod du i løftningen på din galei
og viste med sværdet til slagmarken vei.
En dikter med sværd, og med sværdet blankt,
en dikter med mot, og med motet rankt,
en herre, en fører,
en mand blant aktører.
Nu vandrer så varlig den dikter frem
og steller seg venlig med folk og teater,
og himlen velsigner de tjente dukater
så børnene engang får nytte av dem.
I frisind og fremskridt er ingen som han,
at sie så langt det med lempe går an;
han skriver og taler, han flammer og gløder
mot tyrken imellem Armeniens jøder.
Med årene får han Vorherre i sind,
Og våger man Gud for Jehova å stave
da retter han strængelig navnet til Jahve
og griper vidunderlig frisinnet ind.
Hver jul får han ferdig sin gode roman,
så passelig dyr og så passelig modig;
man undres, - den mand er da merkelig frodig
som helt ind i støvet kan tappe sin kran!
Og nævn mig den broder som gjævere er?
Jo han som slår alle Nordens rekorder,
som endog omsider fikk svenskene kjær
og viste sin praktiske sans også her,
som samler og signer og overantvorder
os jordkloden avholdt, ja rent populær …
Slik går da den dikter og dikter og regner
og regner og dikter til dagen han segner.
Og præsten bedømmer den døde ved kisten
at her har vi mistet en skikkelig kar;
det var i sin ungdom han stormfuld var,
men her var han endt som en tæmmet kristen.
Hvad bedre kan sies om tidens geni
når hele hans lysende liv er forbi?
Han brukte sin kraft i alt godtfolks tjeneste
og hevdet bestandig det bedste og peneste.
Hvad bedre kan sies om tidens poet?
Han skrev som en træl, som om boden var kornløs,men levet og døde i stabilitet.
Slik sett vil på ingen måte være underlig om noen skulle ønske at Hamsuns stemme ble kneblet for godt. Det klarer de ikke. Her er diktet, kanskje like aktuelt i dag som for hundre år siden. Les det og le - eller gråt! Her sang en mester.
(En grundigere analyse av Knut Hamsun verdensanskuelse er å lese i essayet "Tanker om Knut Hamsun og hans politiske holdninger")
HIMMELBREV TIL BYRON
Nu, ridder, er tid for en jordisk klage!
Vort liv føres ned av arbeiderkrapyl,
av fredspratets plage,
av kvindesakshyl.
Vor jord ble en menneskehetens asyl.
(Se, klagen er uten sirater og pynt
og uten begyndelse bent frem begyndt.)
Hvem nævnes i dag som den høieste ævne?
Jo, slvernes fører og polfarerhelten,
Nå, filatelisten er også i vælten, -
I hadde en kongenes keiser at nævne.
Hvem fører for tiden det myndige ord?
Jo, diktere, skalder av passende ælde,-
du selv, blev du Byron ved alderens vælde
og aktiebrever til duk på ditt bord?
Der stod du i løftningen på din galei
og viste med sværdet til slagmarken vei.
En dikter med sværd, og med sværdet blankt,
en dikter med mot, og med motet rankt,
en herre, en fører,
en mand blant aktører.
Nu vandrer så varlig den dikter frem
og steller seg venlig med folk og teater,
og himlen velsigner de tjente dukater
så børnene engang får nytte av dem.
I frisind og fremskridt er ingen som han,
at sie så langt det med lempe går an;
han skriver og taler, han flammer og gløder
mot tyrken imellem Armeniens jøder.
Med årene får han Vorherre i sind,
Og våger man Gud for Jehova å stave
da retter han strængelig navnet til Jahve
og griper vidunderlig frisinnet ind.
Hver jul får han ferdig sin gode roman,
så passelig dyr og så passelig modig;
man undres, - den mand er da merkelig frodig
som helt ind i støvet kan tappe sin kran!
Og nævn mig den broder som gjævere er?
Jo han som slår alle Nordens rekorder,
som endog omsider fikk svenskene kjær
og viste sin praktiske sans også her,
som samler og signer og overantvorder
os jordkloden avholdt, ja rent populær …
Slik går da den dikter og dikter og regner
og regner og dikter til dagen han segner.
Og præsten bedømmer den døde ved kisten
at her har vi mistet en skikkelig kar;
det var i sin ungdom han stormfuld var,
men her var han endt som en tæmmet kristen.
Hvad bedre kan sies om tidens geni
når hele hans lysende liv er forbi?
Han brukte sin kraft i alt godtfolks tjeneste
og hevdet bestandig det bedste og peneste.
Hvad bedre kan sies om tidens poet?
Han skrev som en træl, som om boden var kornløs,men levet og døde i stabilitet.
Og konen? Selv hun var av den bonitet
at Gudskjelov manden begravedes hornløs.
Så far da, du landest høilovede hen …
Nu, dikter, er tiden at komme igjen!
Det skrider en engel
med sænkede vinger
som hele din elskovs
tungsindighet ser.
Til piken fra Malory,
piken fra Malory
går dine tanker
og er det du ber.
O piken fra Malory
Lille-Bels moder,
hører ei mer.
Hva hun gjorde er gjort;
hun var kold, hun gikk bort.
Så taug hun for verden og lukket sig inde.
Kom nu, skal du høre en nutidens kvinde!
Hun skjuler sig ei som din Malory-pike
og tier ei bly for sin egen skam,
hun heller bekjender med brask og bram
og gjør sig berømt over land og rike.
Hun stiller sig offentlig ut som en gold,
Så far da, du landest høilovede hen …
Nu, dikter, er tiden at komme igjen!
Det skrider en engel
med sænkede vinger
som hele din elskovs
tungsindighet ser.
Til piken fra Malory,
piken fra Malory
går dine tanker
og er det du ber.
O piken fra Malory
Lille-Bels moder,
hører ei mer.
Hva hun gjorde er gjort;
hun var kold, hun gikk bort.
Så taug hun for verden og lukket sig inde.
Kom nu, skal du høre en nutidens kvinde!
Hun skjuler sig ei som din Malory-pike
og tier ei bly for sin egen skam,
hun heller bekjender med brask og bram
og gjør sig berømt over land og rike.
Hun stiller sig offentlig ut som en gold,
den rene, den kolde som ingen kan klandre,
hun tvert imot kneiser og håner de andre
som endnu har hele sit kjøn i behold.
Hun skriver og taler, hun flammer og gløder:
Her ser I en ægte og tidsmessig mø;
jeg skjøtter budgetter for land og for sjø,
I andre forelsker jær, giftes og føder –
jærs type forsvinder, om litt vil den dø!
I kjævl og debatter ser ingen maken,
hun kjæler sig øm som en ælskovsfuld kat
ved spørsmål om landets og byens skat,
ved sportslige stævner og stemmerettssaken –
her griper hun fyrrig og kvindelig fat.
Men alltide så tar hun sin hårdeste tørn
i saker om ægteskap, elskov og børn,
som har hun alverdens erfaring på baken.
Slik går hun da om gjennem landet og byen
og holder sit liv for en gylden reform.
Og ingen tør mene at hun er abnorm;
ti stikker hun freidig sin næse mot skyen
og spotter hver storm.
Men sangen – sangen den drager av lande
og hylet det høres i gate og dal:
arbeiderbevægelse, damp, kapital,
ja hyl over alle hvilende vande,
Men sangen drager av lande.
Det hørtes en tone fra dine øer
om piker og helter og livets musik
om morilden i det forelskede blik –
den lyder ei mer om nutidens møer.
Ti sangen drager av lande.
Når kommer du atter, du store kjætter?
Her lever nu én som din tone tar,
den deiligste stemme på jorden var,
din grånende broder på Danmarks sletter
- den siste sanger i lande.
Nazist ... eller anarkist? Tanker omkring Knut Hamsun og hans politiske holdninger
Hensikten med følgende essay er i hovedsak er å gi uttrykk for egne tanker og funderinger, og er ikke ment som eksakt informasjonsformidling. Likevel tror jeg at lesere som har satt seg godt inn i stoffet, vil kjenne igjen en god del fra diverse biografier. Noen få detaljer har blitt meg fortalt direkte av Hamsuns slektninger.
Knut Hamsun. Trolig mer enn noe annet norsk forfatternavn evner dette å framkalle sterke reaksjoner, nesten bemerkelseverdige i sin inderlighet. Ansiktsdragene hos enkelte stivner i steil uforsonlighet, kanskje de også roper opp om forbrytelser og svik. Andre igjen reagerer som Johan Borgen så fortreffelig beskrev det; de nevner hans navn og smiler forelsket.
Som alle andre mennesker måtte også Knut Hamsun leve livet sitt framlengs, og ta sine valg underveis. Hans politiske holdninger har imidlertid blitt vurdert med interesse, også fra nye generasjoner. Hans ideer har framkalt høylydte fordømmelser fra mange, og kanskje mer lavmælt forståelse fra noen få. Men hva trodde han på ... egentlig?
Knut Hamsun fikk et langt liv, fra 1859 til 1952. Det var store brytningstider han fikk være med på. Ikke bare de to verdenskrigene, men også spennet mellom selvbergingstilværelsen som var normen på bygdene i hans ungdom, til de teknologiske framskritt og sosiale omveltninger som skjedde før og etter siste krig.
Livsløpet hans startet langt nord i Gudbrandsdalen, trolig i Lom eller Vågå. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. Foreldrene var fattige, og ni år gammel ble han sendt bort for å bo hos morbroren. Der hadde han vonde år, i følge ham selv, med lite mat og mye arbeid. Her måtte han holde ut helt til han var femten.
Et av hans aller tidligste barndomsminner er likevel svært vakkert, og så interessant at det bør nevnes. Han hadde en onkel, kjent for å være kunnskapsrik, men følsom – en ustadig frifant som ble ansett som et slags utskudd i slekten. En kveld de to var ute alene sammen, pekte onkelen på himmelen og sa:
- Slike mennesker som deg og meg, Knut, vi kommer fra stjernene!
Livet ute på bygdene på den tiden var ikke så isolert fra omverdenen som vi kanskje har lett for å tenke i dag. Nyheter fra Europa nådde fram, om det enn tok tid. Den norske naturen, fjellheimen og fjordene lokket velstående turister og oppdagelsesreisende utenfra.
Noe av årsaken til Hamsuns engelskfiendtlighet senere i livet, kan da også spores tilbake til erfaringer med briter i tidlige år. Disse fant veien over Nordsjøen til Norge på den tiden, her var det helst jakt og fiske som lokket dem. Etter hvert ble også tindebestiging populært.
De ”innfødte” behandlet de her til lands som de gjorde ellers i verden, som i koloniene. De utviste en arroganse som kanskje kan forklares ut fra uvitenhet og overbevisning om sin egen kulturs overlegenhet, men uansett vil slik adferd alltid føles sårende og nedverdigende for de mennesker som blir utsatt for den.
Lokale folk kunne bli utkommandert for å bære ryggsekker, vise vei, lage mat og servere den, kort sagt, å være tilgjengelige og lystre alle ordre, helt uten forståelse for at de hadde sine daglige gjøremål å se til. Språket stod i veien for verbal kommunikasjon, men skriking, høylydte forbannelser og knyttede never var jo i grunnen ikke til å misforstå.
Hamsun har i flere romaner beskrevet hva han oppfattet som absurditeter og galskap i engelsk ”sportmanship”. For eksempel å reise over mange hav, bare for å innlemme en bestemt fjelltopp i sin ”samling”. Den skulle da bestiges etter en bestemt timeplan, detaljert ned til minutter og sekunder, og det ble forventet at stedets folk skulle legge alt til rette og etterkomme alle slags krav.
Apropos reising, i unge år var han flere turer over til Amerika. Der jobbet han på flere farmer, som ekspeditør, som kontorist, som trikkekonduktør og også som foredragsholder.
Fra denne tiden skrev han en fornøyelig liten sak som heter ”Fra det moderne Amerikas åndsliv”. Her tok han mange samtidsfenomener på kornet på en måte som vil fryde USA – skeptikere selv i dag. Han viftet imidlertid denne boken vekk som et ”uferdig ungdomsarbeide” senere i livet.
Han var desillusjonert over det politiske systemet, i hovedtrekk var det kapitalismen han ikke kunne akseptere. Etter hvert fant han fram til anarkistiske miljøer. Der fant han gjenklang for sine egne ideer.
I forbindelse med den såkalte Haymarket – prosessen i Chicago i 1886, ble fire anarkister hengt etter et attentat (dette viste seg senere å være justismord). Imidlertid, etter henrettelsen gikk Knut Hamsun med sørgebånd i lengre tid. Trolig kjente han noen av disse personlig.
Et lite sitat er på sin plass her:
”Nævn i Amerika Ordet Anarkisme ─ og en mand med almindelig amerikansk Gennemsnits dannelse vil øjeblikkelig korse sig. Ved Anarkisme forstaar han simpelthen Dynamit, og ikke noget andet end Dynamit. At Anarkismen er en videnskabelig Teori, en Lære, som endog næsten forstandige Folk bekender sig til, begriber han ikke; han taaler overhovedet ikke at høre Tale herom; Anarkisme er Dynamit, Anarkister skal hænges! Her er et gabende Hul i den amerikanske Frihed, et Hul, som netop holdes aabent af det tykke Demokrati, der i Amerika hersker saa absolutistisk over Friheden.”
Mye tyder vel også på at han mente det oppriktig, da han hevdet at anarkismen var en lære for de” intelligenteste Idéførere”.
Han reiste mye i Kaukasus og i Orienten. Her trivdes han, og han har skrevet noen absolutt leseverdige reiseskildringer fra slike himmelstrøk. Det er verdt å merke seg, at i Persia (Iran) mente han å kjenne igjen en særegen harmonisk ro som han husket fra før. Her fant han igjen holdningene og livsanskuelsene til de gamle sambygdingene fra sin barndom.
Nettopp et samfunn som ville framdyrke menneskers harmoni med seg selv, og naturen de levde i og av, tror jeg må ha vært noen av Hamsuns mest varige idealer. Dette går igjen i så mye av det han skrev, ikke minst i ”Markens Grøde”.
Allerede i de tidlige reiseskildringene raljerte han over samtidens tro på at menneskenes lykke kunne finnes i jernbanebygging og andre teknologiske framskritt.
Ellers tror jeg han egentlig så på seg selv som et upolitisk menneske. Av andre, spesielt bokanmeldere tidlig i hans forfatterskap, ble han ansett for å være venstremann. Om seg selv sa han at han var ”en mann som veken høyre eller venstre kunne få”.
Higet han mot et Utopia? Var Hamsun en fantast? Han var jordnær og praktisk anlagt, med et godt håndlag. I godt voksen alder arbeidet han selv opp en gård, Nørholm utenfor Grimstad, denne gjorde han til et mønsterbruk. I sine skrifter kunne han, bedre enn de fleste andre forfattere, beskrive menneskenes adferd slik som den faktisk kommer til uttrykk. Det var aldri forenklede og skjematiske ”typemodeller” han skapte.
Nettopp på grunn av dette tror jeg at han var fullstendig klar over menneskenaturens begrensninger, i en slik grad at han neppe forestilte seg muligheten av noe ”perfekt” system .
Det er ikke lett å vite i hvilken grad han identifiserte seg med anarkismen senere i livet. I det minste må han ha vært opptatt av frihet og åndens ekspanderende kraft. Det kan kanskje også forklare noe av hans anstrengte forhold til kommunismen, slik den etter hvert framstod. Han fryktet trolig det han oppfattet som ensretting og undertrykking av den frie tanken.
Han mente at arbeiderbevegelsen var tuftet på uholdbare og historieløse ideer. Han så begrepet ”arbeideren” som en nyskaping, med utspring i mekanikk og masseproduksjon. ”Til gagn og glede for hvem? For fabrikanten, for arbeidsherren og ingen annen”, som han skrev i ”Konene ved vannposten”.
Han var derfor ikke uenig i kampen mot kapitalismen, han mente tvert imot at det nettopp var den som lokket unge folk bort fra deres naturlige plass i livet, og unyttet deres krefter til egen økonomiske fordel.
Han var skremt av revolusjonen i Russland, men det russiske folk bevarte han sine varme følelser for gjennom hele livet. På samme måte som med tyskerne, så han på russerne som et kulturfolk han beundret.
Men hva så med nazismen?
Ofte snakkes det fra politiske plattformer når Hamsun skal ”merkes og katalogiseres”. Dette har satt sitt tydelige preg på ettermælet hans. Det er overveldende mye vrøvl som har blitt presentert som ”forskning”. Ellers oppegående mennesker har tydeligvis hatt ”landsforræder” og ”nazist” som utgangspunkt, og har bare lett etter indisier for å underbygge dette.
Dermed er det en tanke som slår meg: Kanskje det tvert i mot er de mennesker som anser seg selv for å være upolitiske, som evner å se dypest inn i gåten Knut Hamsun?
At han hadde enkelte sympatier for nazismen, må vel være hevet over tvil. Derfor kan vi først se litt på noen av hans ideer som sammenfaller med de nasjonalsosialistiske.
Hamsun hadde nok et godt øye til ”den sterke mann”, han som kunne heve seg over det smålige og ta seg til rette, til egen eller andres fordel. Mange slike personligheter har han beskrevet, blant andre Mack på Sirilund. Likevel aldri med uforbeholden hyllest, det må legges til. Feil og svakheter ble også tydelig tegnet hos slike figurer.
Han så imidlertid aldri seg selv i noen storhetsrolle, han pleide alltid å si om seg selv at han tilhørte ”mugen”.
Også Bjørnstjerne Bjørnson så Hamsun som en sterk mann som han beundret, blant annet for hans rakryggethet i unionssaken. Her var Hamsun helt på linje med majoriteten i folket, agiterende for løsrivelse fra Sverige.
Dyrking av ungdom og fysisk helse var også tanker som ofte er å finne igjen hos Hamsun. Når han skulle trekke fram negative perspektiver ved noen i sitt persongalleri, hadde de ikke sjelden en eller annen fysisk skavank. Likevel, man kan jo også se dette som et litterært virkemiddel mer enn som personlig tegn på avsky.
I nazismen fant han nok også igjen noe av sin økende skepsis for kapitalmakten og det dekadente, amerikaniserte liv. På annen side framstod jo nazismen som antikommunistisk i sitt vesen, og dette må på sett og vis også ha tiltalt ham.
Angående raseteorier var nok ikke Hamsun mer opptatt av dette enn folk flest. Det hørte med blant tankegodset som lå i tiden, og ble drøftet blant mange, både blant intelligentsiaen og andre. Det var ikke mange som så noe galt i dette i mellomkrigstiden. Rasehygiene ble oppfattet som en aktverdig vitenskap, på linje med annet som hørte til datidens framskritt.
Det var sikkert en mange som ble ledet inn i nazismen av slike holdninger som nevnt ovenfor.
Nå er det også sider ved Hamsun som gjør at det er vanskelig å plassere ham innenfor denne rammen. Blant annet foraktet han ikke svake mennesker. Tvert i mot skrev han med ganske unik innlevelse og forståelse for slike som falt utenfor sosialt, nettopp på grunn av deres manglende styrke.
Den siste romanen han skrev før krigen, ”Ringen sluttet”, er kanskje et godt eksempel på det. Han beskriver oppvekst og voksen alder til Abel Brodesen, en av de som ”aldri blir til noget”. Med en god innlevelse beskriver han blant annet hvordan Abel trivdes best i en tilværelse der han levde fra hånd til munn, som han kunne gjøre blant ”negre i Kentucky”.
En av personene i boken gir likevel Abel kreditt som et langt større menneske enn de mange andre, de som bare ”ble til det vesle de var blitt”.
De fleste som har lest denne romanen som kom ut i 1936, må vel ha spurt seg selv om en nazist noen gang kunne skrevet noe slikt.
Han hadde omtanke for alle som hadde det vanskelig. Han forsøkte alltid å hjelpe hvis han fikk høre om noen som hadde problemer. Nesten alltid gjorde han det anonymt. Konen Marie har fortalt om hvordan han pleide å sende konvolutter med penger til mennesker som var kommet i knipe. Hun beskriver levende hvordan han koste seg med tanken på hvorledes de ville reagere, når de plutselig fant penger nok til å komme seg over en eller annen kneik.
Men også dette har blitt brukt mot ham i ettertid, som bevis på hans ”infantilitet”.
Under krigen er det hevet over en hver tvil om at han reddet livet til mange dødsdømte nordmenn. Venner og slektninger av de arresterte kom gjerne til ham om natten og ba tynt om hjelp. I dagslys ville de jo ikke vise at de besøkte noen nazisympatisør. Men Hamsun jobbet utrettelig for disse, og tok kontakt så høyt som han kom. Gjerne da med den fryktede rikskommisær Terboven , som han etter hvert gjorde seg mektig upopulær hos.
Noe tall på hvor mange han reddet slik, finnes ikke. Det er trolig ganske høyt.
Men hvordan kan det ha seg at han havnet i denne situasjonen, at han valgte side så tydelig fra første stund under okkupasjonen?
Englandshatet var ikke glemt. Tidene var urolige, og det lå i luften at også Norge kunne bli trukket inn i krigen.
Som mange andre var også Hamsun kritisk til nedprioriteringen av det norske forsvaret i de senere år. Som en kuriositet kan nevnes at han skrev et brev der han tilbød forsvaret å overta bilen hans i en krisesituasjon. ”Men kjerringen følger ikke med som sjåfør”, skrev han. Det var den langt yngre konen som kjørte da de to var ute. Gubben selv satt bak og ropte alltid: ”Kjør dobbelt, Marie!” Han likte seg best når det gikk fort.
Så ble det også engelskmennene som først krenket norsk territorium, da deres jagere fikk det tyske skipet ”Altmark” til å søke tilflukt inne i Jøssingfjorden.
Dette skjedde i februar 1940, og det er vel grunn til å tro at det gjorde Hamsun glødende av raseri. Han fryktet vel også for at engelskmennene for alvor skulle komme og ta seg til rette her i landet.
Var dette en ubegrunnet frykt? Det var ikke det. Graderte dokumenter som ble offentliggjort i England 50 år etter, viste at det forelå klare og konkrete planer for en engelsk invasjon i Norge. Tyskerne rakk imidlertid å slå til før det ble aktuelt å sette disse ut i livet.
Som tidligere nevnt, Hamsun var vennlig stemt ovenfor tyskerne, det var han også under første verdenskrig. De, på sin side, hadde også utviklet et svært godt forhold til ham som forfatter. Det kan også nevnes at boken ”Markens Grøde” falt godt inn i den såkalte ”lebensraum – diktingen” som hadde sin storhetstid i Tyskland i mellomkrigstiden.
Var det slik at Hamsun anså en tysk okkupasjon som det beste av to onder? I hvert fall trodde han på noen av de løfter som tyskerne ga til nordmenn. Etter krigen skulle Norge få en høy og framtredende plass i det storgermanske verdenssamfunn. Hamsun sa senere at den tanken hadde begeistret ham.
Likevel, han har også sagt at han kom sterkt i tvil etter hvert, men den holdt han stort sett for seg selv. Han hadde blitt gammel og døv, og heller ikke hans nærmeste tok seg bryet med å fortelle ham noe særlig om det som skjedde ute i verden. Han leste Aftenposten og Fritt folk, i førstnevnte var han selv aktiv som skribent. Til å begynne skrev han oppfordringer til norsk ungdom om å ”kaste børsa og gå hjem”. Han mente det var absurd og bortkastede liv å stå opp mot trolig verdens sterkeste militære makt nesten uten våpen eller utrusting.
Likevel var han i tvil, særlig etter at kongen og regjeringen flyktet – til hans forhatte England. Han sa at dette rev grunnen unna føttene på ham. Senere så han da også at denne regjeringen satt i utlendighet og forfattet lover for Norge, lover som også skulle få tilbakevirkende kraft. Stikk i mot grunnloven og alle hittil tenkelige rettsprinsipper.
Ellers visste han nok ikke så mye om hva som foregikk. Han så at ”huset var fullt av tyske offiserer”, men det var få som snakket med ham. Heller ikke kunne han høre radio. Det kan ikke være tvil om at han var svært isolert på denne tiden. Til tross for dette, rettet han seg opp og ville stå ved sine valg. Det lå til hans natur, hans innerste overbevisning, å stå for sine handlinger. Han gjorde da også nettopp dette til en slik grad at han slett ikke ville forsvare seg da saken hans kom opp etter krigen. Han observerte imidlertid hvordan flere landsmenn nå fikk det travelt med å bortforklare og vri seg unna.
”Jeg gjør avkall på å være flink, her og nu”, sa han tidlig i rettsforhandlingene. Og når alt kom til alt, det var bare de tekster og opprop han hadde skrevet under okkupasjonen som utgjorde tiltalen. Alt dette ville han stå fast ved, uten forbehold.
Trolig snakket han sant, da han fortalte at han ikke ante noen ting om at han var innmeldt i Nasjonal samling. Men han sa også at det var mulig at han hadde kommet til å tale i NS' ånd, da han ikke visste hva NS' ånd var for noe.
Mot slutten av sin tale i retten, sa han følgende:
”Jeg holder det alminnelige omdømme nokså høyt. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høyere, men jeg holder det ikke så høyt som min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.”
Han skrev også en beryktet hyllest til Adolf Hitler ved dennes død, rett før tyskernes kapitulasjon. Mange har undret seg over dette, men det er vel egentlig et ganske typisk trekk ved ham. Å stå opp for sin sak, og eventuelt gå ned med flagget til topps.
”En gest til en stor mann”, var alt han ville si om det i ettertid.
Men hva tenkte han egentlig om Hitler?
De to treftes, og det er et møte som vi vet litt om. Det var en tolk til stede.
Hitler hadde startet med å rose Hamsuns bøker, men Hamsun hadde brutt ham av umiddelbart.
”Terboven er en ulykke for Norge”, innledet han.
Ja, for dette var hensikten hans med møtet, å forsøke å få Teboven avsatt. Han hadde arbeidet lenge og målbevisst for å få en samtale med Hitler.
Da ble det regelrett krangel mellom de to, og Hitler skal ha fått et av sine beryktede raserianfall. Men Hamsun ville ikke gi seg! Han sto hardt på sitt, prøvde på alle måter å snakke Norges sak. Uten nytte. Hitler og Hamsun skiltes ikke i vennskap.
Det meste av slik som kunne talt til Hamsuns fordel, kom aldri fram i rettsaken. Han selv hevet seg høyt over å nevne det.
Til tross for den beryktede hyllingsartikkelen, skal Hamsun likevel ha mumlet til en venn angående Hitler:
”Han var mindre enn jeg trodde”.
En annen uttalelse er også kjent, og viktig å ta med. Også det var en kommentar om Hitler:
”Han kunne latt det være, det der med jødene.”
Ja, nettopp. Han ble jo også beskyldt for å være jødefiendtlig. Han utfordret da alle til å se gjennom hans samlede skrifter om noen kunne finne et eneste utfall mot jødene. Han var sikkert ærlig også i det, da han sa at han hadde alt for mange gode venner blant jødene til å si noe ufordelaktig om dem.
Som nevnt, hans skrifter er ikke helt frie for det som i dag kan tokes som rasehets. Blant annet kan en finne krenkende omtale av samer. Men igjen, slikt lå i tiden, og mange av datidens forfattere var langt mer ytterliggående i så henseende enn Hamsun.
Imidlertid er det noe helt annet som kanskje også kan være med på å belyse hans stillingtagen under okkupasjonen.
Som nevnt, ”Ringen sluttet” ble den siste romanen hans. Det var ment som første bok av flere. Han forsøkte å komme videre, men heretter buttet det helt imot med skrivingen. Han gjorde flere forsøk, uten å lykkes. Dette gikk sterkt inn på ham.
Han var nå en anerkjent og feiret forfatter over hele verden. Hjemmet hans på gården Nørholm ble i stigende grad invadert av nysgjerrig besøkende og journalister. Han var så etablert som noen forfatter kan bli.
Dette likte han ekstremt dårlig, etter egne utsagn. Men han så ingen vei bort fra det, unntatt å regelrett rømme hjemmefra noen ganger. Men han følte kanskje at det var rollen som yndling som hemmet skrivingen hans.
Hva kunne han gjøre med dette?
I mange av bøkene hans kan man se eksempler på sosialt mistilpassede individer. Allerede i hans andre roman, ”Mysterier”, finner hovedpersonen Nagel en løsning i ”å trå en djevel på halen”.
Ja? Eller som han også skrev: ”Å gjøre det så herlig umulig for seg selv” Muligvis ligger det også en nøkkel til forståelse også her.
Etter at han var arrestert, men før innleggelsen på Gaustad, la venner og bekjente merke til at det skjedde en brå og radikal forandring med ham. Han kom i strålende humør, og spøkte og lo med alle som kom på besøk. Kort og godt, han var seg selv igjen fra 15 år tidligere. Hva var det som hadde skjedd akkurat nå?
Vi vet hva det var. Selv om livet hans ellers raknet på alle kanter, hadde han oppdaget noe som for ham var et mirakel og den største gave. Han var i stand til å skrive ”som seg selv” igjen, skrivetørken var over etter nesten ti år. På ny var han en ”underdog”, som i tiden før ”Sult”, Nok en gang reiste åndsgiganten i ham seg.
På sett og vis kjente han seg kanskje helt fri nå, omsluttet som han var av omverdenens fordømmelse. Nå var han i gang med det som skulle bli kanskje den varmeste og mest glitrende lille boken av alle: ”På gjengrodde stier”.
Så kom tiden da han ble lagt inn til mental observasjon, oldingen på 87 år ble sperret inne og gjennomgikk det som for ham stod som den reneste tortur. ”Behandlingen” tok da også nesten livet av ham. Han var bare en rest av seg selv da han etter lang tid kom ut igjen, med konklusjonen ”mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner” stemplet på seg.
Rettsaken mot ham ble stadig utsatt, tydelig stod det krefter bak som trakk i trådene. Noen håpet sannsynligvis at han ville dø før saken kom opp. De visste vel at om Hamsun ville, kunne han stilt det pågående landssvikoppgjøret i svært ufordelaktig lys, og med internasjonal oppmerksomhet. Jens Bjørneboe hadde en god del rett i noe han en gang skrev, at ”ikke under Quisling – men etter krigen, kom den fascistiske periode i norsk historie” . Han pekte også på at hele rettsystemet vårt led under ettervirkningene, årtier senere.
Spørsmålet om hans innerste overbevisninger vil neppe noen gang få fullstendige svar. I årene etter krigen er det skrevet og talt uendelig mye om ham. Ennå ser man eksempler på at noen tar løsrevne sitater som ”bevis” i en eller annen retning. På den måten tror jeg aldri man kommer fram til gode svar. Materialet er så variert at Hamsun egentlig kan plasseres hvor som helst.
Noen har kalt ham for en politisk analfabet. Til det sier jeg: Slike argumenter er for aktører som selv er tilnærmet analfabeter, i forhold til menneskekunnskap.
Den frie tanken vil trolig alltid bli stående utenfor rammene til politiske manifester.
Lettere er det kanskje å enes om at han var en stor dikter. Han var et menneske, på godt og vondt. Mye til menneske, kan kanskje være et dekkende uttrykk.
Til slutt tar jeg med noe en gang stod å lese i Aftenposten.
Han pleide ofte å skrive små leserinnlegg, av og til også små litterære skisser. I en slik liten stubb er ”jeg – et ” i fortellingen bare en betrakter. Denne ser en mann på spasertur i parken, tydeligvis i dype tanker. Med ett kommer en ung kvinne bort til denne mannen, og begynner å skjelle ham ut. Fortelleren hører at hun forferdes over noe vedkommende har skrevet. Det dreier seg om et litterært angrep på gamle mennesker, med grotesk omtale av deres skrøpelighet og begrensninger.
Slik står de lenge, og den unge kvinnen fortsetter å overøse mannen med beskyldninger om hans arrogante holdninger. Omsider tier hun, og etter hvert tar da også mannen til orde. Han bøyer hodet, og sier stille:
”Omforlatelse, frøken. Men det var da heller ikke slik ment.”
Forståelse av hjem og hjemland
Tanker omkring et utdrag fra Knut Hamsuns ”Paa gjengrodde Stier” Teksten er tatt med mot slutten av dette essayet.
”Det er mindre slitsomt å kjenne seg som utlending når man er i utlandet”. Denne aforismen vedkjenner jeg meg selv å ha utgrunnet, skjønt jeg innser at slikt verbalt kjekkaseri klinger egentlig ganske hult. Mangel på tilhørighet er ikke noe en utbasunerer med lett hjerte, og burde vel heller ikke være til å kokettere med for noen.
Likevel opplever kanskje stadig flere at det blir vanskeligere å knytte identiteten sin opp mot noen nasjonalfølelse, ja hvis en med det mener et sett med normer, verdier eller idealer som man skal kunne dele med de fleste andre i det landet en er født.
hun tvert imot kneiser og håner de andre
som endnu har hele sit kjøn i behold.
Hun skriver og taler, hun flammer og gløder:
Her ser I en ægte og tidsmessig mø;
jeg skjøtter budgetter for land og for sjø,
I andre forelsker jær, giftes og føder –
jærs type forsvinder, om litt vil den dø!
I kjævl og debatter ser ingen maken,
hun kjæler sig øm som en ælskovsfuld kat
ved spørsmål om landets og byens skat,
ved sportslige stævner og stemmerettssaken –
her griper hun fyrrig og kvindelig fat.
Men alltide så tar hun sin hårdeste tørn
i saker om ægteskap, elskov og børn,
som har hun alverdens erfaring på baken.
Slik går hun da om gjennem landet og byen
og holder sit liv for en gylden reform.
Og ingen tør mene at hun er abnorm;
ti stikker hun freidig sin næse mot skyen
og spotter hver storm.
Men sangen – sangen den drager av lande
og hylet det høres i gate og dal:
arbeiderbevægelse, damp, kapital,
ja hyl over alle hvilende vande,
Men sangen drager av lande.
Det hørtes en tone fra dine øer
om piker og helter og livets musik
om morilden i det forelskede blik –
den lyder ei mer om nutidens møer.
Ti sangen drager av lande.
Når kommer du atter, du store kjætter?
Her lever nu én som din tone tar,
den deiligste stemme på jorden var,
din grånende broder på Danmarks sletter
- den siste sanger i lande.
Nazist ... eller anarkist? Tanker omkring Knut Hamsun og hans politiske holdninger
Hensikten med følgende essay er i hovedsak er å gi uttrykk for egne tanker og funderinger, og er ikke ment som eksakt informasjonsformidling. Likevel tror jeg at lesere som har satt seg godt inn i stoffet, vil kjenne igjen en god del fra diverse biografier. Noen få detaljer har blitt meg fortalt direkte av Hamsuns slektninger.
Knut Hamsun. Trolig mer enn noe annet norsk forfatternavn evner dette å framkalle sterke reaksjoner, nesten bemerkelseverdige i sin inderlighet. Ansiktsdragene hos enkelte stivner i steil uforsonlighet, kanskje de også roper opp om forbrytelser og svik. Andre igjen reagerer som Johan Borgen så fortreffelig beskrev det; de nevner hans navn og smiler forelsket.
Som alle andre mennesker måtte også Knut Hamsun leve livet sitt framlengs, og ta sine valg underveis. Hans politiske holdninger har imidlertid blitt vurdert med interesse, også fra nye generasjoner. Hans ideer har framkalt høylydte fordømmelser fra mange, og kanskje mer lavmælt forståelse fra noen få. Men hva trodde han på ... egentlig?
Knut Hamsun fikk et langt liv, fra 1859 til 1952. Det var store brytningstider han fikk være med på. Ikke bare de to verdenskrigene, men også spennet mellom selvbergingstilværelsen som var normen på bygdene i hans ungdom, til de teknologiske framskritt og sosiale omveltninger som skjedde før og etter siste krig.
Livsløpet hans startet langt nord i Gudbrandsdalen, trolig i Lom eller Vågå. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. Foreldrene var fattige, og ni år gammel ble han sendt bort for å bo hos morbroren. Der hadde han vonde år, i følge ham selv, med lite mat og mye arbeid. Her måtte han holde ut helt til han var femten.
Et av hans aller tidligste barndomsminner er likevel svært vakkert, og så interessant at det bør nevnes. Han hadde en onkel, kjent for å være kunnskapsrik, men følsom – en ustadig frifant som ble ansett som et slags utskudd i slekten. En kveld de to var ute alene sammen, pekte onkelen på himmelen og sa:
- Slike mennesker som deg og meg, Knut, vi kommer fra stjernene!
Livet ute på bygdene på den tiden var ikke så isolert fra omverdenen som vi kanskje har lett for å tenke i dag. Nyheter fra Europa nådde fram, om det enn tok tid. Den norske naturen, fjellheimen og fjordene lokket velstående turister og oppdagelsesreisende utenfra.
Noe av årsaken til Hamsuns engelskfiendtlighet senere i livet, kan da også spores tilbake til erfaringer med briter i tidlige år. Disse fant veien over Nordsjøen til Norge på den tiden, her var det helst jakt og fiske som lokket dem. Etter hvert ble også tindebestiging populært.
De ”innfødte” behandlet de her til lands som de gjorde ellers i verden, som i koloniene. De utviste en arroganse som kanskje kan forklares ut fra uvitenhet og overbevisning om sin egen kulturs overlegenhet, men uansett vil slik adferd alltid føles sårende og nedverdigende for de mennesker som blir utsatt for den.
Lokale folk kunne bli utkommandert for å bære ryggsekker, vise vei, lage mat og servere den, kort sagt, å være tilgjengelige og lystre alle ordre, helt uten forståelse for at de hadde sine daglige gjøremål å se til. Språket stod i veien for verbal kommunikasjon, men skriking, høylydte forbannelser og knyttede never var jo i grunnen ikke til å misforstå.
Hamsun har i flere romaner beskrevet hva han oppfattet som absurditeter og galskap i engelsk ”sportmanship”. For eksempel å reise over mange hav, bare for å innlemme en bestemt fjelltopp i sin ”samling”. Den skulle da bestiges etter en bestemt timeplan, detaljert ned til minutter og sekunder, og det ble forventet at stedets folk skulle legge alt til rette og etterkomme alle slags krav.
Senere i livet reiste Hamsun mye, og han fikk ved selvsyn observere britenes framferd i andre land. Boerkrigen (1899 – 1902) gikk voldsomt inn på ham. Trolig var menneskeslakten der med på å gjøre Hamsun sikker i sin sak: ”England må i kne!”
Apropos reising, i unge år var han flere turer over til Amerika. Der jobbet han på flere farmer, som ekspeditør, som kontorist, som trikkekonduktør og også som foredragsholder.
Fra denne tiden skrev han en fornøyelig liten sak som heter ”Fra det moderne Amerikas åndsliv”. Her tok han mange samtidsfenomener på kornet på en måte som vil fryde USA – skeptikere selv i dag. Han viftet imidlertid denne boken vekk som et ”uferdig ungdomsarbeide” senere i livet.
Han var desillusjonert over det politiske systemet, i hovedtrekk var det kapitalismen han ikke kunne akseptere. Etter hvert fant han fram til anarkistiske miljøer. Der fant han gjenklang for sine egne ideer.
I forbindelse med den såkalte Haymarket – prosessen i Chicago i 1886, ble fire anarkister hengt etter et attentat (dette viste seg senere å være justismord). Imidlertid, etter henrettelsen gikk Knut Hamsun med sørgebånd i lengre tid. Trolig kjente han noen av disse personlig.
Et lite sitat er på sin plass her:
”Nævn i Amerika Ordet Anarkisme ─ og en mand med almindelig amerikansk Gennemsnits dannelse vil øjeblikkelig korse sig. Ved Anarkisme forstaar han simpelthen Dynamit, og ikke noget andet end Dynamit. At Anarkismen er en videnskabelig Teori, en Lære, som endog næsten forstandige Folk bekender sig til, begriber han ikke; han taaler overhovedet ikke at høre Tale herom; Anarkisme er Dynamit, Anarkister skal hænges! Her er et gabende Hul i den amerikanske Frihed, et Hul, som netop holdes aabent af det tykke Demokrati, der i Amerika hersker saa absolutistisk over Friheden.”
Mye tyder vel også på at han mente det oppriktig, da han hevdet at anarkismen var en lære for de” intelligenteste Idéførere”.
Han reiste mye i Kaukasus og i Orienten. Her trivdes han, og han har skrevet noen absolutt leseverdige reiseskildringer fra slike himmelstrøk. Det er verdt å merke seg, at i Persia (Iran) mente han å kjenne igjen en særegen harmonisk ro som han husket fra før. Her fant han igjen holdningene og livsanskuelsene til de gamle sambygdingene fra sin barndom.
Nettopp et samfunn som ville framdyrke menneskers harmoni med seg selv, og naturen de levde i og av, tror jeg må ha vært noen av Hamsuns mest varige idealer. Dette går igjen i så mye av det han skrev, ikke minst i ”Markens Grøde”.
Allerede i de tidlige reiseskildringene raljerte han over samtidens tro på at menneskenes lykke kunne finnes i jernbanebygging og andre teknologiske framskritt.
Ellers tror jeg han egentlig så på seg selv som et upolitisk menneske. Av andre, spesielt bokanmeldere tidlig i hans forfatterskap, ble han ansett for å være venstremann. Om seg selv sa han at han var ”en mann som veken høyre eller venstre kunne få”.
Higet han mot et Utopia? Var Hamsun en fantast? Han var jordnær og praktisk anlagt, med et godt håndlag. I godt voksen alder arbeidet han selv opp en gård, Nørholm utenfor Grimstad, denne gjorde han til et mønsterbruk. I sine skrifter kunne han, bedre enn de fleste andre forfattere, beskrive menneskenes adferd slik som den faktisk kommer til uttrykk. Det var aldri forenklede og skjematiske ”typemodeller” han skapte.
Nettopp på grunn av dette tror jeg at han var fullstendig klar over menneskenaturens begrensninger, i en slik grad at han neppe forestilte seg muligheten av noe ”perfekt” system .
Det er ikke lett å vite i hvilken grad han identifiserte seg med anarkismen senere i livet. I det minste må han ha vært opptatt av frihet og åndens ekspanderende kraft. Det kan kanskje også forklare noe av hans anstrengte forhold til kommunismen, slik den etter hvert framstod. Han fryktet trolig det han oppfattet som ensretting og undertrykking av den frie tanken.
Han mente at arbeiderbevegelsen var tuftet på uholdbare og historieløse ideer. Han så begrepet ”arbeideren” som en nyskaping, med utspring i mekanikk og masseproduksjon. ”Til gagn og glede for hvem? For fabrikanten, for arbeidsherren og ingen annen”, som han skrev i ”Konene ved vannposten”.
Han var derfor ikke uenig i kampen mot kapitalismen, han mente tvert imot at det nettopp var den som lokket unge folk bort fra deres naturlige plass i livet, og unyttet deres krefter til egen økonomiske fordel.
Han var skremt av revolusjonen i Russland, men det russiske folk bevarte han sine varme følelser for gjennom hele livet. På samme måte som med tyskerne, så han på russerne som et kulturfolk han beundret.
Men hva så med nazismen?
Ofte snakkes det fra politiske plattformer når Hamsun skal ”merkes og katalogiseres”. Dette har satt sitt tydelige preg på ettermælet hans. Det er overveldende mye vrøvl som har blitt presentert som ”forskning”. Ellers oppegående mennesker har tydeligvis hatt ”landsforræder” og ”nazist” som utgangspunkt, og har bare lett etter indisier for å underbygge dette.
Dermed er det en tanke som slår meg: Kanskje det tvert i mot er de mennesker som anser seg selv for å være upolitiske, som evner å se dypest inn i gåten Knut Hamsun?
At han hadde enkelte sympatier for nazismen, må vel være hevet over tvil. Derfor kan vi først se litt på noen av hans ideer som sammenfaller med de nasjonalsosialistiske.
Hamsun hadde nok et godt øye til ”den sterke mann”, han som kunne heve seg over det smålige og ta seg til rette, til egen eller andres fordel. Mange slike personligheter har han beskrevet, blant andre Mack på Sirilund. Likevel aldri med uforbeholden hyllest, det må legges til. Feil og svakheter ble også tydelig tegnet hos slike figurer.
Han så imidlertid aldri seg selv i noen storhetsrolle, han pleide alltid å si om seg selv at han tilhørte ”mugen”.
Også Bjørnstjerne Bjørnson så Hamsun som en sterk mann som han beundret, blant annet for hans rakryggethet i unionssaken. Her var Hamsun helt på linje med majoriteten i folket, agiterende for løsrivelse fra Sverige.
Dyrking av ungdom og fysisk helse var også tanker som ofte er å finne igjen hos Hamsun. Når han skulle trekke fram negative perspektiver ved noen i sitt persongalleri, hadde de ikke sjelden en eller annen fysisk skavank. Likevel, man kan jo også se dette som et litterært virkemiddel mer enn som personlig tegn på avsky.
I nazismen fant han nok også igjen noe av sin økende skepsis for kapitalmakten og det dekadente, amerikaniserte liv. På annen side framstod jo nazismen som antikommunistisk i sitt vesen, og dette må på sett og vis også ha tiltalt ham.
Angående raseteorier var nok ikke Hamsun mer opptatt av dette enn folk flest. Det hørte med blant tankegodset som lå i tiden, og ble drøftet blant mange, både blant intelligentsiaen og andre. Det var ikke mange som så noe galt i dette i mellomkrigstiden. Rasehygiene ble oppfattet som en aktverdig vitenskap, på linje med annet som hørte til datidens framskritt.
Det var sikkert en mange som ble ledet inn i nazismen av slike holdninger som nevnt ovenfor.
Nå er det også sider ved Hamsun som gjør at det er vanskelig å plassere ham innenfor denne rammen. Blant annet foraktet han ikke svake mennesker. Tvert i mot skrev han med ganske unik innlevelse og forståelse for slike som falt utenfor sosialt, nettopp på grunn av deres manglende styrke.
Den siste romanen han skrev før krigen, ”Ringen sluttet”, er kanskje et godt eksempel på det. Han beskriver oppvekst og voksen alder til Abel Brodesen, en av de som ”aldri blir til noget”. Med en god innlevelse beskriver han blant annet hvordan Abel trivdes best i en tilværelse der han levde fra hånd til munn, som han kunne gjøre blant ”negre i Kentucky”.
En av personene i boken gir likevel Abel kreditt som et langt større menneske enn de mange andre, de som bare ”ble til det vesle de var blitt”.
De fleste som har lest denne romanen som kom ut i 1936, må vel ha spurt seg selv om en nazist noen gang kunne skrevet noe slikt.
Han hadde omtanke for alle som hadde det vanskelig. Han forsøkte alltid å hjelpe hvis han fikk høre om noen som hadde problemer. Nesten alltid gjorde han det anonymt. Konen Marie har fortalt om hvordan han pleide å sende konvolutter med penger til mennesker som var kommet i knipe. Hun beskriver levende hvordan han koste seg med tanken på hvorledes de ville reagere, når de plutselig fant penger nok til å komme seg over en eller annen kneik.
Men også dette har blitt brukt mot ham i ettertid, som bevis på hans ”infantilitet”.
Under krigen er det hevet over en hver tvil om at han reddet livet til mange dødsdømte nordmenn. Venner og slektninger av de arresterte kom gjerne til ham om natten og ba tynt om hjelp. I dagslys ville de jo ikke vise at de besøkte noen nazisympatisør. Men Hamsun jobbet utrettelig for disse, og tok kontakt så høyt som han kom. Gjerne da med den fryktede rikskommisær Terboven , som han etter hvert gjorde seg mektig upopulær hos.
Noe tall på hvor mange han reddet slik, finnes ikke. Det er trolig ganske høyt.
Men hvordan kan det ha seg at han havnet i denne situasjonen, at han valgte side så tydelig fra første stund under okkupasjonen?
Englandshatet var ikke glemt. Tidene var urolige, og det lå i luften at også Norge kunne bli trukket inn i krigen.
Som mange andre var også Hamsun kritisk til nedprioriteringen av det norske forsvaret i de senere år. Som en kuriositet kan nevnes at han skrev et brev der han tilbød forsvaret å overta bilen hans i en krisesituasjon. ”Men kjerringen følger ikke med som sjåfør”, skrev han. Det var den langt yngre konen som kjørte da de to var ute. Gubben selv satt bak og ropte alltid: ”Kjør dobbelt, Marie!” Han likte seg best når det gikk fort.
Så ble det også engelskmennene som først krenket norsk territorium, da deres jagere fikk det tyske skipet ”Altmark” til å søke tilflukt inne i Jøssingfjorden.
Dette skjedde i februar 1940, og det er vel grunn til å tro at det gjorde Hamsun glødende av raseri. Han fryktet vel også for at engelskmennene for alvor skulle komme og ta seg til rette her i landet.
Var dette en ubegrunnet frykt? Det var ikke det. Graderte dokumenter som ble offentliggjort i England 50 år etter, viste at det forelå klare og konkrete planer for en engelsk invasjon i Norge. Tyskerne rakk imidlertid å slå til før det ble aktuelt å sette disse ut i livet.
Som tidligere nevnt, Hamsun var vennlig stemt ovenfor tyskerne, det var han også under første verdenskrig. De, på sin side, hadde også utviklet et svært godt forhold til ham som forfatter. Det kan også nevnes at boken ”Markens Grøde” falt godt inn i den såkalte ”lebensraum – diktingen” som hadde sin storhetstid i Tyskland i mellomkrigstiden.
Var det slik at Hamsun anså en tysk okkupasjon som det beste av to onder? I hvert fall trodde han på noen av de løfter som tyskerne ga til nordmenn. Etter krigen skulle Norge få en høy og framtredende plass i det storgermanske verdenssamfunn. Hamsun sa senere at den tanken hadde begeistret ham.
Likevel, han har også sagt at han kom sterkt i tvil etter hvert, men den holdt han stort sett for seg selv. Han hadde blitt gammel og døv, og heller ikke hans nærmeste tok seg bryet med å fortelle ham noe særlig om det som skjedde ute i verden. Han leste Aftenposten og Fritt folk, i førstnevnte var han selv aktiv som skribent. Til å begynne skrev han oppfordringer til norsk ungdom om å ”kaste børsa og gå hjem”. Han mente det var absurd og bortkastede liv å stå opp mot trolig verdens sterkeste militære makt nesten uten våpen eller utrusting.
Likevel var han i tvil, særlig etter at kongen og regjeringen flyktet – til hans forhatte England. Han sa at dette rev grunnen unna føttene på ham. Senere så han da også at denne regjeringen satt i utlendighet og forfattet lover for Norge, lover som også skulle få tilbakevirkende kraft. Stikk i mot grunnloven og alle hittil tenkelige rettsprinsipper.
Ellers visste han nok ikke så mye om hva som foregikk. Han så at ”huset var fullt av tyske offiserer”, men det var få som snakket med ham. Heller ikke kunne han høre radio. Det kan ikke være tvil om at han var svært isolert på denne tiden. Til tross for dette, rettet han seg opp og ville stå ved sine valg. Det lå til hans natur, hans innerste overbevisning, å stå for sine handlinger. Han gjorde da også nettopp dette til en slik grad at han slett ikke ville forsvare seg da saken hans kom opp etter krigen. Han observerte imidlertid hvordan flere landsmenn nå fikk det travelt med å bortforklare og vri seg unna.
”Jeg gjør avkall på å være flink, her og nu”, sa han tidlig i rettsforhandlingene. Og når alt kom til alt, det var bare de tekster og opprop han hadde skrevet under okkupasjonen som utgjorde tiltalen. Alt dette ville han stå fast ved, uten forbehold.
Trolig snakket han sant, da han fortalte at han ikke ante noen ting om at han var innmeldt i Nasjonal samling. Men han sa også at det var mulig at han hadde kommet til å tale i NS' ånd, da han ikke visste hva NS' ånd var for noe.
Mot slutten av sin tale i retten, sa han følgende:
”Jeg holder det alminnelige omdømme nokså høyt. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høyere, men jeg holder det ikke så høyt som min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.”
Han skrev også en beryktet hyllest til Adolf Hitler ved dennes død, rett før tyskernes kapitulasjon. Mange har undret seg over dette, men det er vel egentlig et ganske typisk trekk ved ham. Å stå opp for sin sak, og eventuelt gå ned med flagget til topps.
”En gest til en stor mann”, var alt han ville si om det i ettertid.
Men hva tenkte han egentlig om Hitler?
De to treftes, og det er et møte som vi vet litt om. Det var en tolk til stede.
Hitler hadde startet med å rose Hamsuns bøker, men Hamsun hadde brutt ham av umiddelbart.
”Terboven er en ulykke for Norge”, innledet han.
Ja, for dette var hensikten hans med møtet, å forsøke å få Teboven avsatt. Han hadde arbeidet lenge og målbevisst for å få en samtale med Hitler.
Da ble det regelrett krangel mellom de to, og Hitler skal ha fått et av sine beryktede raserianfall. Men Hamsun ville ikke gi seg! Han sto hardt på sitt, prøvde på alle måter å snakke Norges sak. Uten nytte. Hitler og Hamsun skiltes ikke i vennskap.
Det meste av slik som kunne talt til Hamsuns fordel, kom aldri fram i rettsaken. Han selv hevet seg høyt over å nevne det.
Til tross for den beryktede hyllingsartikkelen, skal Hamsun likevel ha mumlet til en venn angående Hitler:
”Han var mindre enn jeg trodde”.
En annen uttalelse er også kjent, og viktig å ta med. Også det var en kommentar om Hitler:
”Han kunne latt det være, det der med jødene.”
Ja, nettopp. Han ble jo også beskyldt for å være jødefiendtlig. Han utfordret da alle til å se gjennom hans samlede skrifter om noen kunne finne et eneste utfall mot jødene. Han var sikkert ærlig også i det, da han sa at han hadde alt for mange gode venner blant jødene til å si noe ufordelaktig om dem.
Som nevnt, hans skrifter er ikke helt frie for det som i dag kan tokes som rasehets. Blant annet kan en finne krenkende omtale av samer. Men igjen, slikt lå i tiden, og mange av datidens forfattere var langt mer ytterliggående i så henseende enn Hamsun.
Imidlertid er det noe helt annet som kanskje også kan være med på å belyse hans stillingtagen under okkupasjonen.
Som nevnt, ”Ringen sluttet” ble den siste romanen hans. Det var ment som første bok av flere. Han forsøkte å komme videre, men heretter buttet det helt imot med skrivingen. Han gjorde flere forsøk, uten å lykkes. Dette gikk sterkt inn på ham.
Han var nå en anerkjent og feiret forfatter over hele verden. Hjemmet hans på gården Nørholm ble i stigende grad invadert av nysgjerrig besøkende og journalister. Han var så etablert som noen forfatter kan bli.
Dette likte han ekstremt dårlig, etter egne utsagn. Men han så ingen vei bort fra det, unntatt å regelrett rømme hjemmefra noen ganger. Men han følte kanskje at det var rollen som yndling som hemmet skrivingen hans.
Hva kunne han gjøre med dette?
I mange av bøkene hans kan man se eksempler på sosialt mistilpassede individer. Allerede i hans andre roman, ”Mysterier”, finner hovedpersonen Nagel en løsning i ”å trå en djevel på halen”.
Ja? Eller som han også skrev: ”Å gjøre det så herlig umulig for seg selv” Muligvis ligger det også en nøkkel til forståelse også her.
Etter at han var arrestert, men før innleggelsen på Gaustad, la venner og bekjente merke til at det skjedde en brå og radikal forandring med ham. Han kom i strålende humør, og spøkte og lo med alle som kom på besøk. Kort og godt, han var seg selv igjen fra 15 år tidligere. Hva var det som hadde skjedd akkurat nå?
Vi vet hva det var. Selv om livet hans ellers raknet på alle kanter, hadde han oppdaget noe som for ham var et mirakel og den største gave. Han var i stand til å skrive ”som seg selv” igjen, skrivetørken var over etter nesten ti år. På ny var han en ”underdog”, som i tiden før ”Sult”, Nok en gang reiste åndsgiganten i ham seg.
På sett og vis kjente han seg kanskje helt fri nå, omsluttet som han var av omverdenens fordømmelse. Nå var han i gang med det som skulle bli kanskje den varmeste og mest glitrende lille boken av alle: ”På gjengrodde stier”.
Så kom tiden da han ble lagt inn til mental observasjon, oldingen på 87 år ble sperret inne og gjennomgikk det som for ham stod som den reneste tortur. ”Behandlingen” tok da også nesten livet av ham. Han var bare en rest av seg selv da han etter lang tid kom ut igjen, med konklusjonen ”mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner” stemplet på seg.
Rettsaken mot ham ble stadig utsatt, tydelig stod det krefter bak som trakk i trådene. Noen håpet sannsynligvis at han ville dø før saken kom opp. De visste vel at om Hamsun ville, kunne han stilt det pågående landssvikoppgjøret i svært ufordelaktig lys, og med internasjonal oppmerksomhet. Jens Bjørneboe hadde en god del rett i noe han en gang skrev, at ”ikke under Quisling – men etter krigen, kom den fascistiske periode i norsk historie” . Han pekte også på at hele rettsystemet vårt led under ettervirkningene, årtier senere.
Spørsmålet om hans innerste overbevisninger vil neppe noen gang få fullstendige svar. I årene etter krigen er det skrevet og talt uendelig mye om ham. Ennå ser man eksempler på at noen tar løsrevne sitater som ”bevis” i en eller annen retning. På den måten tror jeg aldri man kommer fram til gode svar. Materialet er så variert at Hamsun egentlig kan plasseres hvor som helst.
Noen har kalt ham for en politisk analfabet. Til det sier jeg: Slike argumenter er for aktører som selv er tilnærmet analfabeter, i forhold til menneskekunnskap.
Den frie tanken vil trolig alltid bli stående utenfor rammene til politiske manifester.
Lettere er det kanskje å enes om at han var en stor dikter. Han var et menneske, på godt og vondt. Mye til menneske, kan kanskje være et dekkende uttrykk.
Til slutt tar jeg med noe en gang stod å lese i Aftenposten.
Han pleide ofte å skrive små leserinnlegg, av og til også små litterære skisser. I en slik liten stubb er ”jeg – et ” i fortellingen bare en betrakter. Denne ser en mann på spasertur i parken, tydeligvis i dype tanker. Med ett kommer en ung kvinne bort til denne mannen, og begynner å skjelle ham ut. Fortelleren hører at hun forferdes over noe vedkommende har skrevet. Det dreier seg om et litterært angrep på gamle mennesker, med grotesk omtale av deres skrøpelighet og begrensninger.
Slik står de lenge, og den unge kvinnen fortsetter å overøse mannen med beskyldninger om hans arrogante holdninger. Omsider tier hun, og etter hvert tar da også mannen til orde. Han bøyer hodet, og sier stille:
”Omforlatelse, frøken. Men det var da heller ikke slik ment.”
Forståelse av hjem og hjemland
Tanker omkring et utdrag fra Knut Hamsuns ”Paa gjengrodde Stier” Teksten er tatt med mot slutten av dette essayet.
”Det er mindre slitsomt å kjenne seg som utlending når man er i utlandet”. Denne aforismen vedkjenner jeg meg selv å ha utgrunnet, skjønt jeg innser at slikt verbalt kjekkaseri klinger egentlig ganske hult. Mangel på tilhørighet er ikke noe en utbasunerer med lett hjerte, og burde vel heller ikke være til å kokettere med for noen.
Likevel opplever kanskje stadig flere at det blir vanskeligere å knytte identiteten sin opp mot noen nasjonalfølelse, ja hvis en med det mener et sett med normer, verdier eller idealer som man skal kunne dele med de fleste andre i det landet en er født.
En trøst er det kanskje likevel at fremmedgjøring i langt mindre grad gjelder i forhold til natur og landskap. Skog og fjell kan man kjenne sterke bånd til, og naturligvis kulturmark også. Og skulle det ikke også være i selve jordsmonnet at røtter i det hele tatt kan få feste? Eller sagt på en annen måte, en kan noen ganger undres om vi alle har bånd til det punktet på jordskorpen der vi startet livene våre, en slags mystisk tilknytning som verken vi selv eller vitenskapen vet så mye om. Ennå.
Mye fascinerende kan vi legge merke til i naturen, mirakler som burde gjøre noen og en hver ydmyk. Jeg vil nevne et eksempel som absolutt har med temaet her å gjøre. Bor man i et litt åpent landskap, kan man litt ut på vårparten høre en særdeles liflig lyd oppe fra luften, rop som øyeblikkelig gir assosiasjoner til grenseløs fryd og livsglede. Da er det sannsnlig at det er tårnseilerne som har kommet tilbake! Med hasardiøs snittflyging og hvinende vinger lyner de inn under takmøner eller lignende, for så å ta sin faste reirplass i besittelse. Helt fra Syd – Afrika kommer de, og nå har de vært på vingene nesten et år. Natt og dag, helt fra forrige hekking. Et slags indre kompass har ledet dem tilbake, helt fra andre enden av jordkloden.
Jeg har hørt sagt at trekkfuglene ikke overvintrer i Syden, men de oversomrer i Norden. Et slikt utsagn bærer nok en tidsriktig relativisme i seg, og i framskrittets ånd faller det jo ganske lett å gjøre narr av de som anser sitt eget ståsted som midtpunktet i verden! Men jeg undres på om samtiden likevel har glemt å ta høyde for en bestemt faktor i dette; nemlig at tårnseilerne og andre langveisfarende vender tilbake til nettopp det stedet der de er født! Men nei, å forfekte dette kommer litt på tvers av så mangt i tiden. Ikke minst er det ønskelig ut fra økonomiske modeller at folk skal være fleksible i forhold til arbeid og bosted. Dessuten er vi jo inne i en epoke med store folkevandringer. Mange mennesker reagerer angstbitersk i forhold til alt som kan relateres til dette fenomenet, både for og i mot.
Når man leter etter informasjonskilder for å fatte litt mer av samtiden, er det ikke alltid så dumt å kikke litt på det forgangne. Selv hender det jeg går på skattejakt i bokhyllen der klassikerne står. De store linjer sees ofte best fra litt avstand.
Med jevne mellomrom finner jeg for eksempel lykkelig tilbake til ”Paa gjengrodde Stier” av Knut Hamsun. En rød tråd i denne boken kan kanskje sies å være forklaringer til hans egne valg i livet. Det er flere skisser og betraktninger omkring menneskers hjem på Jorden. Et par små sitater:
”Jeg holder det almindelige omdømme nokså høit. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høiere, men jeg holder det ikke så høyt som min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.”
” I mitt etterhånden nokså lange liv, og i alle land jeg har fart og blant alle de folkeslag jeg har blandet meg i, har jeg evig og alltid bevart og hevdet hjemlandet i mitt sinn. Og jeg akter fremdeles å gjemme mitt fedreland der, mens jeg venter på min endelige dom.”
Angående den teksten av Hamsun som følger under her, vil jeg på ingen måte dytte tolkninger over på noen. Bare en enkelt detalj ber jeg leseren legge særskilt merke til. Det er IKKE kulturelle eller politiske forhold som russeren i fortellingen snakker om. Hans avslitte røtter peker derimot i ganske andre retninger.
Så lar vi den aldrende dikteren få snakke til oss igjen, over en kløft på mer enn seks årtier. Tidløst, og gnistrende aktuelt :
"Hvad er Vaarkjendelen for noget, denne Grosmak som hvert Aar huserer med vaart Sind? Gud vet det. En kvindelig Misjonær i det Fremmede kunde kanskje kalle det Røsten fra Hjemlandet, for at gjøre det litt religiøst og hinsides, jeg derimot finder det op selv og mener det bokstavelig: at det har noget at gjøre med Hjem og Hjemland. Vi vil tilbake igjen, vi vil hjem. Vi har ikke Vaarkjendsle i det Fremmede, vi kjender bare et Nik i oss for hvert nytt Sted. Et Nik uten Hjerte.
Et Minde i mig fra Helsingfors i 1898 eller 99. Men det er bortimot femti Aar gammelt og ikke paalitelig mer, Navn er blit borte for mig, Rækkefølgen kan ha forskyvet sig.
Det var to i Bokhandelen da jeg kom ind: den ene en halvgammel barhodet Fyr med hvit skjorte utenpaa Buksen og høie Skaftstøvler, den andre en yngre Mand med en Murskje i Haanden. Indenfor Disken var ingen.
Kommer straks, sa den første til mig. Frøkenen er bare ovenpaa efter en Bok til mig.
Jeg fant mig en Stol og satte mig.
Jeg er Russer, sa Manden.
Det er nu ogsaa noget at skryte av! haanet Manden med Murskjeen.
Jeg er fra Norge, sa jeg.
Russeren interessert: Jasaa, fra Norge. Akter De at bli her?
Ja, et Aar.
Det er det samme hva Land vi er fra, sa Mureren. Jeg er fra Finland, fra Verden. Hans Ord blev ikke paaaktet.
Russeren kom bort til mig: Jeg har ikke sett Dem, hvor bor De i Byen?
Jeg bor ikke i Byen, jeg bor langt borte, på Føllisøvegen.
Jeg må bo her i Byen og vente, men jeg trives ikke her.
Russeren snakket villig, han hadde vært med sit Herskap, som var reist, han visst ikke hvor, langt utenlands, borte. Men han var træt av at vente, trivdes ikke, vilde hjem igjen. Hvordan det kunde ha sig at han talte Svensk naar han var Russer? Jo, det hadde han lært som Barn og alle Aarene opover, hans Foreldre var svenske Finner, de var døde, men han selv var født i Russland, og var Russer.
Du skammer dig ikke, sa Mureren. Men han blev ikke paaaktet.
Jeg tenkte ved mig selv at saa var vel denne Russer født i Fangenskap i et fjernt Guvernement nordpaa, men jeg skjønte ikke at han nu kunde være her, og jeg vilde ikke spørre.
Han vedblev at snakke, at han hadde en Stue, en pen Stue med Rødmaling, og mange trær og en Skog, og en liten Bæk som randt forbi. Ja Herregud! Og Konen og Børnene ventet ham, selv arbeidet han for Greven paa Godset, aa et stort Gods, milevis, mange Hundrede Tjenere og Folk.
Frøkenen kom ned fra anden Etasje med en Bok til ham, Manden kastet sig over den, korset sig og stak den i Lommen. Jeg venter paa Penger, sa han til Damen, mange Penger, jeg skal nok snart betale Dem. Den Herren er fra Norge, sa han om mig.
Damen smilte.
Han vil være her et Aar, men jeg trives ikke her og vil hjem.
Damen saa paa mig: De ønsker?
En liten russisk-svensk ordbok.
Russeren tok sin Bok op av Lommen igjen, korset sig og bladet. Paa Omslaget stod en eller anden Ikon.
Hvad er det for en Bok? spurte Mureren. Han fik ikke Svar og fortsatte: En Helgenbok. Jeg vilde ta den paa Murskjeen og slenge den langt bort.
Den er nu kjær for ham, sa Damen ved disken.
Mureren vendte sig til mig: Hvad skal vi si til slik Galskap? De er som Dyr, vet ingenting, læser Helgenbøker, korser sig. Jeg er født i Russland og er Russer, sier han. Kan ikke det være likegyldig?
Nei, nei, sa Damen.
Hvad mener De, Frøken? spurte Mureren i en skarp Tone.
Det er ikke likegyldig. Vi har ett Land, Fosterlandet.
Akkurat. Det snakket er vi født og oppdraget i, det staar i Bladene og lyder paa Torgene. Men vil De høre min Mening?
Russeren utbryter plutselig i Ekstase: Aa, du store, hellige Russland!
Han er blit hysterisk av sin Hjemlengsel, sa Damen til mig.
Mureren lager sig til at forlate os, ja forlate hele Stedet, han er blek i Ansiktet og sier hissig: Fosterlandet – aa, gaa væk! Vet De hvad! Vil De vite min Mening? Fosterlandet med Kjærlighet og Knæfald og alt det andre Kliss. Men vil De høre min Mening? Fosterlandet det er der hvor vi har det godt. Ja. Det er min Mening. Noget annet er Fosterlandet ikke.
Frøkenen smiler til ham: Ja det er jo slikt noget De pleier at lære fra dem til andre Murere.
Han stusser: Hvad vet De om det?
Det har jeg lat mig fortælle. De holder jo Taler i Foreningen.
En stund efter at Mureren var gaat kom to Herrer ind, Reisende, de talte Engelsk, forlangte et Kart over Finland.
Russeren presenterte sig: Jeg er Russer.
Hys, sa Damen stille.
De to Herrer talte sammen ved Disken, de vilde ogsaa ha et stort Kart over Russland for at se hvor de hadde reist. Vi kommer fra China, forklarte de, en uhyre Reise, maanedsvis, hele Russland. Vi er Amerikanere.
Damen talte Engelsk og kunde svare dem.
Hvad sier de Herrer? spurte Russeren
Hys, sa Damen.
Jeg vilde bare vite om de kommer fra Russland
Ja de kommer fra Russland.
Aa lovet være Jesus Kristus, saa er de kommet med den store Jernbanen som det ikke er Ende paa. Han nævnte Guvernementer og mange Byer, han nævnte en gul Stasjonsbygning for Godset, og tyve Verst derfra var hans Hjem. Han korset sig. Om Forlatelse, de maatte forbi den store gule Stasjonsbygningen, den var ikke til at ta feil av, og bare tyve smaa Verst til saa var det hans Stue. Den ligger ved Bækken ved Poplerne og Enerbuskene, og Smaafuglerne var ikke til at tælle.
Hvad vil den Mand? spurte Amerikanerne.
Damen smilte: Han vil vite om De har kjørt forbi hans Stue i Russland.
Amerikanerne forvirret: Hvad? Det vet vi ikke. Hans Stue i Russland?
Han er saa pint av Hjemlengsel. Hans Herskap er reist bort, og her gaar han igjen –
Er han efterlat her?
Han blev paalagt at reise hjem straks og fik Penger til Reisen. Men han kom paa Avvei og drak op pengene.
Stakkars Gut! sa Amerikanerne leende. Og nu lenges han hjem? Det gjør vi ogsaa, sa de. Det er en Sykdom, vi vet nok om den. Men retnu tar vi Båten hjem.
Jeg ønsker Dem en lykkelig Reise.
Tak, Frøken. Hvor har De lært at tale Engelsk?
I Amerika. Jeg er bare her hjemme en Tur.
Saaledes, nikket Amerikanerne. Og saa kommer De tilbake til os?
Det er Tanken.
Russeren frem igjen: Spør dem om de ialfald saa Smaafuglene.
Det kan jeg ikke spørre om, sa Frøkenen venlig.
Mye fascinerende kan vi legge merke til i naturen, mirakler som burde gjøre noen og en hver ydmyk. Jeg vil nevne et eksempel som absolutt har med temaet her å gjøre. Bor man i et litt åpent landskap, kan man litt ut på vårparten høre en særdeles liflig lyd oppe fra luften, rop som øyeblikkelig gir assosiasjoner til grenseløs fryd og livsglede. Da er det sannsnlig at det er tårnseilerne som har kommet tilbake! Med hasardiøs snittflyging og hvinende vinger lyner de inn under takmøner eller lignende, for så å ta sin faste reirplass i besittelse. Helt fra Syd – Afrika kommer de, og nå har de vært på vingene nesten et år. Natt og dag, helt fra forrige hekking. Et slags indre kompass har ledet dem tilbake, helt fra andre enden av jordkloden.
Jeg har hørt sagt at trekkfuglene ikke overvintrer i Syden, men de oversomrer i Norden. Et slikt utsagn bærer nok en tidsriktig relativisme i seg, og i framskrittets ånd faller det jo ganske lett å gjøre narr av de som anser sitt eget ståsted som midtpunktet i verden! Men jeg undres på om samtiden likevel har glemt å ta høyde for en bestemt faktor i dette; nemlig at tårnseilerne og andre langveisfarende vender tilbake til nettopp det stedet der de er født! Men nei, å forfekte dette kommer litt på tvers av så mangt i tiden. Ikke minst er det ønskelig ut fra økonomiske modeller at folk skal være fleksible i forhold til arbeid og bosted. Dessuten er vi jo inne i en epoke med store folkevandringer. Mange mennesker reagerer angstbitersk i forhold til alt som kan relateres til dette fenomenet, både for og i mot.
Når man leter etter informasjonskilder for å fatte litt mer av samtiden, er det ikke alltid så dumt å kikke litt på det forgangne. Selv hender det jeg går på skattejakt i bokhyllen der klassikerne står. De store linjer sees ofte best fra litt avstand.
Med jevne mellomrom finner jeg for eksempel lykkelig tilbake til ”Paa gjengrodde Stier” av Knut Hamsun. En rød tråd i denne boken kan kanskje sies å være forklaringer til hans egne valg i livet. Det er flere skisser og betraktninger omkring menneskers hjem på Jorden. Et par små sitater:
”Jeg holder det almindelige omdømme nokså høit. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høiere, men jeg holder det ikke så høyt som min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.”
” I mitt etterhånden nokså lange liv, og i alle land jeg har fart og blant alle de folkeslag jeg har blandet meg i, har jeg evig og alltid bevart og hevdet hjemlandet i mitt sinn. Og jeg akter fremdeles å gjemme mitt fedreland der, mens jeg venter på min endelige dom.”
Angående den teksten av Hamsun som følger under her, vil jeg på ingen måte dytte tolkninger over på noen. Bare en enkelt detalj ber jeg leseren legge særskilt merke til. Det er IKKE kulturelle eller politiske forhold som russeren i fortellingen snakker om. Hans avslitte røtter peker derimot i ganske andre retninger.
Så lar vi den aldrende dikteren få snakke til oss igjen, over en kløft på mer enn seks årtier. Tidløst, og gnistrende aktuelt :
"Hvad er Vaarkjendelen for noget, denne Grosmak som hvert Aar huserer med vaart Sind? Gud vet det. En kvindelig Misjonær i det Fremmede kunde kanskje kalle det Røsten fra Hjemlandet, for at gjøre det litt religiøst og hinsides, jeg derimot finder det op selv og mener det bokstavelig: at det har noget at gjøre med Hjem og Hjemland. Vi vil tilbake igjen, vi vil hjem. Vi har ikke Vaarkjendsle i det Fremmede, vi kjender bare et Nik i oss for hvert nytt Sted. Et Nik uten Hjerte.
Et Minde i mig fra Helsingfors i 1898 eller 99. Men det er bortimot femti Aar gammelt og ikke paalitelig mer, Navn er blit borte for mig, Rækkefølgen kan ha forskyvet sig.
Det var to i Bokhandelen da jeg kom ind: den ene en halvgammel barhodet Fyr med hvit skjorte utenpaa Buksen og høie Skaftstøvler, den andre en yngre Mand med en Murskje i Haanden. Indenfor Disken var ingen.
Kommer straks, sa den første til mig. Frøkenen er bare ovenpaa efter en Bok til mig.
Jeg fant mig en Stol og satte mig.
Jeg er Russer, sa Manden.
Det er nu ogsaa noget at skryte av! haanet Manden med Murskjeen.
Jeg er fra Norge, sa jeg.
Russeren interessert: Jasaa, fra Norge. Akter De at bli her?
Ja, et Aar.
Det er det samme hva Land vi er fra, sa Mureren. Jeg er fra Finland, fra Verden. Hans Ord blev ikke paaaktet.
Russeren kom bort til mig: Jeg har ikke sett Dem, hvor bor De i Byen?
Jeg bor ikke i Byen, jeg bor langt borte, på Føllisøvegen.
Jeg må bo her i Byen og vente, men jeg trives ikke her.
Russeren snakket villig, han hadde vært med sit Herskap, som var reist, han visst ikke hvor, langt utenlands, borte. Men han var træt av at vente, trivdes ikke, vilde hjem igjen. Hvordan det kunde ha sig at han talte Svensk naar han var Russer? Jo, det hadde han lært som Barn og alle Aarene opover, hans Foreldre var svenske Finner, de var døde, men han selv var født i Russland, og var Russer.
Du skammer dig ikke, sa Mureren. Men han blev ikke paaaktet.
Jeg tenkte ved mig selv at saa var vel denne Russer født i Fangenskap i et fjernt Guvernement nordpaa, men jeg skjønte ikke at han nu kunde være her, og jeg vilde ikke spørre.
Han vedblev at snakke, at han hadde en Stue, en pen Stue med Rødmaling, og mange trær og en Skog, og en liten Bæk som randt forbi. Ja Herregud! Og Konen og Børnene ventet ham, selv arbeidet han for Greven paa Godset, aa et stort Gods, milevis, mange Hundrede Tjenere og Folk.
Frøkenen kom ned fra anden Etasje med en Bok til ham, Manden kastet sig over den, korset sig og stak den i Lommen. Jeg venter paa Penger, sa han til Damen, mange Penger, jeg skal nok snart betale Dem. Den Herren er fra Norge, sa han om mig.
Damen smilte.
Han vil være her et Aar, men jeg trives ikke her og vil hjem.
Damen saa paa mig: De ønsker?
En liten russisk-svensk ordbok.
Russeren tok sin Bok op av Lommen igjen, korset sig og bladet. Paa Omslaget stod en eller anden Ikon.
Hvad er det for en Bok? spurte Mureren. Han fik ikke Svar og fortsatte: En Helgenbok. Jeg vilde ta den paa Murskjeen og slenge den langt bort.
Den er nu kjær for ham, sa Damen ved disken.
Mureren vendte sig til mig: Hvad skal vi si til slik Galskap? De er som Dyr, vet ingenting, læser Helgenbøker, korser sig. Jeg er født i Russland og er Russer, sier han. Kan ikke det være likegyldig?
Nei, nei, sa Damen.
Hvad mener De, Frøken? spurte Mureren i en skarp Tone.
Det er ikke likegyldig. Vi har ett Land, Fosterlandet.
Akkurat. Det snakket er vi født og oppdraget i, det staar i Bladene og lyder paa Torgene. Men vil De høre min Mening?
Russeren utbryter plutselig i Ekstase: Aa, du store, hellige Russland!
Han er blit hysterisk av sin Hjemlengsel, sa Damen til mig.
Mureren lager sig til at forlate os, ja forlate hele Stedet, han er blek i Ansiktet og sier hissig: Fosterlandet – aa, gaa væk! Vet De hvad! Vil De vite min Mening? Fosterlandet med Kjærlighet og Knæfald og alt det andre Kliss. Men vil De høre min Mening? Fosterlandet det er der hvor vi har det godt. Ja. Det er min Mening. Noget annet er Fosterlandet ikke.
Frøkenen smiler til ham: Ja det er jo slikt noget De pleier at lære fra dem til andre Murere.
Han stusser: Hvad vet De om det?
Det har jeg lat mig fortælle. De holder jo Taler i Foreningen.
En stund efter at Mureren var gaat kom to Herrer ind, Reisende, de talte Engelsk, forlangte et Kart over Finland.
Russeren presenterte sig: Jeg er Russer.
Hys, sa Damen stille.
De to Herrer talte sammen ved Disken, de vilde ogsaa ha et stort Kart over Russland for at se hvor de hadde reist. Vi kommer fra China, forklarte de, en uhyre Reise, maanedsvis, hele Russland. Vi er Amerikanere.
Damen talte Engelsk og kunde svare dem.
Hvad sier de Herrer? spurte Russeren
Hys, sa Damen.
Jeg vilde bare vite om de kommer fra Russland
Ja de kommer fra Russland.
Aa lovet være Jesus Kristus, saa er de kommet med den store Jernbanen som det ikke er Ende paa. Han nævnte Guvernementer og mange Byer, han nævnte en gul Stasjonsbygning for Godset, og tyve Verst derfra var hans Hjem. Han korset sig. Om Forlatelse, de maatte forbi den store gule Stasjonsbygningen, den var ikke til at ta feil av, og bare tyve smaa Verst til saa var det hans Stue. Den ligger ved Bækken ved Poplerne og Enerbuskene, og Smaafuglerne var ikke til at tælle.
Hvad vil den Mand? spurte Amerikanerne.
Damen smilte: Han vil vite om De har kjørt forbi hans Stue i Russland.
Amerikanerne forvirret: Hvad? Det vet vi ikke. Hans Stue i Russland?
Han er saa pint av Hjemlengsel. Hans Herskap er reist bort, og her gaar han igjen –
Er han efterlat her?
Han blev paalagt at reise hjem straks og fik Penger til Reisen. Men han kom paa Avvei og drak op pengene.
Stakkars Gut! sa Amerikanerne leende. Og nu lenges han hjem? Det gjør vi ogsaa, sa de. Det er en Sykdom, vi vet nok om den. Men retnu tar vi Båten hjem.
Jeg ønsker Dem en lykkelig Reise.
Tak, Frøken. Hvor har De lært at tale Engelsk?
I Amerika. Jeg er bare her hjemme en Tur.
Saaledes, nikket Amerikanerne. Og saa kommer De tilbake til os?
Det er Tanken.
Russeren frem igjen: Spør dem om de ialfald saa Smaafuglene.
Det kan jeg ikke spørre om, sa Frøkenen venlig.
Amerikanerne hilste og gikk. Ved Døren vendte de om og spurte Frøkenen om det vilde være til noget for Manden at faa Penger til Hjemreisen.
Det tror jeg ikke, svarte hun. Han maa visst vente paa ny Ordre fra sit Herskap.
Nu gikk de, og jeg fik ikke vite det, snufset Russeren. Om Forlatelse, men de maa vel være der naar jeg kommer hjem, tror De ikke?
Hvem? Spurvene? Jo de er der.
Det tror jeg ikke, svarte hun. Han maa visst vente paa ny Ordre fra sit Herskap.
Nu gikk de, og jeg fik ikke vite det, snufset Russeren. Om Forlatelse, men de maa vel være der naar jeg kommer hjem, tror De ikke?
Hvem? Spurvene? Jo de er der.
De skulde ha set dem, Frøken, de fløi ned til Bækken og stak Nebbet nedi, akkurat som de skulde være tørste de ogsaa, slikt Smaatteri! Russeren gråt. Det var nogen elendige Fugler, sa han og strammet sig op, de var graa og gule og næsten ikke til at jage væk før de kom igjen, Himlen blev mørk av dem, en Million –
Taarene randt ned i hans graa Skjeg.
Jeg blev lei av hans Hysteri, og maatte undre mig over Damens Taalmot med ham.
Taarene randt ned i hans graa Skjeg.
Jeg blev lei av hans Hysteri, og maatte undre mig over Damens Taalmot med ham.
Hun svarte: Jeg er Finne og selv hjemsyk! Og hun bøyde sig frem og hvisket over Disken til mig: Jeg er hans Søskenbarn, forstår jeg. Men det vil jeg ikke la ham vite."
Ikonet
I øst sier man at ikoner er vinduer til Himmelen.
Et slikt kom meg i hende på et loppemarked på 1970 – tallet en gang. Jeg husker bestemt jeg betalte femti øre for det. Oppriktig aner jeg ikke hvorfor jeg kom til å plukke det med meg. På den tiden vekslet jeg mellom å kalle meg selv agnostiker eller ateist, og slike troseffekter var slett ikke innenfor min interessesfære. Dessuten var jeg gjennomgående angstbitersk i forhold til religion generelt, og til folk som kalte seg kristne spesielt.
Den gangen tenkte jeg heller ikke over hvor den lille figuren kunne komme fra. Egentlig var det bare et stykke furubark, med et utskåret bilde av Maria med barnet. Først senere gikk det opp for meg at dette trolig dreide seg om et slikt håndarbeid som russiske krigsfanger noen ganger byttet til seg litt mat eller tobakk for.
I grunnen er det et lite mysterium hvordan ikonet kom til å følge meg i årene som kom. Det var slett ikke på grunn av bevisste valg fra min side. Jeg flyttet land og strand rundt, og stort sett prøvde jeg å befri meg for alt unødig av jordisk gods. En tid var en campingvogn hjemmet mitt i noen år. Da solgte jeg, ga bort eller brente så å si alt jeg eide. Underlig nok dukket ikonet opp igjen etter en stund. Jeg må ha hatt det i hånden under flytteprosessen, og lagt det fra meg noe sted i vognen uten å tenke over det.
Som leseren kanskje har gjettet, har forholdet mitt til ikonet likevel gjennomgått en forandring. Etter hvert har det blitt behandlet med mer ærefrykt.
Innfallsvinkelen min til disse tingene endret seg noe sted langs veien, og det var eldre katolske og ortodokse tradisjoner som kom til å gi meg den næringen for sjelen som jeg hadde manglet. Tidligere hadde slikt bare framstått som bakstreversk tankegods, og dessuten en trussel mot alt jeg satte pris på i verden. Nå ble det ikke bare forenelig med friheten jeg ønsket meg, men også den eneste plausible veien å søke videre langs.
Hva er det som gjør at en slik gjenstand kan kalles hellig? I ortodoks forståelse kan tradisjoner helliggjøres i kraft av seg selv. I dette tilfellet må man heller ikke glemme at vinduet sannsynligvis ble åpnet under noen av de verste forhold som mennesker er i stand til å skape for hverandre. Var det en krigsfange på vei – eller jernbanearbeid, må vedkommende likevel ha lagt alt håp han kunne mobilisere inn i utskjæringen. Over ikonet ba han, for sine nærmeste og for seg selv. Kanskje også for hele verden. Noen er også i stand til å be oppriktig for sine fiender.
Sannsynligvis var det et stykke brød eller noe annet spiselig han byttet det bort mot. Da er det også en mulighet for at han måtte bøte med livet, hvis handelen ble oppdaget. Slikt skjedde ikke så sjelden.
Hvordan ville årsakssammenhengene fortone seg, hvis alle forhold til dette ikonet ble belyst? Hvordan kommer regnskapet til å se ut for alle de impliserte? Det vet ingen, ikke ennå. Ikonet kommer sikkert ikke til å forsvinne når jeg er borte heller, men jeg håper inderlig at min takknemlighet vil bli lagt med på vektskålen.
Fortsatt er jeg nærmest for nomade å regne i verden, men utskjæringen av Maria med barnet følger meg fremdeles. Et lite vindu til himmelen klarte jeg likevel ikke til å kvitte meg med, tross alle mine iherdige forsøk.
Ofte ser man ut, og innser ikke.
Ikonet
I øst sier man at ikoner er vinduer til Himmelen.
Et slikt kom meg i hende på et loppemarked på 1970 – tallet en gang. Jeg husker bestemt jeg betalte femti øre for det. Oppriktig aner jeg ikke hvorfor jeg kom til å plukke det med meg. På den tiden vekslet jeg mellom å kalle meg selv agnostiker eller ateist, og slike troseffekter var slett ikke innenfor min interessesfære. Dessuten var jeg gjennomgående angstbitersk i forhold til religion generelt, og til folk som kalte seg kristne spesielt.
Den gangen tenkte jeg heller ikke over hvor den lille figuren kunne komme fra. Egentlig var det bare et stykke furubark, med et utskåret bilde av Maria med barnet. Først senere gikk det opp for meg at dette trolig dreide seg om et slikt håndarbeid som russiske krigsfanger noen ganger byttet til seg litt mat eller tobakk for.
I grunnen er det et lite mysterium hvordan ikonet kom til å følge meg i årene som kom. Det var slett ikke på grunn av bevisste valg fra min side. Jeg flyttet land og strand rundt, og stort sett prøvde jeg å befri meg for alt unødig av jordisk gods. En tid var en campingvogn hjemmet mitt i noen år. Da solgte jeg, ga bort eller brente så å si alt jeg eide. Underlig nok dukket ikonet opp igjen etter en stund. Jeg må ha hatt det i hånden under flytteprosessen, og lagt det fra meg noe sted i vognen uten å tenke over det.
Som leseren kanskje har gjettet, har forholdet mitt til ikonet likevel gjennomgått en forandring. Etter hvert har det blitt behandlet med mer ærefrykt.
Innfallsvinkelen min til disse tingene endret seg noe sted langs veien, og det var eldre katolske og ortodokse tradisjoner som kom til å gi meg den næringen for sjelen som jeg hadde manglet. Tidligere hadde slikt bare framstått som bakstreversk tankegods, og dessuten en trussel mot alt jeg satte pris på i verden. Nå ble det ikke bare forenelig med friheten jeg ønsket meg, men også den eneste plausible veien å søke videre langs.
Hva er det som gjør at en slik gjenstand kan kalles hellig? I ortodoks forståelse kan tradisjoner helliggjøres i kraft av seg selv. I dette tilfellet må man heller ikke glemme at vinduet sannsynligvis ble åpnet under noen av de verste forhold som mennesker er i stand til å skape for hverandre. Var det en krigsfange på vei – eller jernbanearbeid, må vedkommende likevel ha lagt alt håp han kunne mobilisere inn i utskjæringen. Over ikonet ba han, for sine nærmeste og for seg selv. Kanskje også for hele verden. Noen er også i stand til å be oppriktig for sine fiender.
Sannsynligvis var det et stykke brød eller noe annet spiselig han byttet det bort mot. Da er det også en mulighet for at han måtte bøte med livet, hvis handelen ble oppdaget. Slikt skjedde ikke så sjelden.
Hvordan ville årsakssammenhengene fortone seg, hvis alle forhold til dette ikonet ble belyst? Hvordan kommer regnskapet til å se ut for alle de impliserte? Det vet ingen, ikke ennå. Ikonet kommer sikkert ikke til å forsvinne når jeg er borte heller, men jeg håper inderlig at min takknemlighet vil bli lagt med på vektskålen.
Fortsatt er jeg nærmest for nomade å regne i verden, men utskjæringen av Maria med barnet følger meg fremdeles. Et lite vindu til himmelen klarte jeg likevel ikke til å kvitte meg med, tross alle mine iherdige forsøk.
Ofte ser man ut, og innser ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar