Velkommen til å kikke rundt i Skaldskapet! Nettstedet her er ment å være en lagringsplass og referanseplattform for tekster innen ulike sjangere. Det vil bli presentert både alvor og skjemt, alt fra bønn til bannskap, noe lavmælt og fredsommelig, men også et og annet tennerskjærende og kanskje provoserende. Her er gammelt og nytt om hverandre, det er ingen sammenheng mellom publiseringsdato og når tekstene er skrevet. Noe av det er representativt for tanker jeg har ennå i dag, annet kan være idéer jeg har vendt meg noe bort fra. Slik håper jeg å få til en vidtfavnende samling av skriveriene mine, der både lys og skygge hører med.

Her blir novellene og fortellingene samlet.  Det er også mulig å gå til hver enkelt tekst ved  å følge linkene nedenfor. Den aktuelle siden blir da åpnet i nytt vindu.

En velduftende solskinnshistorieLandkjenning - En fortelling om å komme hjem - Gangsynet. Beretningen om mølleren JohannesTrollgården i Brandval - Fornuftens Røst - Sporene - Hesjetråden - De rette folkene


En velduftende solskinnshistorie

Det hender i noen lykkelige øyeblikk at jeg innser hvor privilegerte vi er, vi som har havnet helt utenfor når det gjelder samtidens moter og trender. Etter hvert har jeg også kommet såpass opp i årene at jeg i rent selvforsvar kan gå inn i en rolle som vrøvlende gammelmodig og dermed helt avleggs. Da lykkes en som regel ganske raskt i å bli bedømt som et fullstendig håpløst tilfelle hvor både salgsframsøt og annen argumentasjon anses som fullstendig bortkastet.

En liten personlig seier kom likevel til å kaste solskinn over dagen min for ikke lenge siden; en tildragelse jeg gjerne kan dele med likesinnede.

Noen utfordringer i hverdagen er heldigvis av en ganske hyggelig karakter. Å finne en høvelig presang til sin livskamerat i forbindelse med merkedager, kan for eksempel by på en del hodebry. Av en eller annen grunn har parfyme noen ganger stått for meg som en aktuell mulighet. Det er en personlig gave av et slag jeg gjerne kan la meg fascinere av, ja bokstavelig talt noe jeg liker å snuse meg fram til. I all beskjedenhet tør jeg påstå at jeg besitter visse ferdigheter i å finne dufter som passer til ulike mennesketyper, eller til hvilke situasjoner de kan brukes.

I kjøpesenteret satte jeg derfor raskt kursen mot inngangen til et parfymeri. Bak disken der inne stod en mørkhåret, gyllenbrun og skjevøyet skjønnhet. Hun var neppe mer enn som 20 vintre gammel. Jeg fortalte at jeg var på utkikk etter en lett sommerparfyme, og hun geleidet meg bort til en del av lokalet.

- Her, sa hun, har vi parfymer for menn.


Jeg fikk vel ikke direkte hakeslepp. Som fossil har man jo også fått øvelse i å late som ingenting ovenfor slike ubegripeligheter, men i mellomgulvet kjente jeg en synkende fornemmelse. Derfor virket jeg sikkert en smule tafatt da jeg stotret fram at det var min bedre halvdel som slike edle essenser var tiltenkt. I et øyeblikks panikk lurte jeg også på om det heretter kanskje også var nødvendig å presisere at det altså dreide seg om en kvinnelig partner.

Den unge var like blid, og viste vei til noen mer aktuelle flakonger. Jeg gjorde et raskt valg, uten egentlig å være helt til stede i tankene.  Jeg hadde glidd inn i den velkjente følelsen av hjelpeløshet ovenfor samtidens luner. Dessuten hadde det også begynt å blusse en liten glo av en frustrasjon i meg. Stikk i mot alt som passet seg, var jeg også nær ved å lufte dette ovenfor henne, en fremmed. Da vi gikk tilbake til disken, spurte jeg likevel om det var mange av hannkjønn som brukte parfyme for tiden.

- Omtrent halvparten av det vi selger er til menn, svarte hun med jevn stemme.

Jeg så på henne. Hun var forresten så nydelig at også dette var med på å gjøre meg usikker.

- Jeg regner vel med, sa jeg, at du er nærmest forpliktet til å være fornøyd med tingenes tilstand i så måte, men …

Hun kikket opp på meg. Jeg bestemte meg for å gi fanden i videre forsiktighet. Dessuten kunne jeg jo henvise til min privilegerte status som et mosegrodd fossil.

- Men hva tenker du om slikt, da ... oppriktig?

Hun alvorlig på meg, og så ga hun meg et overraskende klart svar. Ja hun gjorde, for gesten med å brekke seg fungerer fremdeles ypperlig som tegnspråk.

Slik sprakk vi opp til et smil, begge to, og holdt hverandres blikk en stund. Det var slikt et velsignet øyeblikk da en kjenner seg gjenfødt til menneskeheten, i en felles erkjennelse, frigjort fra aldersforskjeller, kultur, ja alt slik som vanligvis står som elektriske gjerder mellom mennesker. Og så, mirakler, hun ga meg en rask liten klem, attpå til rett foran øynene på to tilårskomne og sure kjerringer som var på vei inn. Jeg tror sannelig de var nesten like gamle som meg selv.

Så vandret jeg ut i en hverdag som nå var ganske forgylt. Jeg, en noe tilårskommen trendignorant, som i øyeblikkets eufori likevel kjente meg betydelig forynget.  På kjøpet hadde jeg forvisningen om at mitt utrangerte, arkaiske verdensbilde vitterlig hadde brakt meg en glede. Slik
 unte jeg meg en svært lite tidsmessig skadefryd ved tanken på disse mine samtidige at typen hannkjønn. 
Slike som visstnok kjøper parfyme til seg selv.


Landkjenning - En fortelling om å komme hjem


I avgangshallen på flyplassen så jeg en indianerkvinne som gråt.

Jeg er på vei frem eller tilbake, sittende med en kopp te foran meg og Atlanteren under meg. For sikkert tiende gang begynner jeg på første kapittel i boken jeg har med. Tankene vandrer tilbake til henne. Bildet slipper ikke taket, hvordan hun klaget seg sakte, med underlige rykninger i kroppen. Slik gikk hun rundt og snakket til tilfeldige. Brydde blikk søkte til siden, alle hennes ord var komplett uforståelige. Så møtte øynene hennes mine.

Så var jeg visst nær ved å forstå noe likevel.

Irritasjonen tar meg. Hvorfor i all verden skal jeg bry meg med en slik overspent fantast? I lang tid nå har jeg levd som et moderne menneske, og jeg vil gi blanke faen i henne! Iltert roter jeg i lommen på seteryggen foran meg, og fingrer litt med en tilfeldig brosjyre. Jeg ser et kart med flyruter trukket i linjemønstre over jordkloden. Fra eller til destinasjoner.

Det er natt da flyet lander.

Daggryet er bare et par timer unna da jeg svinger av fra hovedveien og kjører den siste milen innover i skogen. Veien blir stadig smalere. Etter hvert må jeg lirke meg fram mellom djevelsk plasserte steiner, utfordringer mot både bilens forstilling og tidsriktig travelhet. Så, endelig fanger billysene en åpen slette mellom grantrærne. Bak den er en fortetning i mørket. Det er flere hundre år gammelt stokkverk som fremdeles holder stand, laftet sammen i en beskyttende firkant mot elementene. Jeg er tilbake, enda en gang tilbake.

Før jeg slår av tenningen og billysene slukker, rekker jeg å se ferske jordhauger foran nordveggen. Aha! – så grevlingene har ikke gitt opp håpet om å gjenerobre sitt gamle domene under gulvet. De har vært forvist derfra noen år nå. En stund var det steile fronter mellom oss. Mine endelige argumenter ble til slutt tykk gjerdenetting og sement, samt avlagt jegerprøve.

Jeg famler meg fram til døra, låser opp og går inn. En velkjent lukt slår mot meg. Det er gammelt husvære der gulvsprekkene er så store at angen av tørr jord får slippe gjennom. Jeg får fyr i et par ovner før jeg tumler til sengs, stuptrett.

Etter noe som for meg virker som et øyeblikk, blir jeg vekket av en ringende lyd. I villelse tar det en stund før jeg fatter at det må være alarmen fra solcelleanlegget. Jeg synker tilbake på puten. Fremdeles har jeg fragmenter av noen drømmebilder i hodet. Det var visst noe om henne.

Umulig å få sove igjen i dette levenet, så jeg kommer meg opp for å kikke på sakene. Problemet viser seg å være irr i sikringsholderen. Det må ha kommet batterisyre på den.

Jeg skal til å vaske meg, men så er det ikke noe vann i kranen. Jeg husker plutselig at jeg tømte sisternen i kjelleren før jeg dro. Nytt vann må fylles fra brønnen. Jeg går dit ned og skrur på en bryter. Ingenting skjer. Nei, slike 12 volts vannpumper tåler ikke å stå ubrukt for lenge. Vel, jeg har en annen liggende et eller annet sted, som burde fungere.

Først må jeg ha en matbit, og jeg finner fram noe tørrmat fra et skap. Så husker jeg plutselig på grevlingenes aktiviteter. En tid har jeg faktisk hatt en nagende usikkerhet nettopp om forsvarsverket på nordsiden. Staheten til disse rakkerne har jeg fått bevis for flere ganger. En gang gnagde de seg faktisk gjennom gangdøra. 

Jeg haster ut, litt urolig. Heldigvis, forsøket deres viser seg å være feilslått. Kanskje jeg til og med forstyrret dem i natt da jeg kom. Likevel må noe gjøres her, helst med en gang. Nede i låven vet jeg om noen tykke stokker i ti fots lengder. Jeg finner ut at jeg kan legge de på bakken langs veggen som et foreløpig hinder. 

Det tar tid å få slept stokkene på plass, og ganske utmaset gjør jeg meg klar til å gå løs på problemet med vannpumpen. Jeg er på god vei til å bli forbannet over slike uforutsette oppgaver. Med lengsel husker jeg storbyen og den ukompliserte tilværelsen der. 

Jeg går bort til uthuset for å finne reservepumpen. Da ser jeg at takrennen har falt ned. Det får jeg ta senere. Så viser det seg at ledningen til pumpen er gnagd i stykker av mus. Den må repareres.

Endelig er det noe i meg som resignerer. Jeg husker at slik er det bare, prosessen med å komme tilbake. Tilværelsen må etableres på nytt, etappevis. Jeg setter meg på en huggestabbe og fikler med kabelen. Skjærer opp den ytterste plasten, og ser at den ene lederen har en dyp, rødbrun farge. Rødt … og med ett er jeg tilbake til drømmen fra i natt.

Det var henne fra flyplassen, sammen med andre kvinner. De hadde malt seg med nettopp en slik farge. De sto i en kulp ved en foss, det var en rituell renselse eller noe slikt. Men jeg var der også, sammen med andre menn. Vi sto på en klippe over vannet og viste fram noe, var det bytte vi hadde drept? Kvinnene lo og vinket til oss. Så skiftet alt om, og jeg ble til henne – og kjente noe som fylte meg innenfra. Det var som jeg bar en myk og rund klode inne meg.

Sludder og vås! Jeg slår det hele bort. For lite søvn, ikke annet.

Da hører jeg en bløt, dyp tone ovenfra. Korpen! Å, det er en gammel kjenning og kamerat her i ødemarken. Et par av dem har en fast reirplass i lia ned mot sjøen. Jeg roper muntert tilbake, og får svar igjen. Et par ganger sirkler den rundt meg før den stryker videre over grantoppene. Hvor gjerne skulle jeg ikke sett disse skogene gjennom dens øyne! Det slår meg at de kan bli gamle, korpene. Denne husker kanskje stedet her for fire – fem årtier tilbake, da her var et lite gårdsbruk som yrte av liv.

Jeg roer meg ned, klarer etter hvert å planlegge og prioritere. Ingen av oppgavene løper sin vei, og jeg skal være her lenge.

Timene fram til middag sysler jeg med forskjellige reparasjoner. Jeg tar meg tid til en god og lang hvil, og etterpå rusler jeg nedover til et lite jorde. Innsatsen min her har stort sett begrenset seg til å holde løvskogen nede. Hvert år skyter nye skudd av osp og selje i været. Jorden er god, og her kunne det bli både poteter og grønnsaker, eller kanskje en rute med litt havre.

Det lyder nok en kallelse ovenfra, denne gangen er det en malende lyd fulgt av skarpe pip. Rugden! Jeg får øye på den, der den sveiper lavt over skogen med nebbet skrått pekende nedover. Jeg har hørt at trekket gikk over dette stedet før i tiden også. Nye generasjoner finner igjen de usynlige sporene. 

Jeg henter en langarmet saks for å klippe ned et og annet. Seljeskuddene vokser opp i klynger, tynne og rette, noen bortimot et par meter høye. Jeg får en tanke. I år skal jeg sannelig lage meg en fiskeruse av disse her, av det slaget som de brukte i gamle dager. Ivrig begynner jeg å samle sammen de fineste.

Da er det jeg blir var et eller annet. Er det noen bak meg? Jeg snur meg, stusser litt før en svak erindring stryker gjennom meg. Noe som kanskje ikke skapt for menneskers sanser. En fortykning i luften, et vennskap uten legeme. Nei, slikt er jo ikke ment å fortelle til menneskers ører heller. 

Jeg er plutselig yr av glede, og blir stående i øyeblikket. Etter en lang stund fortsetter jeg likevel med arbeidet. Nå vet jeg at det jeg gjør godt for noe, eller noen. 

Det går mot kveld, og jeg har levd her den første dag igjen. Et tåkeslør kommer drivende lavt over bakken. Jeg hutrer, mest som en refleks, og rusler tilbake mot huset for å ta kvelden.

"Når kulden og nattemørket kommer, søker en ly der slikt best er å finne."  Disse enkle ordene når fram bevisstheten.

Jeg forstår med ett at også hun har kommet seg vel hjem.



Gangsynet. Beretningen om mølleren Johannes

Det står en gammel vindmølle en mils vei fra den svenske byen Lidköping, ute på Kålland. På en liten høyde ved et sted som heter Riddergården er den godt synlig for alle veifarende. Vingene har faret ille i senere års stormer, ellers er den intakt både utvendig og innvendig.

Dette er beretningen om dens siste møller, en mann som kom til å gi mennesker et ankerfeste i vindene som alltid streifer her over slettelandet.

Johannes Jansson ble født i året 1876. Da var faren, Janne Jansson, i ferd med å bygge møllen. Tre år etter sto den ferdig reist. Dette skjedde imidlertid i nabosognet, der de bodde på den tiden. Alt fra sine tidlige år fulgte Johannes med faren i arbeid. Senere var han også med på å ta møllen ned og flytte den, nå til det stedet som senere fikk navnet Kvarnbacken.

I voksen alder drev han den videre alene. Han hadde nå stiftet familie, og ektemaken ville helst bosette seg nær sin slekt. Johannes var villig til dette. Dermed ble møllen nok en gang tatt fra hverandre og reist på ny, og nå på den plassen der den har blitt stående fram til i dag.

Når en går inn i en slik mølle, er det som å stå i et urverk. Kraften fra de uhyre vingene blir temmet og overført til solide akslinger og tannhjul i tre og metall. I høyden er det flere plan med smale trappestiger imellom. Man ser kornrenner og justeringsanordninger med hjul og stenger. Fra taket henger kjettingtaljer til heising av sekker, slik minner de mye om loddkjeder i en gulvklokke.

Her øvde mølleren Johannes sitt fag. Hit kom folk fra egnen for å få kornet sitt malt, alt fra store lass til små sekker. Betalingen han tok for dette, var gjerne en liten andel av kornet. Dermed kunne han selge det senere som ferdig mel.

Når vinden var god senhøstes, arbeidet han stundom opp mot 72 timer uten søvn. Da kunne han greie i overkant av 80 tønner i døgnet. I dag tenker vi med makelig avstandsbeundring, at folk på den tiden tydeligvis var i stand til å tåle hardt arbeid. Men i denne historien kommer det et annet forhold til, som også skal nevnes.

Johannes Jansson var blind.

For ham var møllen som en forlengelse av både kropp og ånd. Han levde med den og inn i den, like til minste plugg i reisverket.

- Jag känner kvarnen, och kvarnen känner mig. 

Så sa han.

Det kom magre år i begynnelsen av nittenhundretallet. Matvarer var av og til rasjonert, og vanskeligst var det for folk i byene. Likevel var det tungt også for mange ute på landsbygda. Ennå på denne tiden var det vanlig at folk la ut på vandring for å finne livberging. Landeveien tok noen, mens andre fant utvei over Atlanteren.

Johannes malte korn i en mølle. Et slikt sted ville øve en naturlig tiltrekning på slike folk som ikke visste noe bestemt om neste måltid. Etter hvert hadde også et merkelig rykte spredd seg. I møllen ved Riddergården fantes ofte råd til en hjelp, selv for de som manglet rasjoneringskort og penger.

En kvinne kunne ha brukt opp sitt siste mel. Barneflokken hadde sutret lenge allerede. Til slutt gikk hun til Johannes. Etter tidens skikk spurte hun kanskje ydmykt om hun kunne få feie gulvet, om det kunne være noe der … 

De fleste i slik ærend gikk fra møllen med en fem kilos sekk med utmerket god hvete eller havre. Skjønt ikke absolutt alle. En gang kom en kupongkontrollør som hadde hørt om at noen fikk kjøpt mel uten rasjoneringskort. Han utga seg for bankmann, og sa at han skulle betale rikelig.

Johannes tvilte ikke på hva slag han hadde foran seg. Derfor svarte han kort at den som laget lover om rasjoneringskort, måtte selv ha med seg slike. Samtidig kom to andre karer inn. De hadde gått fra Göteborg og var sultne. Johannes fant to sekker. Tomhendt og på vei ut fikk kontrolløren høre ord som Johannes ennå huskes for:

- Jag skänker er mjölet, ni får det som present.

Vindene strøk videre over landet og tidene. Som for å oppveie tidligere pust i amerikabåtenes seil, skjøv de også møllens vinger rundt.

Så blåste krigers kulde over Europa, og det kom fredlige drag av vår. Menneskene levde av jorden, som de har gjort til alle tider. De som dyrker den, dyrker freden. Johannes, mølleren, foredlet sædens fold nettopp med denne ånd i sitt verk og sitt virke.

Var denne møllen et fyrtårn for de som havnet på villstrå i et landskap av bølgende åkre? I så fall var Johannes lyset som glimtet der innenfra. Ennå lever det folk i trakten som husker ham med takknemlighet.

De arbeidet sammen i syv årtier, han og møllen. Slik ble han den siste som malte korn på den gamle måten i denne delen av landet. Så vidt inn på 1960 – tallet kunne det ennå høres skurring fra kvernsteinene og sus fra vingene.

- Jag har lovat kvarnen att så länge jag går, så skal den också få gå.

Johannes holdt dette løftet, helt til dagen da sjelen hans slo følge med en vårvind som feide muntert over Riddergården. Etter han var borte, fant de et ekstra kornkammer under mølla. 

Johannes Jansson var blind, men et forklarelsens lys må han ha skimtet likevel, der blant korntønnene i sitt livbergende klokkeverk.


Trollgården i Brandval
Det er sommer. Ja hva mer, det er juli og glade dager. Jeg fryder meg over åpent landskap og stor himmel, her jeg sykler fra Kongsvinger oppover mot Brandval. Glomma flyter bred og blid ved siden av meg, majestetisk i sin tidløshet.  Nå som før vokser både korn og grønnsaker villig på vakre og velstelte gårder.

Etter hvert svinger jeg av mot vest. Det går en vei over åsen her, den ender ved riksveien på østsiden av Storsjøen.  Jeg har kommet i tanker om noe underlig jeg leste en gang, en fortelling om en såkalt landeveisloffer. 

Det var visst mange slike som ferdes her før i tiden. Særlig i årtiene før og etter første verdenskrig strømmet titusener av menn ut på landeveiene i hele Skandinavia. Det var frifanter og tiggere, noen ganger leilighetsarbeidere. Helst var dette mennesker som det ikke var blitt plass til i den moderne samfunnsstrukturen, eller som verken kunne eller ville innordne seg de nye krav. Selv anså de seg gjerne som nomader og vandrende filosofer, og mange kalte seg da også for "yrkesloffere". 


Ganske snart kommer jeg inn i skikkelig villmark, men skimter rester av en og annen gammel utløe mellom trærne. Nettopp slike løer ble ofte brukt av lofferne til overnatting, både sommer og vinter. Var de heldige, kunne det være noe høy der til å grave seg ned i. Bare i ytterste nødsfall ville de be om nattely på noen låve. Svaret ble så ofte nei allikevel, og andre menneskers frykt og forakt kjennes like godt inn til margen som både snø og kulde.  Slik hendte det også at enkelte frøs i hjel. 

Nettopp fra disse traktene oppstod det altså en ganske spesiell historie, som lofferne etter hvert kom til å fortelle seg imellom. Slik jeg husker det, handlet den om en mann som vinterstid vandret gjennom Brandval og videre inn i skogen. Døden nær av sult og kulde, kom han til en gård der han tok sjansen på å gå inn. Imidlertid ble han tatt bedre i mot enn han trodde var mulig på denne siden av graven. Alle han møtte var snille og vennlige, og rykende varm mat ble satt fram. Det var først da vakre hulderjenter kom og satte seg bort til ham, at han fattet det var en trollgård han hadde kommet til. Alt som tenkes kunne av kjødets gleder fikk han oppleve denne ene natten han var der.

Senere fortalte han om dette, og beretningen fikk etter hvert sagnets form.  De færreste loffere trodde nok for alvor at de kunne bli oppvartet på en trollgård i nærheten av Brandval. Langt viktigere var det at fortellingen helt og holdent var deres egen. Den ble som et slags bevis på at også de hadde sin kultur, sin historie og et slags fellesskap, om det enn var aldri så løst sammentuftet.

Skogen blir tettere oppover i lien. Noen av de eldste trærne ved veien, bjørker og furuer, stod sikkert her for hundre år siden også. Tette kroner som ga ly for regnet, grove stammer som var gode å hvile ryggen mot. Jeg tenker på dette med gjensidig frykt mellom mennesker. Erfaring sier at slikt ikke har forandret seg stort her i verden.

Jeg sliter i stadig brattere bakker, før terrenget omsider flater litt ut oppe ved Balsjøen. Med ett lyder noen mektige skrik, og en stor ravn flyt opp rett ved veien. Jeg følger den med øynene. Dermed ser jeg ikke hvor jeg kjører, og styrer rett ned i grøfta. Takk skjebne ... ! Vel, alvorlige fallet blir det ikke. Verre er det med sykkelen, jeg ser at forhjulet er helt forvridd. Jaja, det var den turen! Det er ikke annet å gjøre enn å ringe etter noen som kan hente meg. Jeg fisker fram mobilen. Nå … så er det ingen signaler! Her i ødemarken er det ikke dekning.

Så er det ikke annet å gjøre enn å ta bena fatt. Hvilken retning? Jeg bestemmer meg for videre oppover. I høyden med nesten fri sikt må det vel slå inn noen basestasjoner, selv om de er et godt stykke unna.

Dermed fortsetter jeg langs veien til fots. Innimellom stopper jeg og sjekker telefonen. Etter hvert har det begynt å skumre. Det var jo også meningen at dette skulle være en tur gjennom sommernatten. Først da jeg ser et blink og hører tordenen som ruller bak meg, kommer jeg til å huske på regntøyet som ligger igjen i sykkelvesken. Ja, så må jeg vel bare snu. Men så er det så inderlig for sent likevel. Slusene åpner seg nesten øyeblikkelig, og jeg blir så våt som det går an å bli før jeg rekker inn under det nærmeste grantreet.

Regnet går over til hagl, og jeg hutrer der jeg står. Etter en stund husker jeg  på mobilen i skjortelommen. Bak displayet ser jeg bare dugg og vanndråper. Den er død.

Jeg begynner å gå igjen, det gjelder vel bare å komme seg fram til folk. Jeg langer ut det beste jeg kan. Hender og underarmer dovner vekk, og jeg forsøker å gni dem mens jeg går. Det skal da ikke være mulig å fryse seg helt fordervet, slik midt på sommeren?

Det kommer flere skurer, og jeg blir så våt og kald at det ikke er noen vits i å søke ly lenger.  Men at det kan bli så bitende kaldt i juli! Jeg kjenner meg heller ikke helt igjen, for det er mange år siden sist jeg var på disse kanter. Hvis jeg er omtrent der jeg mener, er det godt og vel en mils vei igjen til bygden. Klarer jeg det? Jeg kjenner en klo av angst gripe i meg, for nå tviler jeg. Likevel må jeg jo bare prøve.

Jeg hører som et ekko av ravnens skrik, og jeg stopper et øyeblikk for å lytte. Da legger jeg merke til et jevnt brus gjennom skogen. Kanskje er det fossen i Brattfallet? Å Brattfallet, det er et fragment fra Eden som har materialisert seg her i de østnorske skogene. En elv som renner over en høy og knivskarp bergegg, en stor mørk dam nedenfor med myrer og gamle trær som speiler seg. Et urgammelt bilde av en stor ro, hinsides menneskets evne til å gripe.

Jeg får en sterk trang gå dit ned og bare å sette meg ned. Jo, jeg gjør det, for jeg husker at noen har nevnt en gapahuk eller noe slikt som er satt opp der i senere tid. Kanskje er jeg så heldig at en eller annen har lagt igjen en eske fyrstikker ... jeg tar av veien og går etter lyden.  Da, med ett får jeg likevel se det jeg mest av alt har lengtet etter. Jeg skimter lys et stykke unna, ja flere lys, og sannelig aner jeg også konturene av en stor bygning.  Snart ser jeg en avlang fasade med glassveranda.  Har jeg allerede kommet ned til bygden? Vel, dette er ikke tiden for å spekulere på slikt. Jeg går helt fram, finner en dør og banker på.

En diger kar åpner. Ansiktet er et virvar av hår og skjegg, og et par godmodige øyne kikker ut derfra. ”Kom inn” sier han bare. Han ser vel at jeg er utmaset. Han viser meg inn i en enkelt innredet stue med tømmervegger uten panel. Han rister på hodet da han ser hvor våt jeg er. ”Det der må du få av deg og tørket”, sier han. Fra en knagg tar han en diger fleecejakke som han rekker meg, før han går bort og gjør opp noe varme på peisen.

Etter hvert får jeg fortalt om uhellet, og om mobilen som regnet ødela.

”Her er det dekning”, sier han, ”og du kan bruke telefonen min. Men ikke bry deg om å ringe etter noen til å kjøre, jeg kan hjelpe deg videre. Likevel er det best at vi drøyer til i morgen.”

Takknemlig tar jeg i mot telefonen og taster ned et par forklarende meldinger. Jeg aner ennå ikke hvor jeg har kommet hen, så jeg spør. ”Å” svarer han, ”denne plassen ble en gang kalt for Tåkehaugen, og det navnet har blitt hengende ved.”

Tåkehaugen … Tåkehaugen? Jo, dette underlige gårdsnavnet har jeg vitterlig hørt noen gang, men i farten klarer jeg ikke helt å plassere det.

Han begynner å dekke et bord, fra et annet rom henter han spekemat og flatbrød. Han byr velbekomme, og den enkle maten gjør underverker. Varmen vender tilbake i kroppen.

”Du er altså en slik en som reker langs veiene, du?” sier han sakte. Jeg skal til å svare med min vanlige, unnskyldende frase, om at jeg driver da og arbeider litt jeg også, slik som andre. Da ser jeg at smilet hans slett ikke har det spottende og inkvisitoriske uttrykket som jeg er så vant til å se. Derfor nikker jeg bare. Ja, for det er jo nettopp slik det er. Veiene alene er målet, og gleden bakom så mye.

”Jeg trodde jeg skulle fryse bent i hjel i kveld” sier jeg bare. Han rister på hodet og ler litt. Så sier han noe underlig: ”Du synes godt om at du får leve, da?”

Hva i all verden kan han mene med å spørre om noe slikt? Det er ikke lett å finne noe høvelig svar i farten. Jeg har vel egentlig aldri vært særlig tess til dette med snakking heller. Mine glade stunder har jeg hatt alene og i det stille. Likevel, å få oppleve verden, være den bevisst! Gå gatelangs i gamle, ærverdige byer, eller langs landeveier. Få se vakre katedraler, eller gårder, dyr og fugler – ja, bare å få sanse en eneste sommerfugl!

Jeg tenker at når jeg kommer forbi noe kryp som har ramlet ned i en vanndam, vil jeg helst hjelpe de opp igjen. Større dåder enn som så er jeg ikke eslet til, men jeg savner det heller ikke.

Derfor nikker jeg denne gangen også, litt forsiktig, men han later til å være fornøyd. ”Det er alltid trivelig å kunne hjelpe en veifarende”, sier han bare. Vi spiser videre i taushet, mens en brennende tyrived hvisker sakte borte i peisen.  Senere viser han meg opp til et gjesteværelse. Jeg rekker bare så vidt å glede meg over en myk og ferdig oppredd seng, før jeg forsvinner ned i en dyp velsignelse.

Neste morgen er det solskinn og frokost på verandaen. Mannen er strålende blid. Vi finner et og annet å snakke om også, noen småtterier av felles interesse. Begge har vi lagt merke til at forskjellige sangere har fått frem store kull med unger i år, og vi gleder oss også over at oteren har funnet veien tilbake til flere vassdrag her i øst. Og fisken i Storsjøen, ja artsbalansen har endret seg de siste årtiene, men mangfoldet er visst der ennå.

Etter kaffen strekker han seg og kikker ut mot noen godværsskyer som puffer seg opp i sør. ”Nå skal jeg se deg vel av sted videre”, sier han. Vi går ut, og jeg ser meg rundt etter en bil. Men nei, mannen skrår tvers over tunet og bort til skogkanten. Det går en sti videre, men den er så smal at vi ikke kan gå ved siden av hverandre. Han spør om jeg vil gå først.

Da er det at det skjer, dette jeg ikke kan fatte!  Vi har bare gått en liten stund, da vi befinner oss akkurat der jeg forlot sykkelen ved veikanten. Den står her fremdeles, men nå ser hjulet til å være i orden igjen. Jeg snur meg for å få en forklaring, men får bare et glimt av mannen i det han forsvinner tilbake inn i tykningen. Jeg roper etter han, men det kommer ikke noe svar. Stien kan jeg heller ikke få øye på lenger.

Foran meg står skogen og bare skogen, tett og lukket.

Epilog

Jeg kommer hjem omkring nonstid. Ikke så verst sliten, men med mange underlige tanker. Nesten med en gang går jeg opp på loftet og leter fram en bok. Den heter ”Veien til Klockrike”, og er skrevet av Harry Martinson. Jeg mener bestemt at det var der jeg en gang leste om det gamle sagnet. Så må jeg likevel legge boken fra meg igjen, da jeg leser disse ordene: ”Slik oppstod ryktet om trollgården Tåkehaugen i Brandval … ”

Et spørsmål former seg, det er visst et valg jeg må ta. Hva er viktigst, å bli trodd eller å fortelle?  Ennå finnes det kanskje flere her i verden som trøster seg til landeveiene. Jeg skrur på pc – en og prøver å samle tankene. Så lar jeg det stå til:

”Det er sommer. Ja hva mer, det er juli og glade dager. Jeg fryder meg over åpent landskap og stor himmel …”


Trollgården i Brandval

Fornuftens røst


Gamlemor går av bussen og stavrer seg opp til huset. Vel framme på trammen roter hun fram en nøkkel, men om litt finner hun ut at gangdøra ikke er låst likevel. Hun skotter bort mot garasjen, men den står tom.
- Er du hjemme, gubbe? hoier hun i det hun går inn.
Det mumler noe inne fra kjøkkenet. Så kommer han ut i gangen, og gir en hånd med yttertøy og handleposer. Hun tar til å forhøre seg.

- Jeg ser ikke noe til bilen, hva har du gjort med den da? Ja, du nevnte visst at du skulle tel byen i dag, måtte den på verksted?

Hun venter ikke på svar, men hinker inn på kjøkkenet og tar til å pusle med kaffetrakteren.

- Du har ikke omsider tatt til vettet da, og kvittet deg med hele doningen – slik jeg har sagt til deg flerfoldige ganger.

- Ja, jo … han drar litt på det.

Da ser hun på ham, mest som hun ikke kan tro helt på det hun hører.

- Ja, om du nå har tatt konsekvensen av fakta, om ulykker og gamle folk bak rattet! Å, jeg har da vist deg statistikk mer enn en gang …

Han virrer med hodet og kommer ikke helt i gang med det han skal si. Hun fortsetter med sitt:

- … så har du kanskje endelig skjønt det da, at vi rett og slett ikke trenger å ha bil lenger. Her går det buss hver time, og vi har da råd til en drosjetur en gang i mellom, skulle jeg mene. Ja, og så tenk på miljøet da, med forurensing og klima og alt svineri vi får i hodet … av denne hersens bilkjøringa!

Hun stopper litt og tenker seg om.

- Men at du faktisk har gitt slipp på bilen, gubben min … ja, da skal du virkelig få ros og en klem attpå. Nå henter jeg like godt opp en kakebit fra fryseren til tining i mikro’n, og så skal vi kose oss med kaffen og ta en god hvil etterpå.

Han har ennå ikke sagt noe, og nå slenger han på seg en jakke og rusler ut. Der tar han seg en sving bortom garasjen.

 Nå har jeg da sannelig fått godord for å være fornuftig en gang, jeg også, tenker han og flirer litt for seg selv.
Så går han lengst inn til veggen, retter ut handa og stryker forsiktig over styret på Harley’en som han har byttet til seg.



Sporene 


Oppover dalsiden ligger jordene som store, hvite flater nå vinterstid, bare brutt av et par skispor og noen tilfeldige dyretråkk. Ellers er det storveien som skjærer gjennom terrenget, før den forsvinner inn i skogen litt høyere oppe.  

Akkurat her ligger to stuer på hver side av veien. Utenfor en av dem står en mann og veiver med en langskaftet sopelime. Han strever med å få børstet av seg noe snø, men blir hemmet av noe han holder i den ene hånden. Så gir han det opp, tramper bare av seg det verste og går inn.

Det er en høy og mager kar, godt oppe i årene, litt dradd i ansiktet og med vertikale furer. Ennå er han ganske mørk i håret, men noen jerngrå tuster bruser hissig fram ved tinningene under skyggelua. Det er Anders dette, og nå har han vært oppe ved postkassen. En avis og et par julekort slenger han fra seg på kjøkkenbordet, uten å se nærmere på noe av det. I stedet blir han stående og kikke ut av vinduet. Både gårdsplassen og veien ble brøytet tidligere på dagen. En bekjent fra Bruket var her med traktor og snøfreser. Han stakk så vidt innom også, med en julehilsen og den tradisjonelle halvflaska fra hans gamle arbeidsgiver.

Julekveld og alt sammen, pokker ta det …


Blikket hans glir i retning av postkassene. Naboen, Olav, har også har gjort seg turen dit ned. Gamlingen går med subbende skritt gjennom snøen, med et godt tak i skistavene som han støtter seg til.

Veien bort til ham har ikke blitt brøytet.

Det tar til å murre i mellomgulvet, det stinger også litt den vonde flekken der nede. Han kjenner noen streif av kvalme, og dermed vet han også hva for annet svineri som er i vente. 


Olav ... 

Til helsike med det!  Hva i svarteste, heiteste var det å gjøre med disse gamle greiene nå?

- Det er jeg som har rett, tenker han arrig. Men denne gamle trøsten hjelper ikke så mye lenger.

- Det går an å ha rett for lenge, sa Vigdis en gang. Før i tiden hendte det at Olav ble nevnt mellom dem. Etter at hun døde, har han knapt nok snakket med folk i det hele tatt.

Han driver litt fram og tilbake på kjøkkengulvet. Han vet så inderlig godt hvordan timene ut over ettermiddagen og kvelden kommer til å bli. Som så ofte ellers vil han bli sittende og flikke på den gamle skigarden av tanker om rett og feil. Han ser ut av vinduet nok en gang. Med ett banner han høyt, griper fatt i konjakkflasken som ennå står der på benken. Så går han ut igjen.

Olav står bøyd over vedovnen sin på kjøkkenet. Han er en tettbygget kar med kortklippet, hvitt hår. Han har et litt spørrende uttrykk i det brede ansiktet, som om han alltid går og lytter etter noe. Nå har han, sin vane tro, brukt forsidene av dagens avis til å fyre opp med. Han leser bare annonsene likevel. - Dessuten, tenker han, om det mot formodning skulle hende noe virkelig nytt her i verden …

Det banker på døren.

Olav kikker ut gjennom vinduet, selv om han godt vet at det ikke er mulig å se hvem som kan ha kommet innenfor bislaget. Han går for å åpne, og slik får han se Anders, naboen som han knapt har vekslet ord med på flere tiår. De blir stående og betrakte hverandre, avventende. Anders tar et lite skritt bakover. Han rister på hodet, griper seg i det, famler ned i jakkelommen.

- Jul … begynner han, men må stoppe for å rense stemmen. Juledram! Jeg tenkte kanskje …

Olav rister også på hodet, later ikke til å skjønne.


- Har du tenkt deg inn? sier han. Så hører han vel selv hvor lite gjestfritt det lyder.

- Skal du ikke …

Han trekker seg bakover, og holder døra åpen. Den andre følger langsomt etter. Anders ser seg om. Det er så forunderlig likt hans eget hjem. Ingenting av innboet hører sammen, det er tilfeldige gjenstander samlet sammen over lang tid. Han ser et gammelt, massivt furubord med enkle rørstoler skjøvet inn under. Et gult veggskap med åpne skyvedører, et kaos av kopper og tallerkener skimtes på hyllene innenfor. Ved vinduet er det en hylle med en radio. Døra inn til kammerset er lukket.

Olav går foran ut i stuen og slår ut med hånden mot en tilfeldig plass. Han henter fram et par lakserøde glass fra hjørneskapet, de skåler og mumler noe om god jul. Anders er som på spranget til å reise seg igjen. Han kikker over på noen gamle fotografier som henger på veggen. Så rykker han til ved synet av en ung, lyslugget mann. Noen hvite bokstaver skimtes nederst. "Leg ... Legion Norwegen". Jaha, så han har altså slikt svineri hengende framme fremdeles. 


Det er Olav som står der på bildet, i frontkjemperuniform. 

Vaktsomt lar han blikket gli videre langs rekken av unge og gamle ansikter.  
Olav giftet seg aldri. Anders har aldri sett han har hatt besøk av noen, verken slektninger eller andre.  Ja hvordan var det nå dommen hans ble? Noen år i fengsel, Anders husker ikke hvor mange, og så var det vel ti års tap av borgerrettigheter.  

Det er da han får øye på et bilde av Vigdis, et som må være tatt i hennes tidlige ungdom. Nå, han vet jo godt at hun og Olav holdt sammen i tiden etter at de gikk for presten. Han føler at han må si et eller annet.

- Ja, du skal ha takk for blomstene du sendte.

Det er snart to år siden begravelsen.

Olav har fulgt blikket hans. Han nikker, leter etter ord.


- Vi kom jo til å gå på forskjellige lørdagsfester etter hvert, på den tiden.

Han og løfter glasset, men svelger allerede før dråpene kommer over leppene.

Anders tar også glasset sitt, finger med det, men setter det ned igjen. Ja nå sitter han altså her! Vigdis ... det var vel noe slikt hun alltid hadde ment han skulle gjøre.

- Jeg har hørt du var med ved Stalingrad, sier han omsider.

Så gremmer han seg øyeblikkelig over sine egne ord. Det er jo så ufattelig lenge siden, og han snakker som om det var et rykte som nylig har kommet ham for øre.

Olav bare ser på ham. Mumler noe uhørlig. Etter en stund trekker han pusten.

- Ja der var det jævlig kaldt, sier han bare.

Anders finner ikke mer å si, men om litt rensker Olav stemmen igjen.

- Men blodet i snøen, rart, det frøs liksom ikke. Vanskelig å gå i.

Han har vendt seg bort, ser ut gjennom vinduet.

- Flere av oss ble vanvittige der borte, tar han på igjen. Drepte kameratene sine. Eget befal også, de skjøt på alt som stod foran dem.

Anders har aldri vært i noen krig. Han rister på hodet. Det blir en ny pause.

- En del av de gale bled tatt til fange av russerne. De skjøt vel noen, kanskje de fleste. Men jeg har hørt at noen av de sloss mot oss, etterpå.

Anders tier fremdeles.

- Og så var det jo en og annen som gikk over frivillig også, sier Olav endelig.

- Enn du? spør Anders som en refleks.

Olav har kanskje ventet spørsmålet likevel.

- Nei, sier han kort. Jeg kom jo ikke til å bytte side.

Anders kjenner det som Vigdis stirrer på ham fra bildet.

- Nei, var det likt seg, sier han, forvirret. Bytte side ... der, men …

Hadde ikke Olav bare dømt seg selv, i og med at han så trassig hadde stått fast ved sine valg? Det er minner fra guttedagene som alltid dukker opp og gjør det hele så fordømt vanskelig. 
Han husker det var Olav som pleide å finne en råd, uansett hva slags knipe de hadde rotet seg bort i. Det var han som kameratflokken så opp til; det var han som hadde det endelige ord når krangler skulle avgjøres. Ikke fordi han var den sterkeste, men fordi han visste å si i fra når noe ikke gikk redelig for seg.
 

Anders kikker igjen bort på bildet av Vigdis. Med ett husker han noe som hun sa en gang, noe han ikke forstod. Den gang gjorde det ham bare sur og tverr, men ... I hodet gjentar han det for seg selv. 

-Trofasthet begynner i hjertet og ender i viljen, hadde hun sagt.
 

Nå er det som han plutselig forstår noe likevel.

Sakte sier han ordene til Vigdis høyt. Olav svarer ingenting, men det går noen rykninger over ansiktet hans.

Viljen, tenker Anders, er kanskje den mest høvelige målestokken tross alt, om man først skal gi seg til å dømme andre …

De ser forbi hverandre, men etter hvert kjenner Anders det som om stillheten blir annerledes. Hjerteslagene begynner å følge den langsomme rytmen fra gulvklokka.

Olav står opp og legger mer ved på ovnen. Han setter en kaffekjele på platen, han har et fat i hånden når han kommer inn igjen.

- Julebaksten, sier han og danderer utover noen kjeks fra en halvtom pakke.

De tar på med litt småprat om vær og føre. Av og til finner de på å skåle, men drikker begge så lite at det ikke er nødvendig å fylle glassene. Det surrer i klokka, den er i ferd med å trekke seg opp til fem slag.

- På denne tiden, sier Olav plutselig, pleide vi ungene å gå ut for å høre etter kirkeklokker. Det var mor som satte oss på det. Hun var vel glad for å bli kvitt oss en stund, der vi fløy rundt bena hennes.

Anders må smile.

- Vi gjorde det samme, sier han. Forresten hendte det at noen voksne var med, også.

De får samme tanke, og reiser seg. Olav går først. De kommer til å stå nær hverandre der ute på trammen. Det pisker snø mot de hete ansiktene.

- Nei, det skal vel mye til … sier Olav etter en stund. Likevel blir de stående. De dveler i dette ene som de begge eier en del i.  Og så skjer det likevel. Et vinddrag fra sør bærer som et dån med seg. Svakt, men tydelig høres en malmrøst gjennom skumringen. De snur seg uvilkårlig mot hverandre. Begge er våte av snø i ansiktet, og derfor tør de også holde fast i hverandres blikk. Klangen stiger og synker, før den til slutt blir borte for godt.

De to gamle vender seg sakte, og går tilbake inn til varmen.

Der ute fortsetter snøen å falle. Mykt jevner den ut oppkjørte veier så vel som søkende spor. Snart er bare en ny, ren og ubrutt flate tilbake.


Hesjetråden

Sensommer 1962.

”Østlandet med Oslo. Skiftende skydekke, stort sett pent og tørt vær”.

Andras hører som et ekko av orakel – ordene fra langbølgesenderen på Kløfta, da de første dråpene lager prikkmønster på låvebroen. Helt fra han våknet har han likevel kjent på gikta at det kom til å bli regnvær. Derfor drøyde han heller ikke ved dugurden lenger enn høyst nødvendig. Høgstdags gikk han inn som snarest for å få med seg værmeldinga, men trodde ikke så mye på godværet de lovet. Derfor rakk han da også å berge inn det siste høyet fra hesjene.

Avlingen er i hus, men han kjenner ikke helt den vante gleden ved velgjort arbeid. Han setter seg ned på ei tomkasse rett innenfor den åpne låvedøra. Nede i fjøset er det stille nå. Det er ikke mer enn snaue to uker siden den siste kua ble hentet med slakteribilen.

Båsene står tomme, for den nye tiden har funnet veien hit til dem ute i ødemarken også. Likevel ville det være stor synd å la tørt høy bli stående ute. Kløver og timotei, med en regnbue av engblomster innimellom. Det anger av en god sommer. Ei rik gave er det, både for folk og dyr. Her hos dem nevner de sjelden store ord som ”ærefrykt” og ”takknemlighet”, men han har samlet sammen alle staurene fra jordet og stablet dem trygt under stabburet. Ståltråden fra hesjene har han surret opp i pene bunter.

Det skal ikke brukes mer.

Utenfor regner det jevnt nå, men det haster ikke lenger med noe. Han kan like godt hvile litt, for ennå er det sikkert en drøy time før hun der inne kommer for å hente ham inn til kveldsverd.

Rett bak ham står det en annen kasse, full av forskjellig jernskrammel. Han skimter noe ståltråd som ligger her også. Noen sammennøstede baller på tre – fire favners lengde, og flere småstubber. Slike som han opp gjennom årene har surret over hånden og lagt til side, i tilfelle de skulle komme til nytte.

Det kunne kanskje blitt til et strekk på en hesje, dette. Han finner verktøyet som han bruker når han nøster, to plankebiter satt sammen i et kryss. Forsiktig legger han på den første tråden.

De har så inderlig trengt hverandre, de to som fremdeles bor her. Den vesle ruten på Jorden som er deres, denne vesle verdenen hadde sluttet å eksistere om en av dem hadde falt fra. Begge har de lagt til sitt, med det samme ønske om å trygge kårene. Tatt i så godt de har maktet, for seg selv, for barna og for dyrene. De har slitt sammen, og mest i det stille.

Han plukker opp den neste lengden og lager en fin skjøt.

Seksten mål har han greid å bryte her i steinete og ulendt terreng. Litt mer for hvert år, fire kufór på det meste. Helt fram til det siste har han gått ut med spett og trillebår om kveldene. Det har vært store steiner og seige granrøtter. Tunge tak, som har fått ham i kne mange ganger. Flere steder ligger det røyser igjen etter ham. De første er dekket av grønn mose.

Han finner en skarp knekk på tråden, og han forsøker å rette den ut.

De hadde likevel ikke klart seg uten det han tjente på skogsarbeid vinterstid. Slik måtte han dra hjemmefra, ofte i ukevis. Så var det for noen år siden, han ble liggende etter å ha frosset seg nesten fordervet. Han fikk noen leie sår, og feber som bare ble sterkere etter hvert. Han kom seg heldigvis opp igjen, men gikta satte seg i kroppen etter dette. Det meste ble tyngre å ta tak i, mye tyngre.

Han tar et flokete nøste opp fra kassen.

Noen vonde dager har det også vært, da han kjente det som om alt arbeid var fåfengt. At slitet ikke monnet noe i det hele tatt. Det har vært avlinger som ble mindre enn han håpet, og gjeld som ble større. Det har vært tider da han har grudd seg for å gå ut om morgenen, og noen ganger har det også vært tungt å gå inn igjen om kvelden. Ikke alltid var det lett å få blund på øynene om natten heller, men da har han som oftest kjent en annen hånd i sin der i mørket. Varm og liten, men sterk nok til å holde dem begge fast der de hørte hjemme.

Fingrene hans får fatt i en kort bit der nede fra kassen. Han blir sittende og studere den. To ekstra skjøter må til, om han vil ha den med. Med øyemålet slår han fast at denne stubben er heller ikke lenger enn som dette. Tråden hans vinner ingen ting på at han tar den med.

Den nye tiden sier at det er urasjonelt og bortkastet, alt slik som ikke kan måles. Han grunner på dette. Biten som han holder i hånden, er av samme gode materiale som resten. Galvanisert og solid ståltråd.

Etter en stund drar det likevel som en forklaring over ansiktet hans. Hendene tar til å arbeide igjen, trygt og rolig. Den vesle biten får plass mellom to andre lengder. Det ene hører sammen med det andre.

En god fred har kommet over ham etter hvert. Han har fått nøstet opp og skjøtt sammen alt. Rundt korset har det vokset fram en lang og ubrutt tråd.

Stilt har Maria kommet inn til ham. Arbeidsdagen er til ende.
Hesjetråden


De rette folkene


”Den rette person kan regne med svært gode betingelser” leste jeg i en stillingsannonse her om dagen. Og dette var jo slett ikke så dumt skrevet. Likevel, det var noe der som gjorde meg ettertenksom. Akkurat denne annonsen hadde jeg sett med jevne mellomrom i det siste.

Jo, egentlig minnet det meg på en bestemt tristesse som sikkert mange har gjort sine erfaringer med. Det kan fort bli langdrygt dette, å gå og vente på at ”den rette” skal dukke opp. Så ofte ser det jo ut til å være folk av det stikk motsatte slaget en helst treffer på.


Jeg kjente en mann jeg kan fortelle en historie om.


Hva slags barndom og oppvekst han hadde, nei det vet jeg ikke. Han var godt voksen første gang vi treftes. Men hvordan det nå hadde seg, jeg skjønte fort fyren ikke fant seg særlig godt til rette her i verden.  

Han arbeidet som bygningssnekker, og jeg vet at han hadde et godt håndlag. Likevel var det alltid et eller annet som gikk galt for ham. Som regel røk han uklar med de han jobbet sammen med. ”Bare vent til jeg finner det rette snekkerlaget”, sa han til meg en kveld vi satt og småpratet. Da skulle det visst bli akkorder av et helt annet slag enn det han hadde vært med på hittil. Rene velstanden skulle det bli, forstod jeg.


Gift hadde han vært, både en og to ganger. Men nei, ingen av hustruene hadde vært slik han mente de skulle. ”Trollkjerringer”, var dommen hans. De hadde til og med blitt verre med tiden, begge to.


Politikk likte han å snakke om, men han hadde som regel lite til overs for de som styrte og stelte til en hver tid. ”Bare vent til de rette kommer til makten” sa han. Og det skulle jo være folk som tenkte og mente stort sett det samme som ham. Likevel vekslet han mellom blått, rødt og grønt etter dagsform og humør. ”De rette” ble sjelden stolvarme før de måtte ut igjen.


Akkurat slik var det med det meste. Det var helst vrangsiden han festet seg ved hos alt og alle. Den siste gangen jeg så ham, var han blitt gammel og skrøpelig. Han hadde ikke så mye godt å si om sykehjemmet han bodde på heller, men han mente det kunne bli bedre om han fikk seg en annen romkamerat. Dessuten ventet han på at den rette tilsynslegen skulle komme.


Nei, jeg tror han aldri noensinne møtte et menneske som var slik han mente det burde være. Kanskje var det tross alt best at det gikk som det gikk, for de siste årene klarte han ikke å følge særlig med på hva som skjedde rundt ham.


For pokker om jeg tror det var de rette folkene som møtte opp i begravelsen hans, heller!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar